Redigerer Kreta (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Feather prince.jpg|thumb|«Fjærprinsen», veggmaleri fra Knossos, ca. 1550 f.Kr.]]

Kreta har en lang historie med bosetning tilbake til 6000 f.Kr. Den minoiske kultur oppsto rundt 2000 f.Kr. og var den første sivilisasjon i Europa og den første som bygde palasser. Under den minoiske kultur ble Kreta en utviklet, lese- og skrivekyndig sivilisasjon. Den ble siden styrt av ulike greske enheter, Romerriket, Det bysantinske rike, det muslimske emiratet Kreta, republikken Venezia, og Det osmanske rike. Etter en kort periode med selvstyre (1897–1913) under en provinsregjering på Kreta, ble øya en del av [[kongeriket Hellas]]. Under den andre verdenskrig ble øya okkupert av Tyskland.

=== Forhistorisk tid ===
Kretas historie går tilbake til 6000 f.Kr., forut oldtidens minoiske sivilisasjon med mer enn 4000 år. Den første menneskelige bosetning på Kreta er datert til for 130 000 år siden under den [[Paleolitikum|paleolittiske tidsalder]], den første steinalderepoke.<ref> Strasser F. Thomas et al. (2010): [http://www.scribd.com/doc/45324652/Strasser-et-al-2010-Stone-Age-Seafaring-in-the-Mediterranean-Plakias-Region-for-Lower-Palaeolithic-and-Mesolithic-Habitation-of-Crete-Hesperia-79 «Stone Age Seafaring in the Mediterranean, Plakias Region for Lower Palaeolithic and Mesolithic Habitation of Crete»] i: ''Hesperia, The Journal of the American School of Classical Studies at Athens'', vol. 79, s. 145-190. Scribd.com. 15. desember 2010.</ref><ref> Wilford, J.N. (15. februar 2010): [http://www.nytimes.com/2010/02/16/science/16archeo.html «On Crete, New Evidence of Very Ancient Mariners»], ''The New York Times''</ref><ref> Bowner, B. (8. januar 2010): [http://www.wired.com/wiredscience/2010/01/ancient-seafarers/ «Hominids Went Out of Africa on Rafts»], Wired''</ref> De første innbyggerne kom antagelig østfra i Anatolia og krysset Egeerhavet i primitive farkoster.

Jordbruksteinalder med bosetninger datert til akeramisk (uten keramikk) [[neolittisk tid]] på 6000-tallet f.Kr. hadde krøtter, sauer, geiter, griser og hunder foruten også domestiserte korn og grønnsaker. Forhistoriske [[Knossos]] var området hvor disse betydelige neolittiske (og senere minoiske) stedene blomstret.<ref> Hogan, C. Michael (2007): [http://www.themodernantiquarian.com/site/10854/knossos.html#fieldnotes Knossos fieldnotes], ''The Modern Antiquarian''</ref> Andre neolittiske bosetninger var i [[Kefala]], Magasa, og Trapeza. I sen neolittisk tid er det en spredning av bosteder, noe som peker til en befolkningsøkning. I samme epoke ble [[esel]]et og [[kanin]] innført på øya. Det ble drevet jakt på hjort og [[kri-kri]], sistnevnte en villgeit (som i dag finnes kun på Kreta) som har bevart trekk fra tidlig temming. Hester, [[dåhjort]] og [[piggsvin]] er derimot kun bevitnet fra minoisk tid og framover.

=== Minoisk tid ===
[[File:Кносс23.jpg|thumb|left|Fra palasset i Knossos.]]
[[Fil:AMI - Tänzerin.jpg|thumb|Fragment av dansende kvinne, Knossos, 1600–1450 f.Kr.]]
[[File:Кносс25.jpg|thumb|Store, dekorerte krokker fra Knossos.]]
På Kreta oppsto Europas første avanserte sivilisasjon, [[Minoisk kultur|den minoiske sivilisasjon]] (ca. 2700–1420 f.Kr.).<ref name="Ancient Crete"/> Denne sivilisasjonen benyttet et ikke dechiffrert skriftspråk som er kjent som [[Linear A]], brukt til å skrive på [[Etokretisk|etokretiske]] (minoiske) språk. Etokretisk er det språk som gikk forut det greske. Linear A, som avløste et tidligere skriftspråk, ble utviklet i sørlige Kreta under andre palassperiode, og ble deretter benyttet over hele øya. Det var preget av rette, lineære streker (derav navnet), og benyttet hovedsakelig for nedtegne regnskap og lagerbeholdninger på leirplater, tidvis også for religiøse objekter, men tilsynelatende ikke for litterære tekster.<ref>Price, Simon; Thonemann, Peter (2010): ''The Birth of Classical Europe'', Penguin, s. 28</ref>

Kulturens fremste sted var [[Knossos]] som ligger 5 km fra nordkysten, sørøst for dagens [[Iraklio]] hvor det bygget en rekke etterfølgende palasser (etter ødeleggelser grunnet [[jordskjelv]]) som var hovedsenter for en rekke rituelle aktiviteter som omfattet både menn og kvinner, inkludert å hoppe over okser. Ti eller flere palasser dannet sentre andre steder på Kreta rundt midten av andre millennium f.Kr. som utgjorde et nettverk som dekket det meste av øya. De hadde felles type jordbruk og lignende funksjoner, og selv de andre var mindre komplekser enn Knossos, synes de å ha vært mer eller mindre likestilte.<ref>Price, Simon; Thonemann, Peter (2010): ''The Birth of Classical Europe'', Penguin, s. 21</ref> Den minoiske kultur var en avansert palasskultur som konstruerte innlagt vann og kloakk. Det var monumentale bygninger med administrative funksjoner, bygget med flere etasjer, med indre og ytre trapper, massive søyler, lagre og arkiver. 

Minoene spredte seg til andre øyer enn Kreta, og er bevitnet på [[Kea]], [[Kythira]], [[Milos]], [[Rhodos]], og fremfor alt på [[Santorini|Thera]] (Santorini). De var dyktige smeder og seilte til [[Spania]] etter [[Tinn (grunnstoff)|tinn]], og drev handel med [[oldtidens Egypt]] hvor de handlet [[gull]] og [[elfenbein]], solgte vin, oliven og luksusgjenstander.<ref>Flere forf. (1974): ''Menneskets historie. De sidste to millioner år'', København, ISBN 87-7411-049-7, s. 89</ref> Tidlig historie er fylt med [[legende]]r som de om kong [[Minos]] (som ga navn til folket og kulturen), [[Thesevs]] og [[Minotauros]], formidlet [[Muntlig litteratur|muntlig]] av poeter.

Det [[vulkan]]ske utbruddet på [[Santorini|Thera]] i tiden rundt 1627 og 1600 f.Kr. ødela eller bidro til å ødelegge den minoiske kulturen, og den ebbet ut i tiden rundt 1400-tallet f.Kr. En årsak var antagelig at det Kretas krigsflåte ble ødelagt. Viktige steder som Knossos ble ødelagt av brann. [[Mykensk kultur|Mykenske grekere]] innvandret det greske fastlandet fra rundt 1420 f.Kr. og overtok palassene, og gjenoppbygget deler av dem, men ble selv beseiret av påfølgende invasjon av [[Dorere|doriske grekere]] fra fastlandet. De eldste eksemplene på skrift på gresk språk, identifisert av [[Michael Ventris]], er arkivet med [[Linear B]] fra Knossos, datert til rundt 1425–1375 f.Kr.<ref>Shelmerdine, Cynthia: [http://www2.ulg.ac.be/archgrec/IMG/aegeum/aegaeum18(pdf)/34%20Shelmerdine.pdf «Where Do We Go From Here? And How Can the Linear B Tablets Help Us Get There?»] {{Wayback|url=http://www2.ulg.ac.be/archgrec/IMG/aegeum/aegaeum18%28pdf%29/34%20Shelmerdine.pdf |date=20111003195005 }} (PDF), Université de Liège</ref>

=== Klassisk og romersk tid ===
I [[Klassisk tid|klassisk]] og [[Hellenismen|hellenistisk]] tid falt Kreta inn i et mønster med stridende bystater og [[pirat]]virksomhet. [[Gortyn]], Kydonia ([[Khaniá]]) og [[Lyttos]] utfordret Knossos som fremste senter på øya, og inviterte utenlandske makter som [[Oldtidens Makedonia|Makedonia]] og dets rivaler [[Rhodos]] og [[Ptolemeiske kongedømme|ptolemeiske Egypt]] til å ta del i øyas innbyrdes stridigheter. Det var en situasjonen som åpnet for [[Romerriket|romersk]] innblanding.

Kreta ble involvert i [[de mithridatiske kriger]], og til å begynne med slo øya tilbake et romersk angrep i 71 f.Kr. Etter en voldsom krig i tre år ble Kreta endelig erobret og underlagt [[Roma]] i 69 f.Kr. Gortyn ble gjort til øyas hovedstad, og Kreta ble en romersk provins som sammen med [[Kyrenaika]] ([[Libya]]) som ble kalt for ''Creta et Cyrenaica''. Da keiser [[Diokletian]] delte keiserdømmet ble Kreta plassert, sammen med [[Kyrene]] under bispedømmet [[Moesia]], og senere av [[Konstantin den store]] til bispedømmet Makedonia.

=== Bysantinsk tid ===
[[Fil:The Cretan Saracens defeat the Byzantines under Damianos.jpg|thumb|Bysantinsk forsøk på å gjenerobre Kreta fra araberne, ca. 828.]]
Kreta ble adskilt fra Kyrenaika ca 297 f.Kr. Øya forble en del av Romerriket, og da riket ble delt på [[400-tallet]], ble Kreta en del av [[Østromerriket]] (Det bysantinske riket). Kreta havnet i en rekke ulykker: store [[jordskjelv]] i 365 og 415, i 467 ble Kreta angrepet av [[vandaler]], herjet av [[slavere]] i 623, [[Arabere|arabiske]] angrep i 654 og gjentatte ganger på 670-tallet, og igjen på 700-tallet. En gang rundt [[732]] overførte keiser [[Leo III (keiser)|Leo III]] Kreta fra den [[katolsk]]e [[Den hellige stol|pavens]] jurisdiksjon og til [[Den ortodokse kirke i Konstantinopel|det patriarkalsk styret]] i Konstantinopel.<ref> Kazhdan (1991), s. 546</ref>

Den store katastrofen skjedde på 820-tallet da øya ble erobret av [[muslim]]sk hær fra [[al-Andalus]] (dagens [[Spania]]), ledet av Abu Hafs,<ref> Dozy, Reinhart (1861): ''Histoire des Musulmans d'Espagne: jusqu'à la conquête de l'Andalousie par les Almoravides'', Leiden, 2. utg. 1881, s. 711–1110</ref> og i løpet av de neste få årene slo de tilbake et antall bysantinske forsøk på å frigjøre Kreta, og etablerte det uavhengige muslimske emiratet Kreta. Det bysantinske rike forsøkte en rekke ganger å gjenerobre øya i [[842]] og [[843]] under hærføreren [[Theoktistos]] med en viss framgang, men ytterligere forsøk i [[911]] og [[949]] var mislykket. Først i [[960]] og [[961]] under keiser [[Nikeforos II]] ble Kreta endelig frigjort, araberne forvist og landet tilbakeført til Det bysantinske rike.<ref name=intro>Panagiotakis, Introduction, s. XVI.</ref> 

I [[1204]] dro [[det fjerde korstog]] ikke til [[Midtøsten]] og [[Det hellige land]], men angrep og herjet den bysantinske hovedstaden [[Konstantinopel]]. Kreta var innledningsvis gitt til den framtredende korsfareren marki [[Bonifacius I av Montferrat]] <ref name=intro/> da byttet ble fordelt, men han solgte sin andel til [[republikken Venezia]], som utgjorde flertallet i korstoget, for 5000 gulldukater i 1205. Venezias italienske rival [[Republikken Genova|Genova]] tok straks Kreta i besittelse og det var ikke før i [[1212]] at Venezia kunne ta over Kreta som sin [[koloni]].

=== Venetiansk styre ===
[[Fil:Chania - Venetian harbor 1.jpg|thumb|left|Den venetiansk havnen i [[Chania]].]]
[[Fil:Map of Venetian Fortresses on Crete.pdf|thumb|Kart over de viktigste venetianske festningene på Kreta.]]
Da de vestlige korsfarerne delte opp det tidligere bysantinske riket ble republikken Venezia samtidig sentrum i et veldig sjørike, ''Stato da Mar'', og fra å være handelsnasjon til en [[kolonimakt]]. En hjørnestein i dette riket var Kreta, en viktig for å kontrollere det østlige Middelhavet og handelen med Østen. En strategisk akse i ''Stato da Mar'' var tvillinghavnene Modone (dagens [[Methoni (Messenia)|Methoni]] i [[Messenia]] på [[Peloponnes]]) og Corone (dagens [[Koroni]]), kun 32 km unna, foruten Kreta.<ref> Crowley, Roger (2011): ''City of Fortune'', s. 124</ref> Disse var nødvendige baser for republikkens infrastruktur og dens kommersielle og militære nettverk. Kreta var dog mer enn en havn, men et helt land med en befolkning som var fem ganger større enn Venezia. «Kreta hadde vært billig å kjøpe. Å eie det ville koste en formue i penger og blod.» <ref name="Crowley126"> Crowley, Roger (2011): ''City of Fortune'', s. 124</ref>

Den militære koloniseringen inndelt Kreta i seks deler, ''sestieri'', som et speilbilde av Venezia selv. Venetianske kolonister til å bosette seg og som fikk eiendommer i bytte for militærtjeneste. Titusener venetianere bosette seg på Kreta på 1200-tallet. Kreterne underkastet seg ikke frivillig. Det var 27 opprør og to århundrer med væpnet motstand, ledet av de kretiske [[Føydalisme|føydale]] godseiere som var blitt fratatt sine eiendommer.<ref name="Crowley126"/> Venetianere, som var i all vesentlighet urbane, holdt seg til kysten og noen få havnebyer, Candia (dagens [[Iraklio]]), og [[Rethymno]] og [[Khaniá]] lengre vest, mens opprørske kretere holdt til i fjellene. Venetianere behandlet øyas greske befolkning hardt og ufølsomt, skattla dem tungt, utskrev bønder til [[galei]]tjeneste, jagde ortodokse prester, og ingen greker kunne ha noen administrativ posisjon, men var dømt til fattigdom i 450 år med venetiansk styre.{{tr}} De reiste seg gang på gang i opprør; i [[1211]], [[1222]], [[1228]] og [[1262]] var innledningen, perioden [[1272]]-[[1333]] var en bølge av betydelige opprør. Venezia brente landsbyer, ødela klostre, halshogde opprørere, torturerte mistenkte og forviste kvinner og barn til utlendighet. Men kreterne ga seg aldri, i tiden etter var det stadige nye opprør og massakrer av mennesker, selv om de samme landsbyene som hadde blitt ødelagt av venetianerne, ble siden brent av de muslimske osmanene, og på nytt av tyskerne under [[den andre verdenskrig]].<ref> Crowley, Roger (2011): ''City of Fortune'', s. 128</ref>

Under [[katolsk]]e Venezia ble det hevdet at byen [[Iraklio|Candia]] var den best befestede i hele østlige [[Middelhavet]].<ref name="Greene"> Greene, Molly (2001): «Ruling an island without a navy. A comparative view of Venetian and Ottoman Crete» i: ''Oriente moderno'', 20(81), s. 193–207</ref> De tre hovedfestningene var lokalisert i [[Gramvousa]], [[Spinalonga]], og Fortezza ved [[Rethymno]]. Andre befestninger omfattet festningen Kazarma ved Sitia. I [[1492]] bosatte [[jøder]] seg på øya som var forvist fra [[Spania]] og de brakte med sine kunnskaper som kom kretisk handel til gode.<ref> Schoenfeld, A.J. (2007): «Immigration and Assimilation in the Jewish Community of Late Venetian Crete (15th–17th centuries)» i: ''Journal of Modern Greek Studies'', 25(1), s. 1–15</ref> I årene 1574–1577 var Kreta styrt av Giacomo Foscarini som guvernør. Det ble en særlig mørk tidsalder før både jøder og grekere. Under hans styre måtte alle ikke-katolikker betale høye skatter og fikk innskrenkede rettigheter. I [[1627]] var det likevel 800 jøder i byen [[Chania]], rundt sju prosent av byens befolkning.<ref> Starr, J. (1942): «Jewish Life in Crete Under The Rule Of Venice» i: ''Proceedings of the American Academy for Jewish Research'', Vol. 12, s. 59–114.</ref>

Under fire århundrene med venetiansk styre sveipte likevel [[italiensk renessanse]] over Kreta, noe som er påviselig fra overfloden av kunstneriske verker fra denne perioden. Kjent som den kretiske skole eller postbysantinsk kunst, er den blant de siste blomstringer av de kunstneriske tradisjoner fra det falne riket. De mest kjente representanter for denne kretiske renessanse var [[Georgios Hortatzis]], forfatteren bak det [[drama]]tiske verket ''[[Erofili]]'' (1600), og maleren [[El Greco|Domenicos Theotocopoulos]], bedre kjent som [[El Greco]], født på Kreta og opplært i bysantinsk [[Kristen ikonografi|ikonografi]] før han flyttet til [[Italia]] og senere til [[Spania]].<ref> Lathrop C. Harper (1886): Catalogue / Harper (Lathrop C.) inc., New York, Issue 232. Lathrop C. Harper, Inc. s. 36. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/11558801 11558801]. Sitat: «Calliachius (1645-1707) was born on Crete and went to Italy at an early age, where he soon became one of the outstanding teachers of Greek and Latin.»</ref>

=== Osmansk styre ===
[[Fil:Arkadi Cretan flag.svg|thumb|left|upright |Flagget til de greske opprørerne under oppstandelsen i 1866.]]

[[Det osmanske rike]] erobret Kreta i [[1669]] etter å ha beleiret Candia. Mange greske kretere flyktet til andre regioner tilhørende [[republikken Venezia]] etter krigene mellom Venezia og Det osmanske rike, som framstående som familien til vitenskapsmannen [[Simone Stratigo]] (ca. 1733 – ca. 1824) som emigrerte til [[Dalmatia]] (i sørvestre [[Kroatia]]) fra Kreta i 1669.<ref>Capra, Carlo; Peruta, Franco Della; Mazzocca, Fernando (2002): ''Napoleone e la repubblica italiana: 1802-1805''. Skira. s. 200. ISBN 978-88-8491-415-6. Sitat: «Simone Stratico, nato a Zara nel 1733 da famiglia originaria di Creta (abbandonata a seguito della conquista turca del 1669)»</ref> [[Islam]]sk tilstedeværelse på øya, bortsett fra den tidligere epoken med arabisk okkupasjon, ble sementert med den osmanske erobringen. De fleste kretiske muslimer var lokale grekere som følte seg nødtvungen til å konvertere, men i den lokale politiske konteksten på 1800-tallet ble de betraktet som [[tyrkere]].<ref> Tziovas, Demetres (1958): ''Greece and the Balkans: Identities, Perceptions and Cultural Encounters Since the Enlightenment; William Yale, The Near East: A modern history'', Ann Arbor: The University of Michigan Press</ref> Mange krypto-kristne konverterte tilbake til [[kristendom]]men under [[den greske selvstendighetskrigen]] mens andre flyktet fra Kreta til [[Tyrkia]], [[Rhodos]], [[Syria]] og andre steder. I [[1900]] var 11 prosent av befolkningen muslimer og de som ble relokalisert i befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia i [[1924]].

I løpet av påsken [[1770]] gjorde kreterne opprør mot den osmanske undertrykkelsen på Kreta. Det ble startet av [[Daskalogiannis]], en skipseier fra Sfakia som var blitt lovt støtte fra [[Orlovopprøret|Orlovs flåte]] som derimot aldri kom. Uten støtte ble opprøret brutalt slått ned og Daskalogiannis måtte til sist overgi seg til osmanene. De [[tortur]]erte ham som straff og henrettet ham.<ref> Detorakis, Theocharis (1988): Η Τουρκοκρατία στην Κρήτη («Tyrkisk styre på Kreta») i: Panagiotakis, Nikolaos M.: ''Crete, History and Civilization'' (på gresk) II. Vikelea Library, Association of Regional Associations of Regional Municipalities. s. 333–436.</ref> I dag er en flyplass i [[Chania]] oppkalt etter ham.

Kreta ble plassert utenfor den moderne, uavhengige greske stat av London-protokollen av 1830, og ble deretter gitt bort til Egypt av den osmansk sultanen. Det egyptiske styret ble kortvarig og overherredømmet ble gitt tilbake til Det osmanske rike av London-konvensjonen av 3. juli 1840.

[[Iraklio|Heraklion]] var omgitt av høye murer og bastioner og utvidet østover og sørover i løpet av 1600-tallet. Det mest velstående området i byen var den nordøstlige kvadranten hvor eliten samlet seg. Byen hadde fått et annet navn under osmanene, «den forlatte byen».<ref name="Greene"/> Den urbane politikk osmanene benyttet på byen var en todelt tilnærmelse.<ref name="Greene"/> Det første var religiøse tilskudd som fikk eliten til å bidra til oppbyggingen og rehabiliteringen av den raserte byen. Den andre metoden var å øke befolkningen og øke inntektene ved å selge eiendommer. Således fikk også minoriteter tillatelse til å anskaffe seg eiendommer, og både [[Kristendom|kristne]] og [[jøder]] ble fikk lov til å kjøpe og selge eiendommer.

=== Den kretiske stat ===
[[Fil:Flag of Cretan State.svg|thumb|left|upright|Det historiske flagget til [[den kretiske stat]].]]
[[Fil:Nomisma Kritis.jpg|thumb|upright|right|Mynten 5 drakme fra den kretiske stat, 1901.]]
Som følge av gjentatt opprør av den greske befolkningene på Kreta, i 1889, 1895 og 1897, og til sist besluttet de europeiske stormaktene å gjenopprette orden ved å overta styringen midlertidig ved å opprette en komité bestående av fire admiraler.

Den 25. august 1898 massakrerte en tyrkisk mobb hundrevis av grekere, den britiske konsul og 17 britiske soldater. Som et resultat ble de tyrkiske styrker forvist fra Kreta av stormaktene i november 1898, og en selvstendig kretisk stat ble grunnlagt, om enn under kompromisset av det var under selvmotsigelsen osmansk overherredømme, symbolisert av en hvit stjerne i rød kvadrant på flagget. Den nye staten ble beskyttet av en internasjonal militær styrke, og dens høykommissær var prins [[Georg av Hellas og Danmark|Georg av Hellas]], og ble effektivisert den 9. desember 1898.

I september 1906 ble prins Georg erstattet av den tidligere greske statsministeren [[Alexandros Zaimis]] og i tillegg erstattet greske offiserer de italienske i politiet, og samtidig begynte tilbaketrekningen av de utenlandske troppene, noe som etterlot Kreta under faktisk gresk kontroll. En konstitusjon ble kunngjort i 1907, men i 1908, ved å dra fordel av indre uro i [[Tyrkia]], erklærte kretiske myndigheter en union med Hellas,<ref> Ion, Theodore P. (April 1910): «The Cretan Question» i: ''The American Journal of International Law'', s. 276-284</ref> men Hellas kunne ikke anerkjenne dette før i oktober [[1912]] og internasjonalt i [[1913]] etter [[balkankrigene]]. Den totale befolkningen på Kreta i 1911 var 336 151 hvorav 307 812 var oppgitt som kristne, 27 852 som muslimer og 487 jøder.<ref>''First encyclopaedia of Islam'': 1913-1936, M. Th Houtsma, s. 879</ref>

=== Den andre verdenskrig ===
[[File:Paratroopers Crete '41.JPG|thumb|Fallskjermangrepet på Kreta i 1941.]]
Under den andre verdenskrig ble øya kamparena for det berømte [[slaget om Kreta]] i mai 1941 hvor [[Tysklands historie (1933–1945)|tyske]] fallskjermsoldater gjennomførte en hard og blodig erobring av øya i kamp med allierte styrker fra Hellas, [[Storbritannia]], [[New Zealand]], og [[Australia]] i ti dager før Kreta ble erobret. Tapene var enorme på begge sider, og som et resultat forbød [[Adolf Hitler]] ytterligere storstilte angrep med fallskjermsoldater resten av krigen. Under okkupasjonen henrettet den tyske okkupasjonsmakten rutinemessig mannlige grekere som samlet i lokale landsbyer som represalier for aktivitetene til den greske motstandsbevegelsen.<ref>Beevor, Antony (2007): ''Kreta – okkupasjon og motstand'', ny utgivelse 2009, Cappelen Damm</ref>