Redigerer
Kybele
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
=== Kybele og Attis === [[Fil:Attis Altieri Chiaramonti Inv1656.jpg|thumb|upright| Attis med frygisk lue som framfører en kultisk dansk. Romersk keiserrike.]] Mange av kybeles kulter omfattet ritualer til den frygiske guden Attis, eller Atys, en guddommelig gemal og kastrert hyrde viss kult begynte i Dindymon (dagens Murat Dağı i Gediz, Kütahya) rundt 1250 f.Kr. Han var opprinnelig en lokal semi-guddom i Frygia assosiert med den store frygiske handelsbyen Pessinos, som lå i ly av fjellet Agdistis. Fjellet var personifisert som en ''daimon'', som utlendinger assosierte med Kybele. Kybeles fremste mytografiske fortellinger knyttes til hennes forhold med [[Attis]] som er beskrevet av antikke greske og romerske kilder og kulter som hennes unge make, og som en frygisk guddom. Han var guddom for fødsel-død-gjenfødsel, og var både sønnen og elskeren til modergudinnen Kybele. Han var også hennes sjefsevnukk og fører av hennes løvedrevne vogn. Hans prester var evnukker, Galli, menn som har testikler som siden barndommen ikke produserer hormoner, eller en kastrert mann eller gutt. Attis var vegetasjonens gud, og representerer via hans selvlemlestelse, død, og gjenoppstandelse fruktene av jorden, som dør om vinteren kun for så å gjenoppstå om våren. Attis ble feiret med en stor vårfest omkring temaet sorg og gjenfødsel. I mytologien beskrives Cybeles kjærlighetsforhold til Attis. I en fortelling blir det beskrevet hvordan Attis kastrerer seg selv og forblør under et pinjetre for til slutt selv å forvandles til et eviggrønt pinjetre. Attis er blant annet beslektet med den armenske guden Ara, mesopotamiske Dumuzi, en guddom i sumerisk mytologi på akkadisk kalt for Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Adad, også kjent som Hadad, eller Adonis, den kypriotiske Gauas, eller Aos, og den etruskiske Atunis, hvorav alle er guddommer av liv-død-gjenfødelse og vegetasjon. Adonis, som i eldre tider noen ganger portrettert som solgud og viss navn har betydningen «trofast» eller «ekte sønn», er et gresk låneord fra det semittiske, eller fønikiske, ordet adon, som har betydningen «herre», og som er beslektet med Adonai, et av navnene som er benyttet til å referere til Gud i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som fortsatt blir benyttet i jødedommen den dag i dag. Adonis var sønn av Myrrha og hennes far Kinyras. Myrrha ble forvandlet til et myrratre og den romerske fødselsgudinnen Lucina hjalp treet å føde Adonis. Stedet hvor Adonis døde lot hun bli overrislet av blod med nektar. Herfra sprang det opp den kortvarige røde blomsten anemone som har sitt navn fra vinden ettersom den så lett får dens kronblad til å falle av. Kvinnene i Athen kunne plante «Adonishager» med hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fennikel og salat, og hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget over den altfor tidlige døden til planteguden. I Frygia var «Attis» både et vanlig og et prestenavn funnet i samme grad på uformelle skriblerier og [[graffiti]] som i dedikasjoner på personlige monumenter og flere av Kybeles frygiske helligdommer og monumenter. Hans tidligste avbildning som en særskilt guddom opptrer på en gresk [[stele]] fra [[Pireus]], havnebyen til [[Athen]], fra 300-tallet f.Kr. Denne viser ham som en hellenisert [[stereotyp]] av en rustikk, østlig [[barbar]]; han sitter avslappet, har en [[frygisk lue]] på seg og holder en [[hyrdestav]] som vanlig i hans senere greske og romerske kulter. Foran ham står en frygisk gudinne, identifisert av inskripsjonen som [[Agdistis]], som bærer en [[tympanon]] i sin venstre hånd. Med sin høyre hånd overrekker hun ham en krukke, som om det er for å ønske ham velkommen til hennes kult ved å dele sin eget drikkeoffer.<ref>Begge navnene er innskrevet på stelene. Roller fremmer [[Agdistis]] som frygiske Kybeles personnavn. Se Roller (1994), s. 248-256. For diskusjon og kritikk av dette og andre komplekse fortellinger, kultiske og mytologiske lenker mellom Kybele, Agdistis og Attis, se Lancellotti, Maria Grazia (2002): [http://books.google.co.uk/books?id=oE8vW4BX9kwC&printsec=frontcover&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false ''Attis, between myth and history: king, priest, and God''], Brill.</ref> Senere framstillinger av Attis viser ham som en [[hyrde]] med tilsvarende avslappet holdning, og som holder eller spiller på ''syrinx'' ([[panfløyte]]).<ref>Syrinx var et enkel rustisk instrument, assosiert med [[Pan (mytologi)|Pan]], den greske hyrdeguden. Se Johnston, i Lane red. (1996), s. 107-111, og Roller, s. 177-180: Pan er et «naturlig følge» for Kybele, og det er bevis for deres sammenslåtte kulter.</ref> I [[Demosthenes]]' ''Om kronen'' (330 f.Kr.), avlegge «et rituelt skrik ropt av tilhengerne av mystiske riter».<ref>Demosthenes, ''On the Crown'', 260: sammenlign med skriket ''iache'', å påkalle guden [[Iakkhos]] i [[Demeter]]s [[De eleusinske mysterier|eleusinske mysterier]]; Roller (1999), s. 181.</ref> Attis synes å ha vært forbundet med spredningen av Kybeles kult over hele [[Magna Graecia]]; det er bevis for deres felles kult i de greske kolonier i [[Marseille|Massalia]] ([[Gallia]]) og [[Locri|Lokroi]] (sørlige [[Italia]]) fra 500- og 600-tallet f.Kr. Etter [[Aleksander den store]]s erobringer, «vandrende tilhengere av gudinne ble i økende grad vanlig i gresk litteratur og sosiale liv; avbildninger av Attis har blitt funnet i tallrike greske steder».<ref>Roscoe, s. 200.</ref> Når han ble vist sammen med Kybele, var han alltid den yngre, mindre guddommen, eller kanskje hennes prestelige ledsager. Forskjellen er av relativ grad, da prester var hellige i deres egen rett og ble nært identifisert med deres guder. På midten av 100-tallet gikk brev fra kongen av Pergamum til Kybeles helligdom ved Pessinos konsekvent adressert til hennes yppersteprest som «Attis».<ref>Roller (1999), s. 113-114; se også Roller (1994), s. 254.</ref> [[Fil:Sacerdote_che_sacrifica_a_cibele_(archigallo),_III_sec,_dalla_necropoli_di_porta_all'isola_sacra.JPG|thumb|[[Ofring]] utført av en ''archigallus'' (yppersteprest) for Kybele.]]
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 1 skjult kategori:
Kategori:Sider hvor ekspansjonsdybden er overskredet
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon