Redigerer Lady Macbeth (avsnitt)

==Tolkning==
===Anti-moren===
I artikkelen ''Fantasizing Infanticide: Lady Macbeth and the Murdering Mother in Early Modern England'' argumenterer Stephanie Chamberlain for at selv om Lady Macbeth higer etter makt, er makten hennes “conditioned on maternity” noe som var en “conflicted status in early modern England.” Chamberlain mener at de neagtive bildene av Lady Macbeth som en morsfigur (som når hun snakker om å slå inn skallen på barnet som hun før ved brystet) reflekterer bildet av morsfiguren i [[tidlig moderne tid]] i England. Mødre ble ofte fordømt for å være en dårlig mor ved å skade de uskyldige livene som ble plassert i deres hender. Lady Macbeth personifiserer dermed alle mødre i tidlig moderne England som ble fordømmt for Lady Macbeths fantasi om barnemord. Lady Macbeths fantasi er ikke en kamp for å bli en mann, men heller en kamp med fordømmelsen av å være en dårlig mor.<ref name="Chamberlain">Chamberlain, Stephanie. "Fantasizing Infanticide: Lady Macbeth and the Murdering Mother in Early Modern England." ''College Literature.'' Vol. 32.2. West Chester University, 2005. pp. 72-91.</ref>

Jenijoy La Belle inntar et noe annet standpunkt i sin artikkel ''A Strange Infirmity: Lady Macbeth’s Amenorrhea'' ([[Amenoré]]): Lady Macbeth ønsker ikke bare å fjerne seg fra femininitet, hun ber åndene om å eliminere de grunnleggende biologiske egenskaper av femininitet. Den feminine egenskapen La Belle fokuserer på er [[menstruasjon]]: med utropet “make thick [her] blood / Stop up th’ access and passage to remorse” ber Lady Macbeth om at hennes menstuasjonssyklus skal stoppe. Dermed håper hun å forhindre følsomhet og omsorg som blir assosiert med kvinner. Hun håper å bli lik en mann for å stoppe alle følelser av anger for kongemordet. La Belle kobler også en stanset menstruasjonssyklus med barnemordet i skuespillet: "the strangled babe" hvis finger blir kastet i heksene gryte; Macduffs spedbarn som blir "savagely slaughter’d" (4.3.205); og det ammende spedbarnet med benløse gummer hvis skalle Lady Macbeth ville slå inn. Lady Macbeth er den ultimate anti-moren som ikke bare ville slå inn skallen på et spedbarn, men går enda lengre i å ønske å stoppe sin evne til prokreasjon.<ref name="La Belle">La Belle, Jenijoy. "A Strange Infirmity: Lady Macbeth's Amenorrhea." ''Shakespeare Quarterly,'' Vol. 31.3. Folger Shakespeare Library, 1980. pp. 381-386.</ref>

===Heksen===
Literturkritikere og historikere mener at ikke bare representerer Lady macbeth en anti-mor, men de klassifiserer henne som en spesifikk type anti-mor figur: heksen. Kritikeren Joanna Levin definerer en [[heks]] som en kvinne som bukker under for en satanisk kraft, som lyster etter djevelen, og som, enten av denne årsak eller et ønske om å få overnaturlige evner, påkalle onde makter. Den engelske legen Edward Jorden utga ''Briefe Discourse of a Disease Called the Suffocation of the Mother'' i 1603, der han spekulerte at denne makten bokstavelig talt avstedkom fra de kvinnelige kjønnsorganene. Siden ingen andre hadde publisert noen studier på kvinners, spesielt mødres, mottagelighet for å bli til både heksen og den forheksede (besatt av demoner) bidro Jordens funn til å skape fundamentet for Engelsk [[Renessansen|renessansekulturs]] syn på forholdet mellom kvinner og heksedom. Levin henviser til Marianne Hesters ''Lewd Women and Wicked Witches: A Study of Male Domination,'' der Hester artikulerer en feministisk tolkning av heksen som en egenmektig kvinne. Levin oppsummerer påstanden fra feministiske historikere som Hester som: heksen burde være en skikkelse feiret for sin ikkekonformasjon, trass, og generall sans for egenmakt; hekser utfordret den patriarkalske autoriteten og hierarkiet, og spesifikkt "threatening hegemonic sex/gender systems." Dette synet assoieres med heksedom—og ved utvidelse, Lady Macbeth—ikke med skurkestreker<!--en. “Villainy”. Noen bedre? --> og ondskap, men med heroisme.

Jenijoy La Belle evaluerer Lady Macbeths femininitet og seksualitet slik de relaterer til å være mor og heksedom. At hun påkaller ånder gjør henne lik en heks, og selve akten etablerer en likhet i måten både Lady Macbeth og De Tre Heksene i skuespillet "use the metaphoric powers of language to call upon spiritual powers who in turn will influence physical events — in one case the workings of the state, in the other the workings of a woman's body." Som heksene streber lady Macbeth etter å gjøre seg selv til et instrument for å bringe til veie fremtiden.<ref name="La Belle" /> Hun viser seg som en ikkekonformerende, trassig, og egenmektig skikkelse, og en eksplisitt trussel mot et patriarkisk styresett, i det hun, gjennom å utfordre hans maskulinitet, manipulerer Macbeth til å myrde Kong Duncan. På tross av at hun kaller ham en feiging forblir Macbeth motvillig, inntil hun spør: "What beast wasn't, then, that made you break this enterprise to me? / When you durst do it, then you were a man; / And to be more than what you were, you would / Be so much more the man." Slik understreker Lady Macbeth en maskulin oppfattelse av makt, men dog bare etter å ha bedt om å bli avkjønnet eller defemininisert. De Tre Heksene blir også fremstilt som defemininiserte, androgyne, skikkelser. De har sjegg (1.3.46), (som er assosiert med Lady Macbeths [[Amenoré]]). Hekser ble oppfattet som en ekstrem type anti-mor, til og med antatt å være i stand til å koke og spise sine egne barn. Selv om Lady Macbeth kanskje ikke uttrykker vold mot sitt barn med den samme grad av groteskeri, så uttrykker hun uansett en form for brutalitet når hun sier hun ville knust spedbarnets skalle.

===Kjønnsstereotypen===
I artikkelen "'Blood will have blood': Power, Performance, and the Trouble with Gender" diskuterer Christina León Alfar at selv om kritikere mener Lady Macbeth bryter med tilstanden av kjønnet ved å be åndene om å avkjønne henne, så er hun uriktig beskyldt for å være opphavet til vold i skuespillet. Alfar mener at selv om Lady Macbeth var drivkraften bak Macbeth's «bloody desire», så er hun også et offer for den literære tendensen til å angripe sterke kvinnelige rollefigurer. Hun argumenterer for at Lady Macbeth aldri hevder sine egne ønsker eller ambisjoner; hun bare oppmuntrer sin manns ønske om å bli konge.<ref name="Alfar">Alfar, Cristina León. ''Fantasies of Female Evil: The Dynamics of Gender and Power in Shakespearean Tragedy.'' New York: [[University of Delaware Press]], 2003.</ref>

I motsetning til Alfar er det noen kritikere som mener Lady Macbeth faktisk er kilden til volden i skuespillet. Carolyn Asp, i sin artikkel "'Be bloody, bold and resolute': Tragic Action and Sexual Stereotyping in Macbeth", mener at Lady Macbeth åpent forsøker å forkaste sine feminine egenskaper og anta en mannlig mentalitet fordi hun oppfatter at samfunnet assosierer feminine kvaliteter med svakhet.<ref name="Alfar" /> På samme måte argumenterer Robert Kimbrough i "Macbeth: The Prisoner of Gender" for at i Elisabethansk literatur, særlig i ''Macbeth'', er det en ide om at å være mannlig er å være aggressiv, vågal, modig, besluttsom, og sterk, særlig i møte med døden. Og at å være kvinnelig er å være varsom, fryktsom, medfølende, vaklende, og myk, en tilstand synliggjort av tårer.<ref>Kimbrough, Robert. ''Shakespeare Studies,'' Vol. 16. 1983.</ref> Han argumenterer også for at Lady Macbeth ønsker å bli ondskapsfull, noe hun oppfatter som en maskulin egenskap. Men for å kunne bli ondskapsfull må hun bryte strømmen av blod til hjertet sitt, som er setet for kjærlighet, kilden til anger, medynk, og medfølelse som alle er attributter ved menneskelig natur.

Ifølge Asp spiller samfunnets stereotyper en stor rolle i Lady Macbeths forhold til kjønn. Hun er overbevist om at hun må kvitte seg med sin femininitet hvis hun skal ha noen innflytelse på sin manns offentlige liv.<ref name="Asp">Asp, Carolyn. "Be Bloody, Bold and Resolute: Tragic Action and Sexual Stereotyping in ''Macbeth.''" Studies in Philology, 78. 1981.</ref> Men på tross av hennes evige forsøk på å ta over seg mannlige egenskaper kommer hennes feminine egenskaper til overflaten rett før mordet på Duncan. Når hun tiltaler sin mann henviser hun til han som “thy love” (1.7.39) og utfordrer hans selvbilde som mann, fundamentet for hans andre roller.<ref name="Asp" /> Når Lady Macbeth utfordrer Macbeths manndom sier hun i ytterste konsekvens at for å bli konge, den heroiske krigeren, må han ta på seg personaet til en mann sammen med henne.<ref name="Asp" /> Derfor, kun hvis Macbeth våger å drepe Duncan vil han være en mann i Lady Macbeths øyne; så mye mer enn en mann som hun sier "to be the same in [his] own act and valour / As [he is] in desire" (1.6.40-41).

Den Britiske skuespillerinnen [[Sarah Siddons]], en av de ledende tragiske skuespillerinnene i det 18. århundre, skrev i sin tolkning at Lady Macbeth har på samme tid underlagt all sin femininitet for ambisjon, og tatt vare på sin feminine attråverd for Macbeth. "Such a combination only, respectable in energy and strength of mind, and captivating in feminine loveliness, could have composed a charm of such potency as to fascinate the mind of a hero so dauntless, a character so amiable, so honourable as Macbeth.<ref>Sarah Siddons, "The Character of Lady Macbeth" from Thomas Campbell, ''Life of Mrs. Siddons'', 1834 (New York: Harper & Brothers), tilgjengelig [http://www.theatrehistory.com/british/character_of_lady_macbeth.html her]</ref>