Redigerer Lofotfisket (avsnitt)

=== Hansaforbundet trer inn ===
[[Svartedauden]] som rammet Norge rundt midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for handelen med tørrfisk.<ref name=Chr9/> På begynnelsen av 1300-tallet har historikere estimert at minst 3000 tonn tørrfisk årlig ble eksportert fra Norge. Derimot på slutten av 1300-tallet, etter Svartedaudens herjinger, har historikeren [[Arnved Nedkvitne]] beregnet at eksporten bare var på litt over 800 tonn totalt. Av dette gikk rundt 450 tonn til England, resten til kontinentet.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 293–294.]]</ref>

For de som overlevde svartedauden ble livet på mange måter lettere. Mye på grunn av færre mennesker som kjempet om knappe resurser. Bytteforholdet ble gunstigere for fiskerne når de skulle selge sine fangster, ettersom de fikk et større kvanta korn for samme mengde fisk som før.<ref name=Chr9/> Dermed ble den sterkt reduserte nedgangen i tørrfiskeksporten kompensert med kraftig prisoppgang. Omtrent like mye korn ble derfor importert etter svartedauen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 322.]]</ref>

En annen konsekvens av svartedauden var at [[Hansaforbundet]], en sammenslutning av handelslaug i nordeuropeiske byer, fikk stadig sterkere kontroll over utenrikshandelen via Bergen.<ref name=Chr10/> Fordi svartedaudens herjinger hadde gått hard ut over den norske kjøpmannsstanden stod denne virksomheten klar til å bli overtatt. Bare ti år atter at svartedauen kom til Bergen i 1349 hadde hanseatene nærmest monopolisert utenrikshandel fra Norge.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 324.]]</ref>

Handelen ved handelsstedet Vágar, som hadde vokste på 1200- og 1300-tallet, fikk en dramatisk tilbakegang, og forsvant etterhvert helt mellom siste del av 1300-tallet og slutten av 1500-tallet. Fiskerne i Nord-Norge begynte derfor selv å føre tørrfisken til Bergen, istedenfor til markedsplassen i Vágar. Denne transporten ble kjent som [[jektefarten]], og skjedde med store spesialiserte transportskip kalt [[jekt]]er.<ref name=Chr10>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 10]]</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bertelsen, Reidar | utgivelsesår = 1977 | tittel = Ottar | artikkel = Gløtt fra Tromsø museum | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetet i Tromsø | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013011706127 | side = 33}}</ref><ref name=Ber171>[[#Ber|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 171.]]</ref>

[[Fil:Scoleus.jpg|mini|Prospekt av Bergen fra rundt 1580 med de hanseatiske kjøpmannshusene på østsiden av [[Vågen (Bergen)|Vågen]]. «Scholeusstikket» av [[Hieronymus Scholeus]].]]

I sammenheng med handel var det allerede i middelalderen vanlig å gi [[kreditt]], spesielt i sammenheng med varehandel med stor omsetning. De tyske kjøpmennene ga fiskerne nordfra varer eller penger av større verdi enn de varene kjøpmennene kjøpte. Dette var en nyttig og nødvendig ordning, og kunne hjelpe fiskerne gjennom for eksempel uår. Slik fikk fiskerne en viss trygghet.<ref name=Hol388>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 388.]]</ref>
Handelen i Bergen skjedde ved at hver enkelt fiskebonde var tilknyttet sin spesielle handelsmann. I tillegg til matvarer, korn og tøystoffer fikk en også utredning for neste sesong. Et spesielt forhold var at fiskerne kom i stadig større gjeld til kjøpmennene, den såkalte ''nordlandsgjelden'' oppstod.<ref name=Chr11>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 11]]</ref> Nordlandsgjelden eller bergenskreditten ble trolig etablert fra slutten av 1300-tallet.<ref name=Nie326>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 326.]]</ref> En klient kunne ikke gå over til en annen kjøpmann om gjelden ikke var gjort opp med den gamle. På sikt utviklet dette seg til en «evig gjeld» til kjøpmennene.<ref name=Hut419/>