Redigerer Kongs-Emnerne (avsnitt)

== Adventus regis ==
Ritualene i forbindelse med kongens ankomst ([[adventus regis]]) er et synlig mål på om herskerens status og verdighet er anerkjent. Nettopp dette er et viktig motiv i Ibsens drama i det [[renkesmed]]en bisp Nikolas Arnessøn, som selv fremstilles som kongsemne, forsøker å ramme både Håkons og Skule jarls ambisjoner om å være landets leder. Da Håkon i 1217 tok kongsnavn protesterte erkebispen i Nidaros ved å nekte de geistlige å gjøre prosesjon for ham. I Bergen valgte imidlertid biskopen og byens prester å ringe med klokker og gå Håkon i møte da han kom.

Først da Haakons mor, Inga fra Varteig, bar jernbyrden (glødende jern) for å bevise at han var av kongsætt, måtte også erkebispen bøye av og gi etter. Noen år senere tok også Skule Jarl kongsnavn, men kirkens respons på hans nyervervede verdighet var heller laber. Dermed opplevde hertug Skule at det verken ble ringt for ham eller gjort prosesjon til hans ære. Kun to korbrødre kom ham i møte og leide ham på veien, som var det vanlige uttrykk for ritualisert intimitet mellom kirke og stat.

Mens biskop Nicolas fremstilles som veik, viste Hertug Skule at han var en dyktig administrator, men viljen og lederevnen var det bare kong Håkon som hadde, for i hans sinn fantes det ingen tvil. Allerede før stykket ble publisert var det kjent at dikterkollega [[Bjørnstjerne Bjørnson]] hadde stått modell for kong Håkon. Senere har litteraturforskere pekt på trekk ved Ibsen selv både i tvileren hertug Skule og i Jatgeir Skalds diskusjoner omkring sitt livsprosjekt og selve dikterrollen.