Redigerer Krigsfange (avsnitt)

=== Middelalderen og renessansen ===
[[Fil:DiezAlbumsPrisoners.jpg|thumb|Mongolske ryttere med fanger, 1300-tallet.]]

Ifølge [[legende]]n, under frankerkongen [[Kilderik I|Kilderik]]s beleiring og blokade av [[Paris]] i [[464]], tryglet nonnen [[Genoveva av Paris|Genoveva]] (senere helgenerklært som byens skytshelgen) kongen om barmhjertelighet krigsfangenes velferd og fikk et positivt svar. Senere frigjorde [[Klodvig I]] (regjerte 481–511) fanger etter at Genoveva oppfordret ham til å gjøre det.<ref>Attwater, Donald; John, Catherine Rachel (1993): ''The Penguin Dictionary of Saints''. 3. utg., New York: Penguin Books, ISBN 0-14-051312-4.</ref>

Hæren til kong [[Henrik V av England]] drepte mange [[Frankrike|franske]] krigsfanger etter [[slaget ved Agincourt]] i [[1415]].<ref> «But when the outcries of the lackies and boies, which ran awaie for feare of the Frenchmen thus spoiling the campe came to the kings eares, he doubting least his enimies should gather togither againe, and begin a new field; and mistrusting further that the prisoners would be an aid to his enimies, or the verie enimies to their takers in deed if they were suffered to live, contrarie to his accustomed gentleness, commended by sound of trumpet, that everie man (upon pain and death) should uncontinentlie slaie his prisoner. When this dolorous decree, and pitifull proclamation was pronounced, pitie it was to see how some Frenchmen were suddenlie sticked with daggers, some were brained with pollaxes, some slaine with malls, others had their throats cut, and some their bellies panched, so that in effect, having respect to the great number, few prisoners were saved.» [[Raphael Holinshed]], ''Chronicles of England, Scotland and Ireland'', sitert av Andrew Gurr i hans introduksjon til Shakespeare i William; Gurr, Andrew (2005): ''King Henry V''. Cambridge University Press. ISBN 0-521-84792-3; s. 24. </ref> Dette ble gjort som gjengjeldelse for det franske drapet på gutter og andre ikke-stridende som håndterte bagasjen og utstyret til hæren, og ettersom franskmennene angrep igjen og Henrik var redd for at de ville bryte gjennom og frigjøre fangene som da ville bli med på nytt i kampen mot engelskmennene.

Under [[senmiddelalderen]] var det en rekke religiøse kriger i Europa som hadde som mål om ikke bare å beseire, men også å eliminere fienden. Myndighetene i det kristne Europa anså ofte utryddelsen av [[Heresi|kjettere]] og [[Hedenskap|hedninger]] som ønskelig. Eksempler på slike kriger er blant annet [[albigenserkorstoget]] fra 1200-tallet i [[Languedoc]] i sørlige Frankrike og [[de nordlige korstog]]ene i regionen øst for [[Østersjøen]].<ref> Davies, Norman (1996): [https://archive.org/details/europehistory00davi_0/page/362 ''Europe: A History'']. Oxford University Press. ISBN 0-19-520912-5; [https://archive.org/details/europehistory00davi_0/page/362 s. 362].</ref> På spørsmål fra en [[korsfarer]] om hvordan man kan skille mellom katolikkene og [[Katarer|katarene]] etter den planlagte erobringen (1209) av byen [[Béziers]], svarte den pavelige legaten [[Arnaud Amalric]] angivelig: «Drep dem alle, Gud vil kjenne sine egne».<ref>I henhold til ''Dialogus Miraculorum'' av [[Caesarius fra Heisterbach]], Arnaud Amalric var kun den ene som ble rapportert å ha sagt det.</ref><ref> McDonald, James (2021): ''Kill Them All! Did a Medieval Abbot give this command to his Crusader Troops?''. ACHS. ISBN 979-8598792780.</ref>

På samme måte ble innbyggerne i erobrede byer ofte massakrert under kristnes korstog mot [[muslim]]er på 1000- og 1100-tallet, og tilsvarende den andre veien. De som ikke ble drept var adelsmenn som kunne håpe på å bli løst ut ved betaling; deres familier måtte sende store summer i henhold til den fangedes sosiale status.

Det [[Føydalisme|føydale]] [[Japan]] hadde ingen tradisjon med å løse ut krigsfanger. Isteden kunne de forvente summariske henrettelser.<ref> [https://web.archive.org/web/20160304124715/http://muse.jhu.edu/login?uri=%2Fjournals%2Fjournal_of_japanese_studies%2Fv031%2F31.2lamers.html «Samurai, Warfare and the State in Early Medieval Japan»], ''The Journal of Japanese Studies''. Arkivert fra [http://muse.jhu.edu/login?uri=/journals/journal_of_japanese_studies/v031/31.2lamers.html originalen] 4. mars 2016.</ref>

På 1200-tallet skilte Mongolriket mellom byer eller tettsteder som overga seg (hvor befolkningen ble spart, men krevd for å støtte den erobrende mongolske hæren) og de som gjorde motstand (i så fall ble byen plyndret og ødelagt, og hele befolkningen drept). I byen [[Termez]] ved elven [[Amu-Darja]]: «alt folket, både menn og kvinner, ble drevet ut på sletten, og delt i samsvar med deres vanlige skikk, deretter ble de alle drept».<ref> [https://web.archive.org/web/20120118121401/https://faculty.washington.edu/modelski/CAWC.htm «Central Asian world cities»], ''Faculty.washington.edu''. 29. september 2007. Arkivert fra [https://faculty.washington.edu/modelski/CAWC.htm originalen] 18. januar 2012.</ref>

[[Aztekere|Aztekerne]] var jevnlig i krig med nabostammer og grupper, og et av målene var å samle levende fanger for å ofre dem.<ref>Meyer, Michael C.; Sherman, William L. (1995): ''The Course of Mexican History''. Oxford University Press, 5. utg.</ref> For gjeninnvielsen av [[Templo Mayor|den store pyramiden av Tenochtitlan]] i [[1487]] ble, løst beregnet, «mellom 10 000 og 80 400 personer» ofret.<ref>Hassig, Ross (2003): "El sacrificio y las guerras floridas", ''Arqueología Mexicana'', s. 46–51.</ref>
<ref> Harner, Michael (april 1977): [https://www.latinamericanstudies.org/aztecs/sacrifice.htm «The Enigma of Aztec Sacrifice»], ''Natural History''. Latinamericanstudies.org. s. 46–51.</ref>

Under [[Den islamske ekspansjonen|de tidlige muslimske erobringene]] i 622–750 fanget muslimer rutinemessig et stort antall fanger. Bortsett fra de som konverterte, ble de fleste løst ut eller gjort til slaver.<ref>Crone, Patricia (2004): [https://books.google.com/books?id=w7VlOIivYnEC&pg=PA371 ''God's Rule: Government and Islam'']. Columbia University Press. ISBN 978-0231132909; s. 371–372.</ref><ref> DuPasquier, Roger (1992): ''Unveiling Islam''. Islamic Texts Society, s. 104.</ref> Kristne som ble tatt til fange under korstogene ble vanligvis enten drept eller solgt til slaveri hvis de ikke kunne betale løsepenger.<ref>Nigosian, S.A. (2004): [https://archive.org/details/islamitshistoryt0000nigo ''Islam. Its History, Teaching, and Practices'']. Bloomington: Indiana University Press; s. 115.</ref> I løpet av sin levetid (ca. 570 – 632) gjorde [[Muhammed]] det til den islamske regjeringens ansvar å sørge for mat og klær, på en rimelig basis, til fanger, uavhengig av deres religion; men hvis fangene var i en persons varetekt, var ansvaret på den enkelte.<ref>Maududi (1967): ''Introduction of Ad-Dahr'', «Period of revelation», s. 159.</ref> Ved de anledninger der Muhammed mente at fienden hadde brutt en traktat med muslimene, støttet han massehenrettelsen av mannlige fanger som deltok i kamper, som i tilfellet med [[Banu Qurayza]] i 627. Muslimene delte opp kvinnene og barna til de henrettede. som ''ghanima'' («krigsbytte»).<ref>Lings, Martin (1983): [https://www.worldcat.org/oclc/9195533 ''Muhammad: his life based on the earliest sources'']. New York: Inner Traditions International. ISBN 0-89281-046-7. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/9195533 9195533]; s. 229–233.</ref>