Redigerer Margaret av Anjou (avsnitt)

=== Begynnelsen på dynastisk borgerkrig ===
==== Fiendskap mellom Margaret og hertugen av York ====
[[Fil:Arms of Margaret of Anjou.svg|thumb|right|Margaret av Anjous våpenskjold som dronning av England.<ref>Boutell (1863), s. 276.</ref>]]

Margarets aktiv andel i politikken begynte etter Suffolks fall og død i 1450. Ikke bare støttet hun Edmond Beaufort, hertugen av Somerset, i hans opposisjon til Richard av York, men deltok også aktiv i regjeringens detaljer hvor hun uklokt fremmet fordeler for seg selv og sine venner. Som barnløs var hennes innflytelse begrenset, men etter at hun hadde født kronprinsen og kongen ble sinnssyk, ble hun en iherdig forkjemper for sin ektemann og sønns rettigheter. Hennes energi ga utholdenhet til huset Lancasters sak, men hennes uforsonlighet bidro også til sakens nederlag.<ref name="luminarium"/>

Etter å ha trukket seg tilbake fra London for å bo i overdådige tilstand ved Greenwich, var Margaret opptatt av å ta seg av sin unge sønn og viste ingen tegn på politisk vilje før hun trodde at hennes ektemann var truet av å bli avsatt av den ambisiøse [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]],<ref>Kendall (1955), s. 30–31.</ref> som hadde blitt utpekt som regent mens Henrik var mentalt ufør fra 1453 og til 1454. Hertugen var en troverdig fordringshaver til den engelske tronen og ved slutten av hans regenttid var det mange mektige adelige og slektninger som var forberedt til å støtte hans krav. Hertugen av York var mektig og dominerende mens Henriks egne rådgivere var korrupte. Kongen selv var tillitsfull, føyelig og i økende grad ustabil mens Margaret var både trassig og ikke særlig populær, samtidig fast bestemt på å holde fast på tronen til fordel for hennes avkom. Dog er det minst en forsker som har identifisert kilden til huset Lancasters påfølgende fall ikke så mye som huset Yorks ambisjoner som Margarets dårlig bedømte fiendskap mot York og hennes egen altfor store overbærenhet med upopulære allierte.<ref>Kendall (1955), s. 18, 19 & 24: «Excessive greed and ambition—the besetting sins of his contemporary peers—seem to have been largely absent from his character. It would require the unrelenting enmity of a queen to remind him that he owned a better title to the throne than Henry the Sixth,» ved s. 18. «It appears that Richard, Duke of York, was neither aiming at the crown nor seeking more of a voice in the government than he was entitled to. He represented, to many Englishmen of the day, the only hope of rescue from the swamp of disorder and evil rule in which the realm was floundering.» ved s. 517, note 8.</ref> Dronningen var uansett en mektig kraft i politikken og kong Henrik var som kitt i hendene hennes når hun ønsket å noe gjort.<ref>Fraser (1975), s. 139.</ref>

Margarets biograf Helen Maurer er imidlertid uenig med at tidligere historikere har datert fiendenskapet mellom dronningen og York til den tiden da han ble regent. Hun mener at det gjensidige fiendskapet oppsto rundt to år senere i 1455 i kjølvannet av [[Første slag ved St. Albans|det første slaget ved St. Albans]] da Margaret oppfattet ham som å utfordre kongens autoritet. Maurer baserer denne konklusjonen på en skjønnsom undersøkelse av Margarets mønster i å overrekke gaver; det avslører at Margaret var omsorgsfull i å demonstrere at hun favoriserte både York og Somerset likt tidlig på 1450-tallet. Maurer hevder også at Margaret synes å ha akseptert York som regent og mener at det er ingen betydelige bevis som støtter en langvarig tro på at hun var ansvarlig for at yorkistene ble ekskludert fra det store rådet som fulgte Henriks mentale bedring (se nedenfor).<ref>Laynesmith, Joanna (oktober 2003): [http://www.history.ac.uk/reviews/review/355 «Omtale av Maurer, Helen (2003): ''Margaret of Anjou: Queenship and Power in Late Medieval England''»] {{Wayback|url=http://www.history.ac.uk/reviews/review/355 |date=20180804105946 }}, omtale 355, ''Reviews in History''</ref>

Den avdøde historikeren Paul Murray Kendall, som er åpenbart fiendtlig innstilt til Margaret, har på den andre siden holdt fast ved at dronningens allierte Somerset og William de la Pole, daværende jarl av Suffolk, ikke hadde noen vanskeligheter i å overtale henne om at York, til da en av Henriks meste tillitsfulle rådgivere, var ansvarlig for at hun var upopulær og allerede for mektig til at han kunne bli stolt på. Margaret ikke bare overbeviste Henrik om å tilbakekalle York fra hans posisjon som guvernør i Frankrike og isteden forvise ham til Irland, hun forsøkte også flere ganger å få ham myrdet på hans reiser til og fra Irland, en gang i 1449 og på nytt i 1450.<ref>Kendall (1955), s. 21–23, siterer ''The Paston Letters'', bind 4, som original kilde.</ref> Somerset og Suffolks felles ansvar for den hemmelige overgivelsen av den franske provinsen [[Maine (Frankrike)|Maine]] i 1448, og det påfølgende tapet av resten av Normandie i 1449 opprørte det engelske hoffet og førte til opptøyer, opprør av adelen, og på opprop for arrestasjon og henrettelse av de to ansvarlige. Hva som også fremmet det uforsonlige fiendskapet mellom Margaret og York var hans popularitet i [[Underhuset (Storbritannia)|underhuset]]. Richard av York kom trygt tilbake fra Irland i 1450, konfronterte kongen og ble igjen installert som den fremste rådgiveren. Kort tid etter ble Henrik enig om å sammenkalle [[Det engelske parlamentet|parlamentet]] for ta opp reformer. Da parlamentet kom sammen kunne ikke kravene ha vært mer uakseptable for Margaret: ikke bare ble både Somerset og Suffolk anklaget for kriminell vanstyre av de franske affærer og undergrave rettferdigheten, men Suffolk (nå en hertug) ble også anklaget for at han hadde misledet kongen mot hertugen av York. Reformkravene krevde at York ble anerkjent som kongens fremste rådgiver, og underhusets ordstyrer, kanskje mer inderlig enn klokt, foreslo til og med at hertugen av York ble anerkjent som arving til tronen.<ref>Kendall (1955), s. 21–23.</ref> Imidlertid greide Margaret i løpet av de neste månedene igjen å få kontrollen over kongen, parlamentet ble oppløst, den uforsiktige ordstyreren ble kastet i fengsel, og  Richard av York trakk seg skyndsomt tilbake til Wales.<ref>Kendall (1955), s. 13–14. Da York og kongen og dronningen møttes igjen, under en våpenhvile ved Blackheath i 1452, ble York overfalt og tatt til fange mens Somerset gjeninnsatt i tidligere posisjoner.</ref>

I 1457 ble England på nytt i opprør da det ble oppdaget at [[Pierre de Brézé]], en mektig fransk general og en tilhenger av Margaret, hadde gått i land på den engelske kysten og brent ned byen [[Sandwich]]. Som leder av en fransk styrke på 4000 menn fra [[Honfleur]], hadde han dratt fordel av kaoset i England. Borgermesteren, John Drury, ble drept i dette angrepet. Det ble deretter etablert tradisjonen, som eksisterer den dag i dag, at borgermesteren av Sandwich bærer en svart kappe for å vise sin sorg over denne usle handlingen.<ref>[http://www.open-sandwich.co.uk/town_history/mayors.htm «First Mayors of Sandwich Kent»]{{Død lenke}}, Town History, ''Open Sandwich''</ref> Margaret, som ble assosiert med de Brézé, ble emne for ondsinnete rykter og vulgære ballader. Den offentlige indignasjonen var så stor at Margaret, med den største motvilje, ble tvunget til å gi [[Richard Neville, 16. jarl av Warwick]], en slektning av hertugen av York, en militær kommisjon om overvåke og trygge havet for tre år. Han holdt allerede posisjonen som kaptein av byen Calais.<ref>Kendall (1955), s. 32.</ref>

==== Leder av Lancaster-fraksjonen ====
Fiendskapet mellom de rivaliserende fraksjonene York og Lancaster flammet snart ut i væpnet konflikt. I mai 1455, kun over fem måneder etter at Henrik VI var blitt bedre etter sin mentale sykdom og Richard av Yorks regentskap ble avsluttet, innkalte Margaret til et storråd hvor yorkistene ble ekskludert. Rådet fremmet en samling av likestilte ved [[Leicester]] for å beskytte kongen «mot hans fiender». York var åpenbart forberedt på en konflikt og marsjerte snart sørover med en hær for å møte lancasterhæren som marsjerte nordover. Sistnevnte gikk på et knusende nederlag i [[Første slag ved St. Albans|det første slaget ved St. Albans]] den 22. mai 1455.<ref>Castelow, Ellen : [http://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/The-First-Battle-of-St-Albans/ «The First Battle of St Albans»], ''Historic UK''</ref> [[Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset|Somerset]] ble drept, [[James Butler, 5. jarl av Ormond|Wiltshire]] flyktet fra slagmarken og kong Henrik ble tatt til fange av den seierrike hertugen av York.

I 1459 tok fiendtlighetene opp igjen i [[slaget ved Blore Heath]] hvor [[James Tuchet, 5. baron Audley]], ble beseiret og drept av yorkistisk hær ledet av [[Richard Neville, 5. jarl av Salisbury]].<ref>Johnson, Ben : [http://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/The-Battle-of-Blore-Heath/ «The Battle of Blore Heath»], ''Historic UK''</ref>