Redigerer Knud Spødervold (avsnitt)

== Knudabogjæ’ ==
[[Fil:forside_1848.jpg|thumb|Førsteutgaven av «Knudabogjæ» ble trykt i 1848]]
De siste årene levde Spødervold i [[Stavanger]], hvor han slo seg ned i [[1842]], og det var her han skrev ferdig «Guds nådes husholdning». I boka drar han leseren med gjennom bibelens historie fra skapelsen via Moses og David og profetene. Han viser at det er en kamp mellom det onde og det gode, mellom Gud og djevel. Det eneste middel mot forførelse er kunnskap, en rett kunnskap om Gud og hans vilje. Gjennom historieeksemplene viser han hvordan Gud straffer når folket ikke ønsker rett kunnskap og kristen opplysning.

I de fire siste kapitlene viser Spødervold seg som en refser av samtidens åndelige retninger. Han angriper først [[Wilhelm Andreas Wexels]], som åpnet opp for at det kunne være en omvendelse etter døden. Her er Spødervold helt uenig og viser at dommen kommer etter døden.

I hele sitt voksne liv hadde Spødervold levd på siden av den [[haugianer|haugianske]] vekkelsen. Men han hadde svært lite til overs for [[Hans Nielsen Hauge]] og hans meninger, siden gjerningsvesenet gjennomsyret hans lære og skrifter. Spødervold mente Hauge drev folk «''fra laster til dyder''»<ref>Spødervold (1890), side 308</ref>, for at de på den måten skulle vinne Guds velbehag og nåde. Han refser også Hauge for hans nattverdlære, siden Hauge nektet for at Kristi menneskelige natur var i sakramentet, dvs. han støttet ikke det lutherske synet på [[realpresens]]. Hauge la mer vekt på den åndelige nytelsen i nattverden. Med dette utgangspunkt gir han Hauge karakteristikken ''«Calvinist»''<ref>Spødervold (1890), side 310</ref>.

I et annet kapittel refser han [[Brødremenigheten]], som hadde slått rot i Stavanger. Han angriper deres manglende opplysning om den treenige Gud. Heller ikke hadde de rett kunnskap om [[bibelen|Guds ord]], om loven og evangeliet. De kunne etter Spødervolds mening heller ikke gjøre greie for hvordan et menneske ble gjenfødt og rettferdiggjort<ref>Spødervold (1890), side 330</ref>.

I det siste kapitlet tar Spødervold et oppgjør mot [[kvekerne]]. De blandet lovens og evangeliets virkning<ref>Spødervold (1890), side 362</ref>, og de hadde feilaktig begreper om Guds ånd. De aktet ikke [[Bibelen]] for Guds ord, og de forkastet [[dåp]] og [[nattverd]]. Spødervold viser at [[Den hellige ånd]] ikke virker utenom sitt ord, som er hans kommunikasjonsmedium med menneskene. Gud er i det bokstavelige ordet, og det uttrykker hans vilje.