Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Konstruksjon i mur, stein og tre===

Murbygning var i lovgivningen definert som en bygning der ytterveggene er bygget bare i mur.<ref>Bygningsloven av 1899 § 28.</ref> Men de aller fleste murgårdene ble bygget i både stein, mur og tre: 
*mur i alle yttervegger, rundt trapperom, i den bærende veggen parallelt med og mellom ytterveggene (hjerteveggen) og i takgesimsene (overgangen mellom tak og vegg)
*stein i kjellermurer og fundamenter
*tre i takkonstruksjonen og etasjeskillene, ofte også under fundamentene, ved at bygningen står på tømmerflåter i leire

Konstruksjonen som beskrives her endret seg lite i perioden murbyen ble bygget,<ref>Marte Boro: «Leiligheter for fattig og rik». I: ''Murbyen Kristiania 1850–1900'', side 36</ref> og murbyen har vist seg bestandig og fleksibel.<ref name="Even Smith Wergeland 2014">Even Smith Wergeland: «Ekspandér eller dø! Kommuneplan for Oslo mot 2030». I: ''[[Byminner (Oslo)|Byminner]]'', 3-4/2014, side 6–11.</ref> Den har vært i bruk i antikkens Roma og nederlandske, tyske og skandinaviske byer før Christiania.<ref>Siri Hoem: «Murbyen Oslo er liv laga!» I: ''Fremtid for fortiden'', 3-4/2017, side 3.</ref>

Yttervegger var strengt regulert av bygningslovene, med brannforebygging og krav til soliditet som hovedformål. 1875-loven krever for ytterveggene halvannenstens mur, det vil si en langside og en kortside av en murstein tykk, til sammen minst 14 tommer (36,4&nbsp;cm), som en videreføring av loven fra 1827 og 1842.<ref>1875-loven §§ 26 og 71.</ref> I 1899-loven ble tykkelsen øket til tostens mur i 1. etasje i treetasjes bygninger og 1. og 2. i firetasjes, og i femetasjes skulle tykkelsen være to og en halv sten i 1. og to sten i 2. og 3. I portrom skulle det være halvannen sten og nå ble også hjerteveggen regulert, den skulle være halvannensten. Trapperom skulle ha samme tykkelse som yttervegger. Bygninger av mer enn 40 meters lengde skulle ha brannvegg for hver 40. meter.<ref>Bygningsloven av 1899 § 28.</ref>

Etasjeskillene (bjelkelagene) ble fylt med stubbloftsleire, i 1899-loven § 84 definert som helt tørr leire. Arkitekten  [[Arne Gunnarsjaa]] (1939–2015) beskrev stubbloftfyll som vanligvis ren, tørr og pulverisert gråleire, kan også være tørr sand, kiselgur, eller knust avfall fra teglverk.<ref>Arne Gunnarsjaa: ''Arkitekturleksikon''. Oslo, Abstrakt, 2. utgave 2007, side 749. ISBN 978-82-7935-197-9.</ref> Egenskapene man ønsket var at materialet ikke kunne antennes, at det ikke inneholdt fuktighet og ikke organisk materiale som kunne være helseskadelig. Indre vegger uten bæring ble bygget i mur, tre eller utmurt bindingsverk.

Bygningenes dybde var ofte 10 til 12 meter, ikke bredere enn at bærebjelkene i etasjeskillene tilsvarte lengden på en tømmerstokk, rundt 6 meter. En bjelke lå fra vegg mot gatesiden til hjerteveggen, og en fra hjertevegg mot gårdsromsiden.<ref>Aslaksby 2017, side 214 og Marit Ekne Ruud: ''Historien om en gate. Motzfeldts gate på Grønland i Oslo 1890–1980-årene''. Magisteravhandling. Universitetet i Oslo, 1987.</ref> Arbeiderklassens trehus i tiden før murbyen hadde vanligvis bare én bjelkes dybde, det vil si 6 til 8 meter.<ref>Aslaksby 2017, side 10.</ref>