Redigerer Konkurrentene til den skotske trone (avsnitt)

== Argumentene ==
Kun fire av disse mennene hadde reelle krav på tronen: John Hastings, John Balliol, Robert Bruce og Floris V. Av disse hadde bare Bruce og Balliol realistisk grunnlag for å kreve kronen. Resten ønsket bare å få sine krav nedtegnet i det juridiske dokumentet.

[[John Hastings, 1. baron Hastings]], en engelskmann med omfattende eiendommer også i Skottland, kunne ikke overta tronen etter noen av de vanlige reglene for føydal arv, og fikk i stedet advokatene sine til å hevde at Skottland ikke var et ekte kongerike i det hele tatt, basert blant annet på faktum at skotske konger tradisjonelt verken ble [[Kroning|kronet]] eller [[Salving|salvet]] (Skottland hadde andre former for seremonier). Som sådan, i henhold til de vanlige reglene for føydal eller sedvanerett, burde riket deles mellom de direkte etterkommerne av medarvingene til David I. Ikke overraskende avviste en domstol bestående av skotske adelsmenn disse argumentene uten videre.<ref name="Barrow"/>

[[Johan Balliol]] hadde den enkleste, og dermed til en viss grad, den sterkeste påstanden av de fire. Etter tradisjonen med [[primogenitur]] var han den rettmessige fordringshaveren (hans mor [[Devorguilla av Galloway]]<ref>Dervorguilla eller Dervorgilla var en latinisering av det gæliske navnet Dearbhfhorghaill (alternative stavinger Derborgaill eller Dearbhorghil).</ref> hadde vært det eldste overlevende barnet til Margaret av Huntingdon, som selv den eldste datteren til jarl David av Huntingdon), og den tradisjonen hadde blitt stadig forankret. i sedvanerett både i England og Skottland i løpet av de to foregående århundrene.<ref name="Barrow"/><ref name="Morris">Morris, Marc (2010): [https://www.google.co.uk/books/edition/A_Great_and_Terrible_King/qseJsnx-lykC?hl=en&gbpv=1&dq=a+Spaniard,+by+birth,+who+acquired+many+fine+manors&pg=PA229&printsec=frontcover ''A Great and Terrible King''], s. 254-258</ref> Balliol hevdet også at kongeriket Skottland var, som kongelig eiendom, udelelig som en enhet. Dette var nødvendig for å forhindre at riket ble delt likt mellom arvingene, slik Hastings foreslo det skulle gjøres.

[[Robert Bruce, 5. lord av Annandale|Robert Bruce]], lord av Annandale, hadde det beste kravet til tronen i henhold til nærhet til blod. Som sådan sentrerte argumentene hans seg om at dette var en mer egnet måte å styre arven på enn primogenitur. Advokatene hans antydet at dette hadde vært tilfelle i de fleste arvefølger og som sådan hadde blitt noe av en «naturlov». De la også for retten antydningen om at Aleksander III hadde utpekt Bruce som arving da han selv fortsatt var barnløs. Til slutt hevdet hans advokater at begrepet primogenitur bare ville være relevant hvis sedvanerett ble brukt. Strenge sedvanerett, sa de, ville validere Hastings’ argument, og kreve at riket splittes; hvis riket var udelelig, kunne ikke sedvanerett (inkludert primogenitur) gjelde.<ref>Palgrave, Francis (1873): [https://archive.org/details/documentsandrec00britgoog ''Documents Illustrative of the History of Scotland'']</ref><ref name="Morris"/> Uansett begrunnelsen for Bruce tidligere nominasjon som arving, ble det imidlertid ikke ansett som avgjørende bevis på hvilken tradisjon som ble fulgt, ettersom på det tidspunktet Devorguilla av Galloway ikke hadde noen sønner, og derfor ville Bruce også ha kvalifisert seg som arving etter mannlig preferanse. Angående enhver tilsynelatende motsetning mellom å akseptere primogenitur, men å avvise deling, var Edvard I ikke sympatisk innstilt til argumentet, særlig etter at han selv hadde utarbeidet planer for at England skulle kunne arves av sin eldste datter om han skulle dø uten sønner. I november 1292 bestemte Edvard derfor at sedvanerett og primogenitur snarere enn nærhet til blod skulle brukes for å bestemme den rettmessige arvingen.<ref name="Morris"/>

Argument [[Floris V av Holland]] var at under regjeringen til [[Vilhelm I av Skottland]] hadde kongens bror David, jarl av Huntingdon, gitt fra seg retten til tronen for seg selv og sine arvinger i bytte mot en bevilgning av land i [[Aberdeenshire]].<ref name="Barrow"/> Hvis det var sant, vil dette utelukke de tre første fordringshavere, alle arvinger etter jarl David, og gi Floris det sterkeste kravet til tronen. Floris hevdet at selv om han ikke var i besittelse av kopier av dokumentene som beskreve maktoverdragelsen, men at kopi måtte eksistere et sted i Skottland. Edvard utsatte retten i hele ti måneder mens det ble foretatt søk gjennom forskjellige skattkamre.<ref name="Barrow"/><ref name="Morris"/> Det ble ikke funnet noen kopi på det tidspunktet, og Floris trakk kravet tilbake sommeren 1292. I november 1292, etter at Bruce krav ble avvist, fremmet Floris kravet sitt for andre gang – denne gangen med Bruce som bakmann. Det er bevis på at han allerede hadde inngått en avtale med Bruce på dette tidspunktet da han trakk tilbake kravet, hvor hvis en av dem skulle gjøre krav på tronen, ville han gi den andre en tredjedel av riket som et føydalt len,<ref name="Powicke"/> og Bruce kan ha håpet at press på Floris’ kandidatur for andre gang ikke bare kunne sette Floris på tronen, men ga Bruce en betydelig trøstepris.<ref>Morris, Marc (2010): [https://www.google.co.uk/books/edition/A_Great_and_Terrible_King/qseJsnx-lykC?hl=en&gbpv=1&dq=a+Spaniard,+by+birth,+who+acquired+many+fine+manors&pg=PA229&printsec=frontcover ''A Great and Terrible King''], s. 258-259</ref> Imidlertid ble Floris’ sak denne gangen avvist på grunn av mangel på bevis: til tross for den lange mellomtiden siden hans tidligere anmodning om utsettelse, var han ikke i stand til å framlegge bevis for kravet sitt – på grunn av tyveri av de viktige dokumentene, hevdet han. Påstanden hans ble denne gangen forkastet på grunn av mangel på bevis.<ref name="Morris_259">Morris, Marc (2010): [https://www.google.co.uk/books/edition/A_Great_and_Terrible_King/qseJsnx-lykC?hl=en&gbpv=1&dq=a+Spaniard,+by+birth,+who+acquired+many+fine+manors&pg=PA229&printsec=frontcover ''A Great and Terrible King''], s. 259</ref> Kopier av dokumentene han søkte dukket faktisk opp senere dukke opp i klosteret Pluscarden Abbey.<ref name="Barrow"/> En av de tidlige «sertifiserte kopiene», som daterer sertifiseringsseglene til biskopen av Moray og prioren til Pluscarden til året 1291, ligger for tiden i [[Haag]].<ref name="Barrow"/> Dette dokumentet antas dog å være en forfalskning.<ref name="Barrow"/>