Redigerer Magnus den gode (avsnitt)

== Magnus får tilnavnet sitt ==
[[Fil:Magnus den godes saga-Tittelfrise-G. Munthe.jpg|thumb|250px|Tittelfrise av [[Gerhard Munthe (1849–1929)|Gerhard Munthe]] til ''Magnus den godes saga'' i [[1899]]-utgaven av [[Heimskringla]].]] Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. [[Tore Hund]] hadde reist fra landet i [[1030]], men en annen høvding fra [[Hålogaland]], [[Hårek av Tjøtta|Hårek fra Tjøtta]], forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, [[Åsmund Grankjellsson]], drepe Hårek. Ifølge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da «Ta heller mi øks!» og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden.

Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser istedenfor seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham: «Kongen blir rød som blod», skriver Snorre og lar ham si «Da kunne nok di øks nå ham!» Kalv nektet for dette, «Ikke nådde mi øks ham!», hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart.

Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt: «somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen».<ref>Snorre, side 134.</ref> Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte [[Alfiva-lovene]] var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans.

Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte «frispråkviser» (''Bersoglosvísur'') som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn:<ref>Snorre, side135.</ref>
{|
|
:Hvem egger deg, gjæve herre,
:til å hogge ned bøndenes buskap?
:Overmot er det å gjøre
:slik gjerning i eget rike.
:Slike råd har ingen
:før gitt den unge kongen.
:Av ran dine menn er leie,
:folket i landet er harmfullt.
|
:Du som sjøl tukter tjuver,
:du bør ta deg i vare
:ved ryktet som går blant mengden.
:Med måte skal hender avhogges.
:Venn er den som varsler.
:Villig følg nå, konge,
:det råd som her ble gitt deg,
:hør hva bønder krever!
|
|}
Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble flere av Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag ved [[Langøysund-forliket]]. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som «Magnus den gode»! Ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond.