Redigerer Kurt von Schleicher (avsnitt)

=== Statssekretær i forsvarsdepartementet ===
[[Fil:Bundesarchiv_Bild_183-R1230-505,_Reichkabinett_von_Papen.jpg|mini|Papens regjeringskabinett. Schleicher lengst til høyre i andre rekke. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R1230-505 / CC-BY-SA 3.0}}|alt=Gruppebilde av Papens regjeringskabinett, med syv ministre, fire foran; tre bak]]
[[Fil:PapenSchleicher0001.jpg|mini|Schleicher (til høyre) og [[Franz von Papen]] i 1932.]]
[[Fil:Schleicher mit frau.jpg|mini|En nygift Schleicher med ektefellen Elisabeth i 1931.]]

1. januar 1924 ble Schleicher forfremmet til oberstløytnant, i 1926 til [[oberst]], og etter en omorganisering av ''Reichswehrministerium'' til [[generalmajor]] 29. januar 1929. Takket være Groener, som ble ''Reichswehrminister'' i 1928, fikk Schleicher 1. februar 1929 stillingen som ''Chef des Ministeramts'' i forsvarsdepartementet. Det innebar at han hadde rang som en fast, ikke politisk [[Statssekretær (Tyskland)|statssekretærstilling]].<ref>I forsvarsministeriet var ''Chef des Ministeramts'' betegnelsen på det som i de andre tyske departementene ble kalt ''[[Statssekretær (Tyskland)|Staatssekretär]]''.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/kurt-von-schleicher/|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2021-11-14|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref>
Ifølge medarbeideren [[Eugen Ott]] var Schleichers fremste politiske mål helt fra slutten av 1920-årene, en gjenoppretting av statens autoritet, opprydding i økonomien og styrking av Tysklands utenrikspolitiske stilling gjennom en revisjon av [[Versaillestraktaten]].<ref>Irene Strenge: ''Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik.'' Duncker und Humblot, Berlin 2006 s. 16&nbsp;f.</ref>

Kurt von Schleicher er den eneste offiser i prøyssisk-tysk historie som fikk en toppstilling i forsvarsdepartementet, uten verken front- eller troppskommando å vise til.<ref>Hagen Schulze: ''Weimar 1917–1933.'' Siedler, Berlin 1994, s. 118.</ref> Schleicher forsto posten som et rent politisk verv og utviklet en plan for å gjennomføre en politisk høyredreining. [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|Sosialdemokratene]] (SPD) så han som et sentralt politisk problem han ønsket å kvitte seg med, men mandatfordelingen gjorde at riksregjeringen var avhengig av deres støtte. I Preußen hadde SPD til og med [[Ministerpresident|ministerpresidenten]]. Derfor utarbeidet han en plan om en ''[[presidialregjering]]'' også kalt ''Hindenburg-Kabinett'' uten SPD, som skulle regjere ved hjelp av nødsforordningene. [[Hermann Müllers andre regjering]] gikk av, og den skulle bli den siste fullt ut parlamentariske regjering under Weimarrepublikken.<ref name=":1" />

Schleicher var på dette tidspunkt den mektigste mann i statsledelsen.<ref name=":1" /> Hans plan hadde likevel ikke lykkes fullt ut. [[Heinrich Brünings første regjering|Heinrich Brünings mindretallsregjering]] styrte fra 20. mars 1930 ved hjelp av ''[[Artikel 48|Notverordnungsartikel 48]].'' Ved [[Valget i Tyskland 1930|riksdagsvalget 14. september 1930]] fikk sentrum-høyre likevel ikke den etterlengtede oppslutningen, og Brüning måtte gjøre politiske innrømmelser overfor sosialdemokratene.

Schleicher utarbeidet en plan som innebar at [[NSDAP|Nazistene]] (NSDAP) skulle tas inn i regjeringen for å benytte partiet som basis for en presidialregjering. Tanken var at med regjeringsansvar ville NSDAPs radikalisme avta, samtidig som det million mann sterke [[Sturmabteilung]] (SA) og andre paramilitære grupperinger kunne samles under en statlig paraplyorganisasjon og danne grunnlaget for en hurtig personellopprustning av ''Reichswehr''. I mars 1931 begynte han forhandlingene med stabssjefen i SA, [[Ernst Röhm]],<ref>Peter Longerich: ''Die braunen Bataillone. Geschichte der SA.'' C.&nbsp;H. Beck, München 1989, s. 115.</ref> men Schleichers planer falt foreløpig i grus da Groener, som i mellomtida også var blitt innenriksminister, så seg nødt til å forby SA etter massivt press fra [[Tysklands delstater|delstatene]]. 

Siden Groener fortsatt var forsvarsminister fryktet Schleicher at ''Reichswehr'' nå skulle stille seg på de republikktro kreftenes side mot nasjonalsosialistene. Dersom dette skjedde ville Schleichers planer om et overpartisystem være like fortapt som utsiktene til en regjering uavhengig av SPD og en temming av NSDAP. Schleicher, som i oktober var forfremmet til generalløytnant, begynte nå å intrigere mot Groener og Brüning samtidig som han var i hemmelige forhandlinger med nazilederen [[Adolf Hitler]]. Hitler lovet å akseptere en ny regjering på betingelse av at det ble skrevet ut nyvalg og at forbudet mot SA ble opphevet. Schleicher gikk med på Hitlers krav uten å kreve en skriftlig avtale.

Både Groener og Brünings nært forestående fall kan forstås på bakgrunn av ordningen mellom Schleicher og Hitler. Etter at Groener holdt en uheldig tale i Riksdagen, overbeviste Schleicher ham om å tre tilbake, alternativt truet han med at alle generalene («generaliteten»), inklusive Schleicher selv, gikk av ''en bloc''.<ref>Johannes Hürter: ''Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928–1932).'' Oldenbourg, München 1993, s. 348–351.</ref> Nazi-politikeren [[Joseph Goebbels]] noterte tilfreds i sin dagbok: «Vi får nyheter av general von Schleicher: Krisen går etter planen.»<ref>„Wir bekommen Nachricht von General von Schleicher: Die Krise geht programmgemäß weiter“. Joseph Goebbels: ''Tagebücher, bind 2: 1930–1934.'' red. Ralf Georg Reuth, Piper, München og Zürich 1992, s. 657.</ref> Schleichers neste trekk var å oppmuntre [[Deutschnationale Volkspartei]] (DNVP) og ''Reichslandbund'', en interesseorganisasjon for bønder, til å protestere mot Brünings jordbrukspolitikk. Overfor Hindenburg karakteriserte de den som en «forsmak på [[bolsjevisme]]»,<ref>„Vorfrucht des Bolschewismus“</ref><ref>Philipp Heyde: ''Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan.'' Schöningh, Paderborn 1998, s. 387&nbsp;f.</ref> og resultatet ble at Hindenburg felte Brünings regjering. 

Som Brünings etterfølger hadde Schleicher blinket ut ytre-høyrepolitikeren [[Franz von Papen]] fra ''[[Deutsche Zentrumspartei]]'', en gammel bekjent fra generalstabutdanningen. Valget falt sannsynligvis på Papen fordi Schleicher så ham som en middelmådighet han regnet med ville bli lett å lede.<ref>Thilo Vogelsang: ''Kurt von Schleicher. Ein General als Politiker.'' Musterschmidt, Göttingen 1965, s. 71.</ref> Schleicher anbefalte Papen som kansler overfor rikspresident [[Paul von Hindenburg]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hegner, H.S. | utgivelsesår = 1961 | tittel = Det tredje rike 1933-1945 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014082107056 | side = }}</ref>