Redigerer Lennart Meri (avsnitt)

== Utenriksminister og ambassadør ==
Meri ble våren 1990 valgt inn i ledelsen for [[Den estiske kongressen]], som utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene. Kongressen mente at Estland hadde blitt annektert av Sovjetunionen i strid med [[folkerett]]en i 1940 og at førkrigsrepublikken skulle gjenopprettes, etter et prinsipp om rettslig kontinuitet.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/> Lennart Meri kunne derfor også fremholde overfor sine internasjonale kontakter at Estland ikke behøvde noen ny anerkjennelse som uavhengig stat.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/><ref name="Bergmane"/><ref name="Holmström">{{Kilde www|url=https://svenska.yle.fi/a/7-1469590|tittel=De estniska diplomaterna i Finland började från noll: ‘Vi visste inte hur man skulle göra’|utgiver=Svenska Yle|dato=2020-06-13|etternavn=Holmström|fornavn=Patrick|besøksdato=2024-06-04|språk=sv}}</ref>

[[Fil:Toompea 15.05.90 (30) ENSV Ülemnõukogu.jpg|miniatyr|Meri, i midten, og resten av regjeringen synger nasjonalsangen, etter at en stor folkemengde har strømmet til parlamentsbygningen for å avverge et kuppforsøk i mai 1990. {{Byline|Jaan Künnap}}]]

Samme vår fikk Folkefronten og kommunister som ønsket estisk uavhengighet flertall ved valget til Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, som vedtok en overgang til nasjonalt, demokratisk styre. Meri ble utenriksminister i [[Edgar Savisaars regjering|Edgar Savisaars overgangsregjering]]. Regjeringen var preget av maktkamper og ulike syn på Estlands fremtid. Meris gamle venn [[Endel Lippmaa]] hadde, som minister for østpolitikken, ansvar for forholdet til Moskva, men ikke sjelden trådte de inn på hverandres enemerker. Forholdet til [[Edgar Savisaar]], som var utpreget østvendt, var vanskelig.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/>

Historikerne Kaarel Piirimäe og Pertti Grönholm skriver:

{{Sitat|Lennart Meri så ut til å legemliggjøre de restene av europeiskhet som fortsatt fantes i Estland etter femti år med påtvunget sovjetstyre, med sin kunnskap om språk og vestlige kulturelle troper. Ideen om at Estland aldri hadde skilt lag med Europa, men at Europa hadde forlatt Estland, ble senere et gjennomgangstema i Meris taler og diplomati.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/>}}

Estlands utenriksministerium måtte bygges opp nærmest fra grunnen. Meri ansatte mange nyutdannede uten koblinger til det gamle regimet, eller som hadde levd i eksil og tilegnet seg språk- og kulturkunnskap, men også noen gamle kommunister.<ref name="Piirimäe og Grönholm"/><ref name="Piirimäe">{{Kilde artikkel|forfatter=Piirimäe, Kaarel|år=2020|tittel=Estonia ‘has not time’: Existential Politics at the End of Empire|publikasjon=Connexe: Les espaces postcommunistes en question(s)|bind=6|side=21–50|språk=en|issn=2673-2750|doi=10.5077/journals/connexe.2020.e334}}</ref> Han la til grunn at Estland, som en liten stat, måtte handle raskt for å sikre sin uavhengighet. Under [[Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991|augustkuppet i 1991]] viste utenrikstjenesten sin handlekraft; den 20. august 1991 erklærte Estland seg på nytt som en selvstendig stat. Noe av årsaken til at Meri måtte gå av som utenriksminister våren 1992, var det ekstreme arbeidspresset som han over tid utsatte sin stab for.<ref name="Piirimäe"/>

I april 1992 ble Meri, som den første etter at Estland på nytt ble uavhengig, utnevnt til ambassadør til Finland.<ref name="Holmström"/><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Estlands förre utrikesminister Lennart Meri får ta hand om ambassaden i Helsingfors|avis=Dagens Industri|dato=1992-04-22|side=12|språk=sv}}</ref>