Redigerer Malcolm III av Skottland (avsnitt)

== Malcolm og Vilhelm Rufus ==
Da [[Vilhelm Rufus]] ble konge av England etter hans fars død blandet ikke Malcolm seg inn i opprørene som oppsto ved de som støttet Rufus' eldre bror [[Robert Curthose]]. I [[1091]], imidlertid, da Vilhelm Rufus konfiskerte Edgar Æthelings landområder i England og Edgar igjen flyktet til Skottland, samlet Malcolm den skotske hæren og i mai marsjerte han sørover, ikke for å plyndre, ta slaver og herje, men for beleire [[Newcastle]], reist av Robert Curthose i [[1080]]. Dette synes å ha vært et forsøk på flytte grensen fra elven [[Tweed (Skottland)|Tweed]] til elven [[Tees]]. Denne trusselen var nok til å få den engelske kongen tilbake fra [[Normandie]] hvor han hadde bekjempet sin bror Robert Curthose, nå [[hertug av Normandie]] etter farens død. I september, da Malcolm fikk høre at Vilhelm Rufus kom nordover med en hær, trakk han seg øyeblikk tilbake nordover, men de engelske fulgte etter. I motsetningen til 1072 var Malcolm nå forberedt på å slåss, men en fredsavtale ble likevel inngått og igjen måtte Malcolm anerkjenne det engelske overherredømme.<ref>Oram, ''David I'', side 34–35; Anderson, SAEC, side 104–108.</ref>

I [[1092]] begynte freden å smuldre opp. Basert på enkelte historikeres oppfatningen om at skottene kontrollerte det meste av dagens Cumbria har det blitt foreslått at Vilhelm Rufus’ nye festning ved [[Carlisle]] og hans bosetning av engelske bønder i de omliggende områdene var grunnen til uroen. Imidlertid er det ikke sannsynlig at Malcolm kontrollerte Cumbria, og at striden isteden angikk de engelske eiendommene som var gitt til Malcolm av Vilhelm Rufus’ far i [[1072]]. Malcolm sendte budbringere for å diskutere spørsmålet og Vilhelm Rufus aksepterte et møte. Malcolm reiste da sør til [[Gloucester]], stoppet ved klosteret [[Wilton Abbey]] for å besøke sin datter Edith og svigerinne Cristina. Malcolm kom fram den 24. august bare for å finne ut at Vilhelm Rufus nektet å forhandle og isteden insisterte på at uenigheten måtte bli dømt og avgjort av de engelske baronene. Dette nektet Malcolm å akseptere og reiste straks tilbake til Skottland.<ref>Duncan, side 47–48; Oram, ''David I'', side 35–36; Anderson, SAEC, side 109–110.</ref>

Det synes ikke som om Vilhelm Rufus forsøkte å provosere fram en krig, men som ''Den angelsaksiske krønike'' rapporterte, krigen kom uansett:

:''«Av denne grunn skiltes de meget misfornøyde, og kong Malcolm dro tilbake til Skottland. Og så snart han kom hjem samlet han sin hær, og kom opprivende inn i England med mer fiendskap enn det som sømmet ham...»''

Malcolm hadde [[Edvard, prins av Skottland|Edvard]], sin eldste sønn med Margaret og sannsynligvis utpekt som arving (eller ''tánaiste''), med seg og dessuten sin andre sønn, [[Edgar av Skottland|Edgar]].<ref>Duncan, side 54; Oram, ''David I'', side 42.</ref> Selv for de harde og nådeløse tidene den gang var skottenes herjing av Northumbria sett på som spesielt brutal.<ref>Anderson, ''SAEC'', side 97–113, inneholder en rekke engelske krøniker som fordømmer Malcolms tallrike invasjoner av Northumbria.</ref>