Redigerer Krigføring i oldtiden (avsnitt)

=== Kavaleri ===

I det [[4. århundre f.Kr.]] lyktes de antikke makedonerne under [[Filip II av Makedonia]] og hans sønn [[Aleksander den store]] i å integrere krigere til hest med det tradisjonelle greske infanteriet og skapte en militær kraft uten samtidig sidestykke. Etter å ha erobret det sørlige Hellas, vendte Aleksander sin oppmerksomhet til det mektige [[Persia|persiske riket]].

På dette tidspunktet hadde perserne gitt opp stridsvognen, selv om de var tilstede i [[slaget ved Gaugamela]] i [[331 f.Kr.]] mot Aleksander. Selv om den forble keiserens seremonielle fremkomstmiddel, var hæren en blanding av infanteri og kavaleri i tillegg til mer eksotiske styrker som [[krigselefant]]er. Dette viste seg ikke å være nok til å stå imot styrken i det makedonske angrepet, og den persiske hæren ble utflanket i en rekke på tre slag.

I Kina var dalimperiene i økende grad herjet av de nordlige folkeslagene fra [[Mongolia]], [[Mandsjuria]] og [[Sentral-Asia]]. For å sikre sine kongedømmer brukte de kinesiske herskerne i økende grad sin overlegenhet i organisasjon og antall. Mest kjent er byggingen av [[Den kinesiske mur]], spesifikt designet til å blokkere kavaleristyrker. Muren var derimot ikke nok, og de kinesiske herskerne ble tvunget til å integrere kavalerienheter i sine egne arméer, hovedsakelig rekruttert fra de samme nordlige [[barbar]]ene som de forsøkte å forsvare seg mot.

Blandingen av kavaleri og infanteri ble for det meste normen i Eurasia, men i Europa og [[Nord-Afrika]] ble det utviklet en helt annen krigføringsmetode. Middelhavsregionen omringes av fjell som gjør det vanskelig å bruke hester. Videre er det alltid enklere å transportere infanteri med skip, slik at ethvert samfunn som kunne utvikle infanteri, som var i stand til å stå imot en kavaleristyrke, kunne dominere regionen.

Infanteri som kunne stå imot en kavaleristyrke ble utviklet i byen [[Roma]] som snart begynte en ekspansjon ut over middelhavsverdenen som på den tiden manglet sidestykke. Den romerske hæren hadde lite teknologi som var ny. De lyktes gjennom intens organisering og trening. De romerske arméene ble en profesjonell styrke av menn som hadde bundet seg på livstid og som gjennom sin disiplin, dyktighet, festningsverk og sitt antall kunne beseire enhver styrke i regionen. For å løse problemet til infanteriets treghet, bandt de imperiet sammen med et nettverk av veier av høy kvalitet og som var godt vedlikeholdt, som tillot rask bevegelse av betydelige styrker. Kavaleri ble kun brukt som speidere eller støttetropper.

Men romernes suksess var avhengig av omfattende organisering og struktur i imperiet. Da dette først begynte å svikte, begynte også hæren snart å kollapse. Hestefolkene fra steppene hadde heller ikke sluttet å rykke frem siden hestene ble sterkere, buene mer dødelige og rideutstyret mer effektivt. Fra det 4. århundre og fremover begynte kavaleriet i økende grad å ta over fra tungt infanteri som ryggraden i den romerske hær. Den lange overgangen fra infanteri til kavaleri var da langt fremskredet til det punktet hvor det var infanteriet som støttet kavaleriet, ikke kavaleriet som støttet infanteriet slik det hadde vært i århundrer.