Redigerer Little Boy (avsnitt)

== Konstruksjon og «levering» ==
[[Fil:Atombombe Little Boy 2.jpg|thumb|250px|«Little Boy» i en bombegrop på Tinian før den ble lastet ombord ''Enola Gay''. En del av bombeluken er synlig i øvre høyre hjørne.]]

Den [[14. juli]] [[1945]] forlot et tog Los Alamos med flere bombeenheter (De hovedsakelige ikke-radioaktive delene av en «skytevåpenbombe») og et enkelt komplett uran prosjektil; uranmålet var ennå ikke ferdig laget. Hele denne lasten ble levert til [[San Francisco Naval Shipyard]] ved [[Hunters Point, San Francisco, California|Hunters Point]] i [[San Francisco, California]]<ref name="nukearchive" />.  Der, to timer før den vellykkede prøvesprengningen ved Trinity i New Mexico, ble bomben lastet ombord i den tunge krysseren [[USS «Indianapolis» (CA-35)|USS «Indianapolis»]]. ''Indianapolis'' dro, med rekordfart, til flybasen på øya [[Tinian]], en øy tilhørende [[Mikronesia]], hvor den leverte delene ti dager senere den 26. juli. Mens ''Indianapolis'' returnerte etter dette oppdraget ble hun senket av en japansk ubåt, og mange av mannskapet mistet livet. Den 26. juli ble også de tre seksjonene av uranmålet sendt fra [[Kirtland Air Force Base]]<ref name="nukearchive" /> nær [[Albuquerque]], [[New Mexico]], i tre [[C-54 Skymaster]] fly operert av [[509th Operations Group|509th Composite Group]]'s Green Hornet squadron.<ref name="losalamos">[http://www.lanl.gov/history/atomicbomb/victory.shtml «Victory»], Los Alamos National Laboratory's history of the atomic bomb project</ref><ref name="airforcehist">[https://www.airforcehistory.hq.af.mil/PopTopics/abomb.htm «The Story of the Atomic Bomb», USAF Historical Studies Office] {{Wayback|url=https://www.airforcehistory.hq.af.mil/PopTopics/abomb.htm |date=20070907111109 }}</ref> Med alle de nødvendige delene levert til Tinian, ble bombeenhet L11 valgt og det ferdige «Little Boy» våpenet ble ferdigstilt 1. august<ref name="nukearchive" />.

Håndteringen av den ferdige «Little Boy»-bomben var spesielt farlig. Så snart korditt ble ladet i bomben kunne en avfyring i verste fall føre til en kjernefysisk kjedereaksjon, i beste fall føre til en spredning og forurensning i eksplosjonsområdet. Det skulle ikke mer til enn kontakt mellom de to uran delene før det kunne skjedd en detonasjon med fatale følger, fra en enkel «fis» til en eksplosjon stor nok til å ødelegge hele Tinian (inkludert de 500 B-29 bombeflyene, bygningene og personellet som var stasjonert der). Vann var også en risiko ettersom det kunne virke som en kobling mellom de to delene med fisjonsmateriale og skape en eksplosiv spredning av radioaktivt materiale. Uranprosjektilet kunne bare installeres med et spesial verktøy som produserte en kraft på 300 [[Newton (enhet)|kN]] (67&nbsp;000 pund, over 30 tonn). Av sikkerhetsmessige årsaker valgte våpenoffiseren, Kaptein [[William Sterling Parsons]], å lade korditt ladningen først etter at flyet var tatt av.

Etter slippet brukte bomben fire [[radar]]høydemålere og en barometrisk lunte for å utløse kordittladningen, og en tidsinnstilt klokke for å aktivere radaren femten sekunder etter slippet. I store høyder er lufttrykket lavt, men øker etterhvert som man kommer nærmere bakken. En tynn metallisk membran ble gradvis deformert pga. trykket. Når bomben nådde den tiltenkte høyden (anslått å være 8&nbsp;000 fot, 2&nbsp;600 m), sluttet membranen den elektriske kretsen og aktiverte radarene for endelig armering. Denne mekanismen var en sikkerhetsdetalj som hindret en utilsiktet avfyringsstrøm å nå utløseren for tidlig, og dermed også hindre utvendig radar stråling i å utløse bomben mens den falt. Når to av radarene målte den korrekte høyden, ville de lukke avfyringsavtrekkeren som antente korditten. Dette ville så avfyre uran prosjektilet mot den andre enden av kanonløpet med en hastighet på  ~300 meter per sekund. Ca. 10 millisekunder senere startet den kjernefysiske kjedereaksjonen.