Redigerer Konstantin III (vestromersk keiser) (avsnitt)

=== Marsj mot Italia ===
Dette året var høydepunktet i Konstantins karriere. Men i september hadde de germanske stammene som hadde krysset Rhinen, og som hadde brukt rundt to år på å plyndre og herje seg gjennom Gallia, nådd fram til [[Pyreneene]]. De brøt gjennom Konstantins garnisoner og invaderte Hispania.<ref name="Elton"/> Mens Konstantin forberedte seg på å sende sin sønn Konstans tilbake til Hispania for å ta seg av denne krisen, kom nyheten om at general Gerontius hadde gjort opprør mot ham, og hadde opphøyd sin egen mann og slektning, [[Maximus av Hispania|Maximus]], til medkeiser.<ref name="Birley_460"/> Til tross for Konstantins forsøk på å hindre det, kom likevel det fryktede angrepet sørfra det følgende året, nå med Gerontius i spissen,  marsjerende fra Hispania sammen med  germanske allierte.<ref> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 142</ref>

På omtrent samme tid herjet [[Saksere|saksiske]] [[pirat]]er langs kysten av Britannia, som Konstantin hadde etterlatt bortimot forsvarsløs.<ref name="Bury_143"> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 143</ref> Åpenbart urolig og opprørt over at Konstantin hadde forsømt dem i sine anstrengelser i å etablere sitt eget rike i Gallia, gjorde de romerske innbyggerne i Britannia og i [[Armorica]] opprør og forviste hans myndighetspersoner.<ref name="Birley_459"/>

Konstantins reaksjon på denne stadige tettere sirkelen av fiender var et siste desperat forsøk på å marsjere mot Italia med de gjenværende troppene han fortsatte hadde til rådighet.<ref name=" Canduci_152"/> Han ble motivert til denne aksjonen av oppfordringer fra en Allobichus, Honorius’ ''magister equitum (tilsvarer statsminister)'', som ville erstatte Honorius med en mer kompetent hersker. Da Konstantin fikk høre at Allobichus var blitt henrettet av Honorius som fryktet forræderi, hvilket han jo hadde god grunn til, innså Konstantin nederlaget og trakk seg tilbake til Gallia sent på våren 410.<ref name="Elton"/>

Konstantins posisjon vokste seg stadig verre og uutholdelig. Mange av hans soldater hadde rømt og derertert for å kunne dyrke jorda i Gallia, og [[Ataulf]] hadde blitt ny leder av vestgoterne etter at Alarik døde. Ataulf besluttet at Gallia var å foretrekke framfor Italia og Nord-Afrika. Samtidig hadde Honorius fått samlet en hær for å gjenerobre Gallia. Konstantins styrker som sto overfor opprøreren Gerontius ble beseiret ved [[Vienne (Isère)|Vienne]] hvor hans sønn Konstans ble tatt til fange og henrettet.<ref name="Birley_460"/> Konstantins pretoriske prefekt Decimus Rusticus, som hadde erstattet Apollinaris et år tidligere, deserterte fra Konstantin og  lot seg vikle inn i et nytt opprør  ledet av Jovinus.  Gerontius stengte Konstantin inne i Arles, og beleiret byen.<ref name="Elton"/>