Redigerer Litterær modernisme (avsnitt)

=== 80-tall og postmodernisme ===
Rundt 1980 dukker en ny generasjon forfattere opp med nye litterære ideer. Disse forfatterne er med på å innføre postmodernismen i norsk litteratur.

Bruken av uttrykket postmoderne tar ofte utgangspunkt i den franske filosofen Jean-Francois Lyotards oppfatning av «den postmoderne tilstanden». De store «fortellingene» i vår kultur, som kristendommen, liberalismen eller marxismen, er fiksjoner som ikke inneholder det de gir seg ut for. Dette er også en problematikk som mange modernister har vært inne på.

Det postmoderne innebærer en bevissthet om at det som blir framstilt som virkelig, også har en fiksjonell karakter, ikke minst gjelder dette fremstillingen av verden gjennom dagens massemedier, billedmedier.

Form ble like viktig, om ikke viktigere for postmodernistene enn innhold. Dette ga seg utslag i utstrakt eksperimentering med formen i bøkene. Stilblanding er et hyppig brukt virkemiddel. Forfatteren kan trekke inn skrivemåter fra ulike epoker, og kan blande inn forfatterkommentarer.

«Intertekstualitet» og «metafiksjon» innebærer at all litteratur blir til i et samspill med all annen litteratur, eller at all skrevet litteratur er beslektet eller står i forbindelse på en eller annen måte (jfr plagiatdebatten om Vigdis Hjort og hennes sitater fra en bok av W.G. Sebald i romanen Tredje person entall,2008). Et eksempel på intertekstualitet kan være den animerte TV-serien Familien Simpson som totalt er basert på referanser til fiktiv som reell virkelighet i en slik grad at reelle personer opptrer som semi-fiktive figurer i serien. Begrepet «metafiksjon» betyr at det litterære verket refererer til seg selv og sin egen tilblivelsesprosess. 

Stilblanding er et hyppig brukt virkemiddel. Forfatteren kan trekke inn skrivemåter fra ulike epoker, og kan introdusere forfatterkommentarer om selve teksttilblivelsen. Kriminalforfatteren Karen Fossum har skrevet en roman, ''Brudd,'' (2006) hvor en middelaldrende mann trenger seg inn i huset hennes om natten og forlanger å bli romanperson. Slik metafiksjon er et hyppig brukt fortellergrep i postmodernismen. Et annet eksempel er Per Thomas Andersens roman ''Hold'' fra 1985, som refererer til seg selv og «snakker» med leseren gjennom hele romanen. [[Jon Fosse]]s ''Naustet'' fra 1989 er kanskje den romanen fra perioden som er mest intertekstuell og metakommunikativ.