Redigerer Knut Geelmuyden (avsnitt)

== «Frontkjemperpresten» ==
I august 1941 løser han problemet med å få ny stilling ved å gå inn i [[Den norske legion]], en norsk avdeling av [[Waffen-SS]]. I ''Nationen'' er han en av flere som forklarer sitt valg, og han sa: «Jeg er gått inn i Den Norske Legion for å gjøre det som jeg kjenner som min absolutte plikt for Gud og fedreland».<ref>«De frivillige i legionen» i ''Nationen'' 1941-08-06. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_nationen_null_null_19410806_24_181_1}}.</ref> Et par dager senere ble det annonsert at han var tilsatt som feltprest, og at han også hadde fullmakt til å ordinere cand.theol. [[Konrad Rudberg]] som assisterende feltprest.<ref>«Feltprest til Den norske legion» i ''Nordlandsposten'' 1941-08-08.</ref> Slike ureglementerte ordinasjoner av teologistudenter var et av virkemidlene for å løse problemene som oppsto da de fleste prester la ned sine embeter under kirkestriden. Geelmuyden fikk raskt graden [[SS-Hauptsturmführer]], som tilsvarer kapteins grad i regulære militære styrker.<ref>«Den norske Legion gjør sine saker bra» i ''Aftenposten'' 1942-04-25. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19420425_83_188_1}}.</ref>

Det er også i 1941 at vi finner det første tydelige elementet av rasetenkning fra Geelmuyden. I artikkelen «Jøde og greker» i ''Fritt Folk'' forsøker han å tone ned jesu jødiske herkomst, og han forsvarer «rasehygienisk lovgivning» med at det er selvforsvar, og uansett ikke noe annet enn det jødene selv gjorde i gammeltestamentlig tid.<ref>«Jøde og greker» i ''Fritt Folk'' 1941-09-20. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19410920_6_220_1}}.</ref>

Den 10. januar 1942 ble Geelmuyden utnevnt til sokneprest til [[Horten prestegjeld|Horten]].<ref>«Offisielt» i ''Dagbladet'' 1942-01-24. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19420124_73_20_1}}.</ref> Han var på det tidspunkt fortsatt i tjeneste i Legionen, som var satt inn i Sovjetunionen. I mai 1942 skrev han et «reisebrev», en krigsforherligende beretning om livet ved fronten.<ref>«Norsk krigsvinter i Russland» i ''Fritt Folk'' 1942-05-07. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19420507_7_105_1}}.</ref> Under oppholdet skal han ha kritisert tyskernes behandling av russere, og også ha snakka med russere til tross for at dette ikke var tillatt. Tyskerne skal ha bedt Quisling om å kalle ham hjem; ellers ville han bli stilt for krigsrett.<ref name="Geelmuyden 2011: 15"/> Dette virker noe underlig; Den norske legion ble underlagt tysk kontroll, under  2. SS-Infanteri-Brigade, og de kunne selv ha sendt ham hjem uten å spørre Quisling. I ''Legionærene'' av [[Sven T. Arneberg]] er historien noe annerledes. Geelmuyden skal ha vært en av de som var mest negative til tyskerne. I tillegg var det problemer rundt hans stilling som feltprest. Den norske legion var opprinnelig ment å være en norsk avdeling under egen kommando, og skulle settes inn i [[Finland]]. Da den ble direkte underlagt tyskerne og satt inn på [[Leningrad]]-fronten, ble det også bestemt at den ikke skulle ha feltprest. Dette var en avgjørelse fra [[Heinrich Himmler]], som mente at feltprester ikke hadde noe i SS å gjøre, da SS bygget på en mer nyhedensk ættetenknning. Dersom noen absolutt måtte snakke med en fikk de finne en fra [[Wehrmacht]] når de var i nærheten. Fra norsk side ba man innstendig om at han måtte få være feltprest, og han ble omtalt som «en av våre eldste nasjonalsosialister».<ref name="Arneberg 2004: 85">Arneberg 2004: 85.</ref> Tidlig i 1942 søkte han om dimittering, men dette ble ikke innvilga. Da han hadde blitt satt opp som SS-Hauptsturmführer med tjenestested i Legionens stab, mente tyskerne at der måtte han bli. Et problem var at han var helt uegna til dette, og han ble sendt til en velferdsoffiser for å få opplæring slik at han kunne brukes som forsynings- og velferdsoffiser. Etter fire ukers kursing kom han tilbake, uten å ha lært seg det som skulle gjøres. Da han ble spurt om hvorfor han hadde meldt seg, sa han at det var dels fordi han ville se fronten, og dels at det var etter oppfordring fra Quisling. Da Quisling så besøkte Legionen ved fronten viste det seg at han ikke egentlig kjente Geelmuyden, og at han slett ikke hadde gitt ham noen oppfordring. Quisling mente videre at det ikke var noe problem om han ble dimittert.<ref name="Arneberg 2004: 85"/>

Det skulle allikevel ta tid før han ble sendt hjem, til tross for at han altså var utnevnt til sokneprest i Horten. Tyskerne mente han måtte settes under overvåking, men Legionens nye kommandant, major [[Arthur Quist]], tok uansett Geelmuyden med til fronten. Den 25. februar 1942 bestemte så ledelsen i SS at han skulle løses fra tjenesteforholdet.<ref>Arneberg 2004: 86.</ref>

Han skal etter hjemkomsten ha hatt et ønske om å melde seg ut av NS, men fikk stillingen som sokneprest i Horten og etter hvert også prostestilling, og ble derfor i partiet.<ref name="Geelmuyden 2011: 16">Geelmuyden 2011: 16.</ref> En stadig kamp for ham i NS var å sikre kristendommens stilling; nazismen hadde sterk dragning mot nyhedenskap – slik vi har sett med Himmlers forbud mot feltprester i SS.

I Horten opplevde barna til Knut og Kari Geelmuyden å bli mobba på skolen og i nærområdet fordi faren var i NS. De ble meldt inn i [[Guttehirden]], og senere i [[Hirdmarinen]].<ref name="Geelmuyden 2011: 16"/>

Geelmuyden skrev på et tidspunkt «Sang til korsbanneret» som ble tatt inn i ''NS Sangbok''.<ref>«Reidarson-konsert i Kringkastingen» i ''Fritt Folk 1942-02-27. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19420227_7_50_1}}.''</ref>

I februar 1943 var han tilbake i Norge og i tjeneste som sokneprest til Horten.<ref>''Fritt Folk'' 1943-02-11 (andakt i radioprogrammet). {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19430211_8_35_1}}.</ref> Kort tid etter har han blitt konstituert som [[prost]],<ref>«Religiøse møter» i ''Fritt Folk'' 1943-03-27. {{bokhylla|NBN:no-nb_digavis_frittfolkoslo_null_null_19430327_8_73_1}}.</ref> etter at [[Aksel Brun]] ble tvunget til å gå av. I 1943, 1944 og 1945 er det mindre skriverier fra ham, men han går igjen som fast andaktsholder på radio, og det som kom på trykk var særlig tekstene til disse andaktene. Han sto i Nasjonal Samlings tjeneste til krigens slutt.