Redigerer Kvernsteinsbruddene i Selbu (avsnitt)

== Drift av kvernsteinsbruddene ==
Arbeidet besto kort fortalt i forberedelser med innkjøp av varer og utstyr, selve brytinga, tilhogginga, transporten og videreforedling med salg og byttehandler. Gruvene fyltes med vann på sommeren, vannet måtte fjernes før driften kunne tilta. Dette foregikk med håndmakt og hardt manuelt arbeid, videre ble pumper benyttet. Etter hvert fant også foregangsmannen Paul Birch opp heverten i 1885-årene, dette var en lettelse som forenklet arbeidet betydelig. I filmen om Sagaen om Selbu-steinen blir det fremvist hvordan man slår borehull i bruddet, og risser i berget for å avgrense. Man benyttet kiler for å løsne blokker fra berget, senere på starten av 1700-tallet ble sprengstoff benyttet (Haarstad, 1972). Man brøyt løs blokker og transporterte disse opp fra gruven på en stige. I senere tider ble det utformet en kran som dro steinen oppover. Steinen ble videre grovhugget i snøhytter, der den skulle bli plan på oversiden, den skulle samtidig bli mest mulig oval og videre ble det karakteristiske hullet hugget ut enten i fjellet eller senere nede i bygda. Finhogging og en prosess som kaltes sandmaling som gjort av 8-9 personer ble utført på tidligsommeren (Haarstad, 1977). Arbeidsvegen for å komme seg til fjellet kunne variere mellom 2-4 mil på ski, og en del oppholdte seg der i lang tid, i stedet for å dra hjem på helgefri. En arbeidsperiode kunne vare i 2 uker. Arbeidsdagene var ofte delt opp i 2 økter, men deler av vinteren ble det kun en kort økt pga. været, det ble derfor for mye tid inne i koiene. Det er kjent at minst 6 stk. måte bøte med livet i forbindelse kvernsteins-driften, som oftest i reiseveien. En del ble også varig skadet i selve driften og måtte leve videre med dette (Rolseth, 1947). Utbyttet fra arbeidet ble delt imellom eierne og arbeiderne på ulikt vis, oppgjøret skjedde ofte etter at vinterens drift var unnagjort. Det var få tvister rundt dette, da dette ble løst fortløpende og faktisk avgjort med loddtrekninger ved tvil (Haarstad, 1972).