Redigerer Lou Reed (avsnitt)

== 1970-årene ==
{|class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:23em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
|style="text-align: left;" |
«Hadde han ikke oppnådd noe annet, ville hans arbeid med Velvet Underground på slutten av sekstitallet ha sikret ham en plass i enhvers rock & roll-panteon; de bemerkelsesverdige sangene fungerer som et artikulert lydmessig mareritt for menn og kvinner fanget i den seksuelle skjønnheten og redselen, gate- og rusparanoiaen, uvillige eller ikke i stand til å flytte på seg. Budskapet er at urbant liv er tøffe greier — det vil ta livet av deg; Reed, ødeleggelsens poet, kjenner det, men ser aldri bort og finner på et vis helligheten like mye som perversiteten i både sine synder og sin søken… Han er fortsatt en av de få amerikanske artister i stand til å slå en spirituell ''home run''.»
:—''Rolling Stone'', 1975<ref>Nelson, Paul (5. juni 1975): ''Rolling Stone'', s. 60</ref>
|}

Etter å ha sluttet i Velvet Underground i august 1970 jobbet Reed i sin fars regnskapsfirma som skrivemaskinhjelp, og i henhold til ham selv tjente han 40 dollar i uka. Han signerte en platekontrakt med plateselskapet RCA Records i 1971 og spilte inn sitt første soloalbum i [[London]] med de fremste studiomusikerne, inkludert [[Steve Howe]] og [[Rick Wakeman]], medlemmer av den [[Progressiv rock|progressive]] rockegruppa [[Yes]]. Albumet, som ganske enkelt ble titulert ''Lou Reed'', inneholdt glatt produserte versjoner av ikke utgitt Velvet Underground-sanger, en del som opprinnelig hadde blitt innspilt for albumet Loaded, men lagt på. Dette første soloalbumet ble oversett av de fleste musikkanmelderne, skjønt Stephen Holden i Rolling Stone kalt det for et «bortimot perfekt album... som legemliggjorde ånden til Velvets.» <ref name="Holden">Holden, Stephen (25. mai 1972): ''Rolling Stone magazine'', s. 68</ref> Holden beskrev Reeds unike kvaliteter, både hans stemme og poesi, i albumet:

{{Sitat|Reeds stemme har ikke endret seg mye siden de tidligste dagene. Opprørende umusikalsk, den kombinerer frekkheten til [[Mick Jagger|Jagger]] og håningen til en tidlig [[Bob Dylan|Dylan]], men er tonesatt lavere enn begge. Det er en stemme så fullstendig ute av stand til tullprat at den omvandler selv et kunstferdig arrangement til en frydefull parodi. Like påtagelig som Reeds stemme er hans lyrikk, som kombinerer en pønkete gatefølsomhet fra New York og rockeklisjer med en kraftfull poetisk gave.<ref name="Holden"/>}}

[[Fil:WMMS Presents Lou Reed - 1972 print ad.jpg|miniatyr|venstre|upright|Konsertannonse fra 1972.]]

I desember 1972 utga Reed det neste soloalbumet ''[[Transformer]]''. [[David Bowie]] og [[Mick Ronson]] produserte det og introduserte Reed til et bredere publikum, særlig i Storbritannia. Hitsingelen «[[Walk on the Wild Side (Lou Reed-sang)|Walk on the Wild Side]]» ble en ironisk, dog hengiven hyllest til de mistilpassende, mannlige prostituerte og transvestittene som en gang sirklet om [[Andy Warhol]]. Da Bowie første gang ble presentert for Reeds musikk, uttalte han at «Jeg hadde aldri hørt noe som det. Det var en åpenbaring for meg.»<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=2LTSFPkqZyg David Bowie, Patti Smith og andre diskuterer Lou Reeds musikk og albumet Transformer], video, 5 min. YouTube</ref>

Hver av de fem versene i sangen beskrev på trist vis en person som hadde vært en fikstur ved The Factory i midten og slutten av 1960-årene: (1) [[Holly Woodlawn]], (2) [[Candy Darling]], (3) [[Joe Dallesandro|«Little Joe» Dallesandro]], (4) «Sugar Plum Fairy» Joe Campbell og (5) Jackie Curtis. Sangens sosialt og kjønnsmessig grensesprengende lyrikk omgikk radiosensuren. Med jazzarrangementet (utviklet av bassisten [[Herbie Flowers]] og saksofonisten [[Ronnie Ross]]) var musikalsk atypisk for Reed, men ble samtidig hans kjenningssang. Sangen oppsto som et resultat av at han hadde tatt imot oppdraget å komponere et lydspor til en teateroppsetning av [[Nelson Algren]]s roman av samme tittel, skjønt det ble aldri noe av teateroppsetningen. 
Ronsons arrangementer brakte fram nye aspekter av Reeds sanger; eksempelvis har «Perfect Day» delikate strykere og høytflygende dynamikk. Den ble gjenoppdaget i 1990-årene og førte til at Reed kunne ta en pause med å spille «Walk on the Wild Side» på sine konserter.

[[Fil:Lou Reed Roskilde Festival.jpg|miniatyr|Lou Reed på Roskilde.]]

''Transformer'' var Reeds kommersielle og kritiske pinakkel, og han ble fornærmet over den skygge som albumet kastet over hans øvrige karriere. En diskusjon mellom Reed og Bowie førte til at deres samarbeid ble avsluttet og ikke gjenopptatt på flere år, men emnet for uenigheten er ikke kjent. De to ble forsont flere år senere, og Reed spilte med Bowie på sistnevntes konsert på 50-årsdagen ved [[Madison Square Garden]] i 1997.<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=qeL5RcbpiM8 «David Bowie 50th Birthday with Lou Reed»]. YouTube 6. desember 2010</ref> De kom ikke formelt til samarbeide igjen før på albumet ''The Raven'' i 2003. Turneringen for å promotere ''Transformer'' skapte en utfordring i å danne et band for første gang siden Reed hadde blitt i Velvets. Han hyrte inn et uerfarent bar-band, The Tots, og tilbrakte det meste av 1972 og de første månedene 1973 å spille konserter med dem. De ble langsomt bedre i løpet av denne tiden, men kritikken over deres fortsatt manglende dyktighet førte til at Reed ga dem sparken midtveis i turneen. Deretter valgte han tangentspilleren [[Moogy Klingman]] til å sette sammen et nytt band på fem musikere på kun en ukes varsel. Således fortsatte turnen med en mer tettere og mer bluesorientert lyd som påbudet de meget vellykte konsertalbumene som Reed innspilte med ulike musikere i desember.<ref>Bershaw. [http://www.wolfgangsvault.com/lou-reed-and-moogy-klingman-band/concerts/kansas-city-memorial-hall-may-02-1973.html «Concert Summary: May 2, 1973»] {{Wayback|url=http://www.wolfgangsvault.com/lou-reed-and-moogy-klingman-band/concerts/kansas-city-memorial-hall-may-02-1973.html|date=20130523090717 }}. Wolfgangs Vault.</ref>

Reed fulgte opp ''Transformer'' med det langt mørkere albumet ''Berlin'', et konseptalbum om to forelskede rusmiddelavhengige sprøytebrukere i byen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.thelocal.de/20131028/52601|tittel=Lou Reed's dark, drug-fuelled Berlin|besøksdato=2023-05-06|dato=2013-10-28|språk=en|verk=The Local - Germany's news in English}}</ref> Sangene handlet ulikt om mishandling («Caroline Says I», «Caroline Says II»), avhengighet («How Do You Think It Feels»), utroskap og prostitusjon («The Kids») og selvmord («The Bed»). På Reeds [[Europa|europeiske]] konsertturne sent i 1973, da med to gitarister, [[Steve Hunter]] og [[Dick Wagner]], spilte han sanger fra ''Berlin'' foruten også eldre sanger.

Etter ''Berlin'' kom to album i 1974, ''Sally Can't Dance'', og et konsertalbum kalt for ''Rock 'n' Roll Animal'', som inneholdt framføringer av sanger tidligere gjort med Velvet Underground som «Sweet Jane» og «Heroin», og ble hans mestselgende album. En oppfølger kom tidlig i 1975 i samme spor, ''Lou Reed Live'', hvor han hovedsakelig framførte materiale fra ''Transformer'', og solgte bra. Begge albumene inneholdt innspillinger fra samme konsert ved Academy Of Music i New York den 21. desember 1973. Den senere utvidede CD-versjon av ''Rock 'n' Roll Animal'' satt sammen med ''Lou Reed Live'' er hele konserten den kvelden, skjønt ikke i samme rekkefølge som den opprinnelig ble framført.

[[Fil:Mick Ronson 1981 1.jpg|miniatyr|venstre|upright|På ''Transformer'' samarbeidet Reed med Bowie og [[Mick Ronson]] (bilde).]]
[[Fil:Lou Reed-Conspiracy of Hope-by Steven Toole.jpg|miniatyr|Lou Reed på scenen under konserten Conspiracy of Hope 1986.]]

Som han hadde gjort med ''Berlin'' etter ''Transformer'', svarte Reed i 1975 en kommersiell suksess med kommersiell fiasko. Han kom med et dobbeltalbum bestående av elektronisk lyd og repeterende feedback-sløyfer, ''Metal Machine Music''. Hver side hadde et enkelt spor på nøyaktig 16 minutter og et sekund. Det var ingen trommer, ingen synging og ingen sanger; kun bølger av skrikende elektrisk gitar. Musikkanmelderne tolket det som forakt, et forsøk på å bryte kontrakten med plateselskapet eller for å støte fra seg sin mindre sofistikerte tilhengere. Reed hevdet derimot at albumet var et ekte [[kunst]]nerisk forsøk, faktisk antydet han at sitater fra [[klassisk musikk]] kunne bli funnet begravd i lyden. [[Lester Bangs]] erklærte at det var «genialt», men også psykologisk forstyrrende. Albumet ble rapportert levert tilbake til butikkene i tusenvis etter noen få uker.<ref>Lou Reed interview with Anthony DeCurtis at the 92nd Street Y New York on September 18, 2006</ref> Selv om han senere innrømmet at teksten på albumomslaget med lister over instrumenter var [[fiktiv]]t og ment som en [[parodi]], opprettholdt Reed at MMM var og er et seriøst album. Det ble forsøkt framført med orkester av tyske [[Zeitkratzer]] i 2000-årene.<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=q3hbBGpGF5o Zeitkratzer (Lou Reed) Metal Machine Music Part 1 (Live)], YouTube</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.soundonsound.com/people/lou-reed-zeitkratzer|tittel=Lou Reed & Zeitkratzer|besøksdato=2023-05-06|verk=www.soundonsound.com}}</ref>

I kontrast var albumet ''Coney Island Baby'' fra 1975 hovedsakelig et varmt og fyldig, skjønt for sine figurer tegnet Reed fortsatt fra byens underliv. På denne tiden var hans kjæreste en [[transkvinne]] ved navn Rachel som er nevnt i dedikasjonen av albumet, og som opptrer i fotoene på Reeds samlealbum fra 1977, ''Walk on the Wild Side: The Best of Lou Reed''. Mens ''Rock and Roll Heart'', hans debutalbum fra 1976 på hans ny plateselskap Arista, ikke greide å leve opp til forventningene, var derimot ''Street Hassle'' (1978) en tilbakevending til midten av den pønkescenen som han selv han bidratt til å inspirere. Reed selv var avvisende til punk og avviste enhver form for tilknytning: «Jeg er altfor litterær til å være en del av pønkrock... Hele [[CBGB]]-klubben, den nye [[Max's Kansas City|Max-greia]] som alle er opptatt av, og hva som skjer i London — du tror ikke alvorlig at jeg er ansvarlig for hva som er hovedsakelig søppel?»<ref>Reed, Jeremy (1994): ''Waiting For The Man – A Biography of Lou Reed'', Picador, s. 156</ref>

I 1978 utga Reed sitt tredje livealbum, ''Live: Take No Prisoners'', som en del musikkanmeldere mente var hans «modigste verk så langt», mens andre betraktet det som hans «tåpeligste».<ref name="Gilmore">Gilmore, Mikal (22. mars 1979): «Lou Reed's heart of darkness», ''Rolling Stone magazine'', s. 8, 12</ref> ''Rolling Stone'' beskrev det som «et av de morsomte livealbum noen gang innspilt [med] Lous mørke, humoristiske, [[Lenny Bruce]]-lignende monologer.» Reed selv følte at det var hans beste album:

{{Sitat|Du må gjerne mene det er morsomt, men jeg tenker på det som et samtidsalbum med urban blues. Tross alt, det er vha jeg skriver — fortellinger fra byen. Og om jeg faller død om i morgen, dette er det album jeg velger for ettertiden. Det er ikke bare det smarteste jeg har gjort, det er også så nært til Lou Reed som du antagelig noen gang kommer.<ref name="Gilmore"/>}}

På albumet ''The Bells'' (1979) spilte jazzmusikeren [[Don Cherry]], og det ble fulgt opp året etter med ''Growing Up in Public'' hvor gitaristen [[Chuck Hammer]] spilte. På denne tiden opptrådte han også som en slesk plateprodusent i [[Paul Simon]]s spillefilm ''[[One-Trick Pony (film)|One Trick Pony]]''. Reed spilte også flere uannonserte enkeltkonserter i små klubber i sentrum av [[Manhattan]] sammen med andre musikere som Cale, [[Patti Smith]] og [[David Byrne]] i samme periode. Reed og Patti Smith arbeidet begge ved [[Record Plant]] i 1977, og begge arbeidet med å fullføre sine album. [[Bruce Springsteen]] var også i innspillingsstudioet og arbeidet med å fullføre sitt album ''[[Darkness on the Edge of Town]]''.<ref>Dolan, Marc (2013): ''Bruce Springsteen and the Promise of Rock 'n' Roll'', W. W. Norton & Company, s. 160</ref>