Redigerer Kvarstadbåtene (avsnitt)

=== Lex Cervin ===
Det tyske forsøket på å få kontroll på fartøyene gjennom kvarstad skjedde formelt som krav fra de norske rederiene, pågikk i rundt syv måneder og kan grovt sett inndeles i to perioder.<ref name="ReferenceA">''I natt og tåke mot England'', s. 44</ref> Den første perioden var fra 19. september 1941, da den første søknaden om interimistisk kvarstad ble levert namsretten i Göteborg og frem til 6. november da søknaden for siste gang ble avslått.<ref name="ReferenceA"/> Den andre perioden var fra 7. november 1941 til 17. mars 1942, da kravet om interimistisk kvarstad ble endelig avvist av Högsta domstolen.

Formelt sett forsøkte den svenske regjeringen å holde seg nøytral i saken, men da gjentatte søknader om kvarstad ble avslått av rådmannen i Göteborg, den uavhengige og uredde överexekutor [[Andreas Cervin]],<ref>«Han är en av de få i detta land, som trätt i bräschen för rättens hävdande under den tid, då många ville jämka den till förmån för vad som tycktes för tillfället opportunt. [Cervin hade modet att dra fram sakerna inför offentligheten i en tid] när lagrötan grep omkring sig ock lag ändrades i flygande fläng för att icke lägga hinder i vägen för de styrandes undfallenhet för främmande makts pockanden. Han kan lägga näven tungt i bordet. Det är en barsk herre.», redaktør [[Torgny Segerstedt]] i spalten «I Dag» i ''[[Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning]]'', i 1944</ref> sørget regjeringen for at loven om kvarstad ble endret i rekordfart. Den 30. oktober ble loven, som ble kjent som lex Cervin, trykt.<ref>«Og en kan trygt si at sjelden eller aldri var en lovforandring blitt så hurtig behandlet i Sverige. Den 24. oktober innga regjeringen til Riksdagen proposisjon nr. 315, som gikk ut på at avslag  på ansøkning om interimistisk kvarstad skulle kunne appelleres til høyere instans. Samme dag ble den anmeldt i statsråd. Lovrådet, som har å gi sin uttalelse om lovforslag, gjorde dette allerede samme dag. Absolutt rekord.» og «Det vedtatte lovforslag ble anmeldt i riksdagsskrivelse til Kongen samme dag. Den 30. ble loven trykt, og den 31. var den distribuert til de rette myndigheter. Hurtigere kunne det ikke gått.»''Kvarstadbåtene'', s. 22</ref> Fra alliert side protesterte den britiske regjering og fremholdt at endringen av loven var i strid med den svenske regjerings linje om å ikke gripe inn i rettergangen.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 23</ref> I ettertid er det argumentert for at den svenske regjeringen i spørsmålet om kvarstadbåtene ikke forholdt seg nøytralt, men støttet den tyske siden i saken.<ref>Ulf Stridbeck. «Kvarstadsbåtarna - ett politiskt drama på rättens scen». I: ''Kritisk Juss'', nummer 3, side 160, 1995.<br />Sitat: «Det är uppenbart att de konstitutionella reglerna inte har följts i detta drama. Cicero lär en gång ha sagt: ''Inter armas silent leges'' - Under vapnen tystar lagarna. Så var det här. Under krigshot satte regeringen de konstituionella reglerna åt sidan.» og «Denna gång bestod rättsprinciperna inte provet. Denna gång lät man politisk pragmatism gå före rättsliga principer. Det gynnade den ena parten i rättstvisten, nämligen Tyskland.»</ref>

Etter at Andreas Cervin som överexekutor på kort tid og gjentatte ganger på samme måte som når det gjaldt DS «Charente» hadde omprøvd begjæring om interimistisk kvarstad og i samtlige tilfelle motsatt seg å bifalle ansøkningene, så bifalt Göta Hovrätt disse. Hovrättens beslutning skulle gjelde inntil överexekutor meddelte sin endelige beslutning.

På denne tiden ble Cervin kalt inn til sin sjef, fungerende borgermester Gustaf Bergqvist, som meddelte at statsråd Rosander hadde sagt til han at överexekutor ytterst nøye burde granske og prøve spørsmålet om de norske båtene. Det var av høyeste betydning at en klok avgjørelse ble fattet i dette, for hele landet viktige ærend. Om så ikke skjedde så skulle tyskerne kunne forstyrre landets forsyningsmuligheter og muligens også på andre sett markere sin misnøye.<ref name=StendahlChartret/>

Den 6. november avslo överexekutor Cervin, på tross av påvirkningen fra den svenske regjeringen via borgermesteren, nok en gang de norske redernes søknad om kvarstad og opphevet dermed automatisk Hovrättens beslutning. Den 7. november bevilget Hovrätten nok en gang interimistisk kvarstad på båtene, og den 15. desember kom endelig uttalelse fra Hovrätten med samme innhold. De britiske og norske regjeringene og de av britene utnevnte befalhaverne på båtene overklaget til Högsta domstolen. Högsta domstolen dømte i saken den 17. mars 1942 og fant, at den britiske regjeringen hadde disposisjonsrett over fartøyene og at kvarstad med hensyn til det og til den fremmende statens immunitet ikke kunne innvilges. Kvarstaden ble hevet og de norske fartøyene var dermed endelig frie til å avseile.<ref name=StendahlChartret/>