Redigerer Leonida Bissolati (avsnitt)

=== Politisk karriere ===
Han ble så byråd i hjembyen, først som medlem av radikalerne, men gradvis beveget han seg over til sosialistene. Han satt i byrådet i 18 år, og var blant annet avsbarlig for undervisningssektoren.

Bissolati var av yrke opprinnelig [[advokat]], og offentliggjorde atskillige juridiske fagartikler. Fra 1889 til 1895 initierte han et prosjekt for forbedring av landarbeidernes levekår.

I 1889 grunnla han avisen «[[L'eco del popolo]]», som så ble det offisielle organ for [[Partito Socialista Italiano]] i Cremona. Heri offentliggjorde han oversatte utdrag av [[det kommunistiske manifest]] ov [[Karl Marx]] og [[Friedrich Engels]].

Han ble i 1896 sjefredaktør for den sosialistiske avisen «Avanti» (frem til 1903, og så igjen fra 1908 til 1910), og i 1897 medlem av [[deputertkammeret (Italia)|deputertkammeret]]. Hans vegring mot krigen i [[Libya]] tvang ham i februar 1912 til på tre tilbake som parlamentariker. Han ble i samme forbindelse ekskludert fra [[Partito Socialista Italiano|Det italienske sosialdemokratiske parti]] også fordi han var leder for den [[Revisjonisme|revisjonist]]iske bevegelse. Det var [[Benito Mussolini]] som var den drivende kraft for å få Bissolati og andre utstøtt av det parti Mussolini da tilhørte.

Bissolati grunnla så i 1912 et reformsosialistisk parti, [[Partito Socialista Riformista Italiano]], sammen med [[Ivanoe Bonomi]] og [[Angiolo Cabrini]].

Under [[første verdenskrig]] arbeidet Bissolati for Italias deltagelse på [[ententen]]s side. Hans tidligere følgesvenner blant sosialistene gikk inn for nøytralitet. Leonida meldte seg til tjeneste ved fronten og fikk en medalje for sin krigsinnsats. I Roma tjenestegjorde han i to regjeringer, under [[Paolo Boselli]] og så [[Vittorio Emanuele Orlando]]. Bissolati var 1916-1917 [[minister uten portefølje]] i Bosellis ministerium, og 1917-1918 [[sosialminister]].

Etter verdenskrigen gikk han inn for at landegrensene skulle trekkes på nytt i henhold til [[Folkeforbundet]]s grunnsatser og den amerikanske president [[Woodrow Wilson]]s anbefalinger, det vil si etter etniske kriterier slik at folkegruppene selv skulle få bestemme hvor de skulle høre til. Dette gjorde nasjonalistene rasende, ettersom de kunne tenke seg å annektere store områder hovedsakelig befolket av tysktalende og slavere i nord og i nordøst. De han ikke nådde frem med sine anbefalinger og ble angrepet av statsminister Orlando og av utenriksminister [[Sidney Sonnino]], så å si fra alle kanter, la han ned sine embeder i desember 1918.<ref name="Milza40">Pierre Milza og Serge Berstein: ''Le fascisme italien, 1919-1945'', Le Seuil, 1980, s. 40-41</ref>. Senere møtte han president Wilson, og da gikk han imot tanken at Italia skulle få overført [[Fiume]] og [[Dalmatia]]kysten.

Han døde av komplikasjoner etter en medisinsk operasjon i 1920.