Redigerer Marcus Fabius Quintilianus (avsnitt)

=== Innledning ===
[[Fil:Ulm-Muenster-ChorGestuehl-Quintilian.jpg|thumb|Byste, treutskjæring, i [[Ulm]]katedralen i Tyskland som forestiller Quintilianus.]]
Som nevnt ovenfor skrev Quintilianus boken under de siste årene av styret til keiser Domitian. I tradisjonen til flere romerske keisere som Nero og [[Caligula]] ble Domitians regime strengere med tiden. «Et aktivt sikkerhetspoliti spionerte på den romerske befolkningen, og selv senatorer ble oppmuntret på ulikt vis til å angi hverandre, selv den minste mistanke om mangel på respekt for keiseren ble en statsforbrytelse».<ref>xx</ref> Sosial og politisk korrupsjon var utbredt. Med utsøkt [[ironi]] utpekte den utsvevende Domitian seg selv som ''censor perpetuus'', og gjorde seg selv ansvarlig for den offentlige moral.<ref>xx</ref>

Sett på denne bakgrunnen var det svært vanskelig å finne talere i Ciceros tradisjon, hvis' «berømmelse som taler er avledet fra hans offentlige anklagelser av statens fiender».<ref>xix</ref> En slik posisjon var rett og slett for farlig å innta under herredømmet til keiserne etter Augustus. Derfor hadde retorikerens rolle endret seg siden Ciceros dager. På denne tiden var de mer opptatt av å tale klienters lovsaker enn å vareta en politisk rolle. I sin tid forsøkte Quintilianus å overføre noe av idealismen fra tidligere tid. «Politisk talekunst var død, og alle i Roma visste at den var død, men Quintilianus valgte bevisst talekunsten fra en tidligere generasjon som sitt undervisningsideal».<ref>Gwynn, 188</ref>