Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

=== I øst ===
[[Fil:Const.chlorus02 pushkin.jpg|thumb|upright|left|Byste av Konstantins far, Flavius Valerius Konstantius]]
[[Fil:Istanbul - Museo archeol. - Diocleziano (284-305 d.C.) - Foto G. Dall'Orto 28-5-2006.jpg|thumb|Byste av [[Diokletian]], ''augustus'' i Øst.]]
Konstantin mottok en formell utdannelse ved Diocletians hoff hvor han lærte [[latinsk litteratur]], gresk språk og filosofi.<ref>Barnes, Constantine and Eusebius, 73–74; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 72, 301.</ref> Det kulturelle miljøet i [[Nikomedia]] var åpent, flytende og sosialt mobilt, og Konstantin kunne menge seg med både kristne som hedenske intellektuelle. Han kan ha fulgt forelesningene til Lactantius, en kristen lærd i latin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 47, 73–74; Fowden, «Between Pagans and Christians», 175–176.</ref> Ettersom Diocletian ikke stolte helt og holdent på Konstantius — ingen i tetrarkiet stolte helt på hverandre — fungerte Konstantin også som et gissel, et redskap for å sikre best mulig oppførsel av Konstantius. Konstantin var uansett et framtredende medlem av hoffet: han kjempet for Diocletian og Galerius i [[Asia]], og tjenestegjorde i en rekke tribunaler; han drev krigføring mot barbarerne ved [[Donau]] i 296 og kjempet mot [[Persia|persere]] under Diocletian i Syria (297) og under Galerius i [[Mesopotamia]] (298–299).<ref>Constantine, ''Oratio ad Sanctorum Coetum'', 16.2; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 29–30; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 72–73.</ref> Ved slutten av 305 hadde han blitt tribun av første orden, en ''tribunus ordinis primi''.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 29; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; Odahl, 72–74, 306; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15. Contra: J. Moreau, Lactance (1954): «De la mort des persécuteurs» i: ''Sources Chrétiennes'' '''39''', s. 313; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 297.</ref>

Konstantin måtte reise tilbake til Nikomedia fra østfronten våren 303, i rett tid for å være vitne til Diocletians «store forfølgelse», den mest alvorlige forfølgelse av kristne i romersk historie.<ref>Constantine, ''Oratio ad Sanctorum Coetum'' 25; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 30; Odahl, 73.</ref> I slutten av 303 hadde Diocletian og Galerius sendt en budbringer til [[orakel]]et til [[Apollon]] i [[Didyma]] med en forespørsel om de kristne.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 10.6–11; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 21; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 35–36; MacMullen, ''Constantine'', 24; Odahl, 67; Potter, 338.</ref> Konstantin kunne gjenkalle til sin tilstedeværelse ved palasset da budbringeren kom tilbake og da Diocletian aksepterte sin hoffs krav for gjennomgående forfølgelse.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 2.49–52; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 21; Odahl, 67, 73, 304; Potter, 338.</ref> Den 23. februar 303 beordret Diocletian ødeleggelse av Nikomedias nye kirke, fordømte dens hellige skrifter til flammene og fikk dens kostbarheter konfiskert. I månedene som fulgte ble kirker og skrifter ødelagt, kristne ble fratatt deres offisielle grader og posisjoner, og prester satt i fengsel.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 22–25; MacMullen, ''Constantine'', 24–30; Odahl, 67–69; Potter, 337.</ref>

Det er usannsynlig at Konstantin spilte noen rolle i forfølgelsen.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 24–25.</ref> I hans senere skrifter forsøkte å han framstille seg selv som en motstander av Diocletians «blodtørstig forordninger» mot «tilbederne av Gud»,<ref>''Oratio ad Sanctorum Coetum'' 25; Odahl, 73.</ref> men ingenting indikerer at han motsatte seg den.<ref>Drake, «The Impact of Constantine on Christianity» (CC), 126; Elliott, «Constantine's Conversion», 425–426.</ref> Selv om ingen samtidige kristne utfordret Konstantin for hans passivitet i løpet av forfølgelsene, forble det en politisk belastningen hele resten av livet hans.<ref>Drake, «The Impact of Constantine on Christianity» (CC), 126.</ref>

Den 1. mai 305 annonserte Diocletian sin avgang, årsaken var sykdom i løpet av vinteren 304-305. I en parallell seremoni i [[Milano]] gjorde Maximian det samme.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 25–27; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 69–72; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15; Potter, 341–342.</ref> Lactantius hevder at Galerius manipulerte den svekkede Diocletian til å trekke seg, og tvang ham til å akseptere Galerius' alleirte i den keiserlige etterfølgelsen. I henhold til Lactantius hørte menneskemengden på Diocletians avgangstale og til det siste trodde de at Diocletian ville velge Konstantin og [[Maxentius]] (Maximians sønn) som sine etterfølgere.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 19.2–6; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 26; Potter, 342.</ref> Det ble det ikke: Konstantius og Galerius ble forfremmet til ''augusti'' mens [[Flavius Valerius Severus|Severus]] og [[Maximinus II Daza]] ble utpekt som cæsarer. Konstantin og Maxentius ble oversett.<ref>Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60–61; Odahl, 72–74; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15.</ref>

En del av de antikke kildene gir detaljer om konspirasjoner om at Galerius forsøkte å få Konstantin myrdet i månedene som fulgte Diocletians avgang. De hevder at Galerius ga Konstantin kommandoen over et kavaleriangrep gjennom en myr i Donau, fikk ham til å gå i tvekamp med en [[løve]], og forsøkte å få ham drept mens han var på jakt og i krig. Men Konstantin var alltid seierrik: løven framsto fra tvekampen i en dårligere kondisjon enn ham selv og han kom tilbake Nikomedia med fanger som han slengte fra seg ved Galerius' føtter.<ref>''Origo'' 4; Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 24.3–9; Praxagoras fr. 1.2; Aurelius Victor 40.2–3; ''Epitome de Cæsaribus'' 41.2; Zosimus 2.8.3; Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.21; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; MacMullen, ''Constantine'', 32; Odahl, 73.</ref> Det er svært usikkert i hvilken grad disse fortellingene har noen troverdighet.<ref>Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61.</ref>