Redigerer Kognitiv adferdsterapi (avsnitt)

===Modellering og endring av indre monologer===

En teknikk brukt til  å endre atferd er modellering. Dette har vist seg å kunne bidra til langvarig endring. 
Når man bruker en slik metode er det viktig at pasienten  kan identifisere seg med modellen. Man må etablere en likhet mellom modell og pasient, eller demonstrere en situasjon som pasienten  kan gjenkjenne seg i.

Indre monologer kan være selvdestruktive og forsterke og opprettholde uønsket atferd. Slike monologer kan for eksempel være ufordelaktig selvkritikk og selvros.Man kan spolere atferdsendring ved å generere selvdestruktive indre monologer  ( “jeg kommer aldri til å klare å endre overspisingen min” “jeg må spise når jeg er alene”).
De indre monologer må derfor modifiseres for at atferd kan forandres og holdes stabil over tid, uten [[tilbakefall]].

For å endre uønsket atferd kan man lære pasienten teknikker for skjult selvkontroll som har for mål å endre de selvdestruktive indre monologer.
Ved skjult selvkontroll lærer pasienten å gjenkjenne og modifisere disse monologene for å generere atferdsendring. 
 
De indre monologene kan være utløsende faktor for uønsket atferd. Et eksempel på dette er om overspising  utløses av tanker om svakhet. 
Selvdestruktive indre monologer kan også være en konsekvens av målatferden. Et eksempel på dette er om pasienten opplever en glipp i prosessen for å endre atferd. Dette kan deretter styrke den indre monologen som forteller en at man aldri kommer til å klare atferdsendringen. Denne selvdestruktive monologen kan igjen generere gjentatte glipp og deretter varig tilbakefall.
I begge tilfeller trenes pasienten opp til å modifisere de indre monologene for å støtte opp rundt atferdsendringen istedenfor å svekke den.

De indre monologene kan også  i seg selv være mål for modifikasjon. I slike tilfeller trenes pasienten opp til å gjenkjenne og  kartlegge destruktiv kognisjon, og deretter modifisere de indre monologer for å fremme ønsket helseatferd.

Modellering kan være en effektiv måte å endre de indre monologene som kan virke hemmende for å endring av atferd. Dette blir ofte brukt for å lære pasienter å takle [[stress]] og [[angst]].
I arbeidet vil terapeuten for eksempel demonstrere for pasienten  hvordan en konstruktiv monolog kan høres ut. Deretter vil pasienten forestille og forberede seg på å takle en betinget situasjon, mens terapeuten instruerer for å mestre situasjonen best mulig. Her er målet å styrke pasientens [[mestringstro]]. I neste fase går de løs på den utløsende situasjonen. Pasienten trener først på å resitere monologer som vil være konstruktive i en betinget situasjon. Etter en stund kan man begynne å hviske monologene istedenfor å si de ut høyt, før målet er at de skal internaliseres og  kunne aktiveres i  pasienten.