Redigerer Mário Soares (avsnitt)

=== Statsminister i to perioder ===
[[File:Mario Soares door Den Uyl in Catshuis ontvangen Mario Soares, mevrouw Soares …, Bestanddeelnr 927-1691.jpg|mini|Soares (til venstre) på besøk i [[Nederland]] med sin kone, [[Max van der Stoel]] (utenriksminister), og [[Joop den Uyl]] (statsminister), utenfor [[Catshuis]] (statsministerens residens), 4. mai 1974. {{byline|Hans Peters/Nationaal Archief}}]]
Soares ledet sosialistpartiet ved valget til grunnlovgivende forsamling i 1975. Ved valget 25. april 1975 oppnådde PS 37,9 % av stemmene, mot det kommunistiske PCPs 12,5 %.<ref>{{Kilde www|url=http://eleicoes.cne.pt/raster/index.cfm?dia=25&mes=04&ano=1975&eleicao=ar|tittel=CNE  Resultados Eleitorais|besøksdato=2017-01-08|forfattere=|dato=|verk=|forlag=Comissão Nacional de Eleições|sitat=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160304232245/http://eleicoes.cne.pt/raster/index.cfm?ano=1975&dia=25&eleicao=ar&mes=04|arkivdato=2016-03-04}}</ref> Partiet hadde imidlertid ikke tilstrekkelig flertall til å danne regjering. Utover i 1975 tok radikale krefter kontroll over gårder og industrivirksomheter. Den 25. november 1975 forsøkte radikale offiserer seg på et kupp, men ble slått tilbake av den mer moderate offiseren [[António Ramalho Eanes]]. Eanes' grep om makten banet vegen for at Soares kunne bli statsminister.<ref name="Birmingham, 2003, s. 191-192"/>

Under ledelse av Soares ble Sosialistpartiet det største partiet også ved valget til nasjonalforsamlingen i 1976.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 288"/> Ved dette valget fikk PS 34,9 % av stemmene.<ref>{{Kilde www|url=http://eleicoes.cne.pt/raster/index.cfm?dia=25&mes=04&ano=1976&eleicao=ar|tittel=CNE  Resultados Eleitorais|besøksdato=2017-01-08|forfattere=|dato=|verk=|forlag=Comissão Nacional de Eleições|sitat=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20170302063822/http://eleicoes.cne.pt/raster/index.cfm?dia=25&mes=04&ano=1976&eleicao=ar|arkivdato=2017-03-02}}</ref> Den 23. juli 1976 ble Soares utnevnt til landets første statsminister etter innføringen av ny grunnlov tidligere samme år. Soares ledet en mindretallsregjering. I desember 1977 måtte han gå av som statsminister etter at et mistillitsforslag fikk flertall i nasjonalforsamlingen.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 291" /> Soares dannet deretter en koalisjon mellom PS og høyrepartiet [[Partido do Centro Democrático Social]] (CDS), en ustabil regjering.

Sosialistpartiets slagord var «ja til sosialisme, nei til diktatur».<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 284">Heidar og Berntzen, 1993, s. 284.</ref> Til tross for radikal retorikk, markerte PS seg som et parti med klar antikommunistisk profil.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 284" /> Gjennom dette appellerte partiet til middelklassevelgere. PS konkurrerte med [[Partido Social Democrata]] (PSD) om sentrumsvelgerne.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 288">Heidar og Berntzen, 1993, s. 288.</ref><ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 284" /> Den antikommunistiske profilen satte samtidig stopper for allianse med kommunistpartiet PCP.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 284" /> Sosialistpartiets politikk gikk til høyre etter at Soares ble statsminister i 1976.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 284" /> I 1979 ble partiprogrammet moderert og brakt mer i samsvar med den politikk partiet faktisk førte. Henvisningene til marxismen ble tatt ut av programmet.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 284" /> PS utviklet seg til et prokapitalistisk parti som støttet Portugals medlemskap i [[NATO]] og som støttet [[europeisk integrasjon]].<ref>Heidar og Berntzen, 1993, s. 287–288.</ref> Soares og hans parti gikk inn for landets medlemskap i [[EF]]. Den 28. mars 1977 leverte han Portugals søknad. Den 12. juni 1985 ble medlemssøknaden godkjent. Portugal ble medlem av EF 1. januar 1986.

Statsminister Soares kom i konflikt med president [[António Ramalho Eanes]] og i juli 1978 oppløste presidenten regjeringen.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 290">Heidar og Berntzen, 1993, s. 290.</ref> Dette skapte en vedvarende personlig konflikt mellom de to.  Soares og PS gikk bort fra avtalen med Eanes om ikke å støtte grunnlovsendringer som ville redusere presidentmakten. I stedet gikk partiet sammen med [[Aliança Democrática]] (AD) om å endre grunnloven, blant annet slik at statsministeren ikke lenger skulle stå politisk ansvarlig overfor presidenten, men i stedet nasjonalforsamlingen. Soares og PS fikk på sin side lovnad om at det ikke skulle foretas privatisering av sektorer som var nasjonalisert etter nellikrevolusjonen.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 290"/> Grunnlovsendringen i 1982 avskaffet også Revolusjonsrådet.

Etter nyvalg i 1983 og langvarige forhandlinger gikk ''bloco central'', PS og PSD, i koalisjon med Soares som statsminister.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 291"/><ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 290"/> Soares utfordret da ikke president Eanes ytterligere, ettersom Soares selv hadde ambisjoner om å bli president og helst ikke ville innta et svekket presidentembete.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 290"/> Soares' siste koalisjonsregjering gikk i oppløsning i 1985 og det ble nyvalg i oktober samme år.<ref name="Heidar og Berntzen, 1993, s. 291"/> Ved valget i 1985 gikk partiet på et nederlag, og fikk 20,8 % av stemmene.<ref>[http://eleicoes.cne.pt/raster/index.cfm?dia=06&mes=10&ano=1985&eleicao=ar Resultados Eleitorais] {{Wayback|url=http://eleicoes.cne.pt/raster/index.cfm?dia=06&mes=10&ano=1985&eleicao=ar |date=20170302063827 }}, Comissão Nacional de Eleições. 8. januar 2017.</ref>