Redigerer Lars Onsager (avsnitt)

== Forskning ==
Mens han arbeidet ved Brown, utviklet han det som senere ble kjent som Onsagers resiprositetsrelasjoner i irreversibel termodynamikk.<ref name=":0" /> Dette er også kalt [[Onsagerrelasjonen|Onsagerrelasjonene,]] og er, kort beskrevet, en statistisk analyse av diffusjon. Den første versjonen kom i 1929, mens det utvidede ligningssettet ble publisert i 1931. Relasjonene er knyttet til transportkoeffisienter som sier hvilke strømmer som oppstår som følge av krefter av forskjellig slag. Et velkjent eksempel på lineær transport er [[Ohms lov]], I=U/R, der I er den elektriske strømmen, U er spenningen som driver strømmen, og 1/R transportkoeffisienten, der R er den elektriske motstand. Onsager-relasjonene dreier seg om koeffisientene som bestemmer ''krysskoblingen'' mellom forskjellige krefter og strømmer, for eksempel varmestrøm forårsaket av elektrisk spenning – og elektrisk strøm forårsaket av en temperaturdifferens. Når de lineære transportligningene skrives på en bestemt måte, vil koeffisientene utvise symmetrien L<sub>ik</sub>=L<sub>ki</sub>. Denne typen symmetri var kjent for en rekke kryss-koeffisienter, men den var ikke forstått. Det Onsager viste, var at symmetrien på makronivå er et direkte resultat av en symmetri på mikronivå. Dersom man studerer den mekaniske bevegelsen til et system av mange atomer eller molekyler vil, under de fleste forhold, de mekaniske ligningene ha samme form for beskrivelse av utviklingen bakover i tid som fremover. Det er denne symmetrien på molekylnivå mellom fortid og fremtid som Onsager viste fører direkte til symmetrien på makronivå til krysskoeffisientene i transport.

Betydningen av disse Onsagers såkalte resiprositetsrelasjoner ble ikke fullt ut forstått før etter krigen, men de ble fremhevet i begrunnelsen for hans Nobelpris i kjemi i 1968. Det som derimot førte til Onsager plutselige berømmelse utenfor fysikalsk kjemi, var hans eksakte løsning under krigen av [[Ising-modellen]], først som en bemerkning i 1942, deretter publisert i 1944. Ising-modellen er den enklest tenkelige modell for et system med faseovergang (analogt faseovergangen mellom vann og is) som skyldes mikroskopiske vekselvirkninger: På et uendelig kvadratisk gitter er det et spinn (en liten magnetnål som kan ha to mulige orienteringer, «opp» eller «ned»). Mellom nabospinn er det en vekselvirkning som gjør det energetisk foretrukket at spinnene peker samme vei. Systemets totale magnetisering er summen av alle enkeltspinnene, med pluss for opp, minus for ned. Ved høye temperaturer er vekselvirkningen for svak til å disiplinere spinnene, de vil peke opp og ned slik at den totale magnetiseringen er null. Under en bestemt temperatur (den kritiske), får vekselvirkningen overtaket, da vil spinnene kollektivt foretrekke en av de to mulige orienteringene, og den totale, spontane magnetisering blir forskjellig fra null. Onsager løste Ising-modellen eksakt i null magnetfelt, og viste at varmekapasiteten divergerer logaritmisk ved kritisk temperatur. Dette var første gang en eksakt løsning ble funnet for et vekselvirkende mangepartikkel-system. Flere eksakte resultater for modellen ble utviklet av Onsager i samarbeid med Bruria Kaufmann i årene som fulgte.<ref name=":0" />

For løsningen av Ising-modellen (blant annet) ble Onsager nominert for Nobelprisen i fysikk.<ref name=":1" /> Han hadde en imponerende rekke betydelige resultater på sin vitenskapelige merittliste. Da han fikk telefonen fra Stockholm om at han var blitt tildelt nobelprisen for "Onsager-teorien" var hans respons:«Onsager-teorien? Det kan være litt av hvert det. Hvilken gjelder det?»<ref>''Svenska Dagbladet,'' 31. oktober 1968.</ref>

=== Vitenskapelige høydepunkt ===
Listen er hentet fra Hemmer & Hiis Hauge (1993), s. 103, der ikke annet er nevnt:

* 1926 Elektrolytters termodynamikk
* 1927 Elektrolytters transportegenskaper
* 1931 Resiprositetsrelasjoner for irreversible prosesser
* 1936 Onsagerformelen for dielektrisitetskoeffisienten
* 1938 Rekombinasjonssannsynlighet for ioner
* 1944 løsning av den todimensjonale Isingmodellen
* 1949 Den spontane magnetisering for Isingmodellen
* 1949 Virvelkvantisering
* 1949 Teori for flytende krystaller
* 1952 Teori for de Haas–van Alphen-effekten
* 1953 Machlup–Onsagers fluktuasjonsteori
* 1956 Langtrekkende orden i superfluider