Redigerer Klinge-dommen (avsnitt)

=== Flertallets synspunkt ===

Førstvoterende, dommer [[Reidar Skau|Skau]], mente at Grunnloven § 97 ikke var til hinder for at tiltalte kunne dømmes til døden. Skaus argument hvilte på folkeretten. Han påpekte at det Klinge var dømt for, var [[krigsforbrytelse]]r, og slike forbrytelser kunne etter [[folkerett]]en straffes med døden. Det var derfor ikke tilfelle at Klinge ble dømt for et forhold som på gjerningstidspunktet ikke kunne idømmes dødsstraff, til tross for at en ''norsk'' domstol uten anordningen av mai 1945 ikke kunne idømme en slik dom. Det oppstod da, etter Skaus syn, i realiteten ingen konflikt med Grunnloven § 97. Straffekravet oppstod «i kraft av folkerettens regler om krigens lover og sedvaner» og virkningen av anordningen ble da bare den at den åpnet norske domstolers adgang til å «gjøre det allerede ervervede straffekrav gjeldende».

Videre hevdet Skau at dette forholdet lå utenfor det Grunnloven § 97 hadde til hensikt å regulere. Hensikten bak grunnlovsparagrafen var at borgerne skulle kunne føle seg trygge for uberettigede inngrep fra styresmaktene. Det syntes ham da «urimelig å anta at den samme bestemmelse som er gitt til vern om samfunnet også skulle kunne påberopes av fremmede voldsmenn, borgere av en stat som har gått til angrep på det samme samfunn i den hensikt å underlegge seg det, og som et ledd i forsøket på undertvingelsen har anvendt de mest hensynsløse og brutale midler. Et slikt tilfelle kan ikke grunnlovgiverne ha hatt for øye.»<ref>Rt. 1946 s. 202</ref>

Åtte av dommerne sluttet seg til Skaus votum. To av dem, [[Ferdinand Schjelderup|Schjelderup]] og [[Paal Berg|Berg]], mente at norske domstoler også uten anordningen hadde kunnet ilegge dødsstraff med hjemmel i folkeretten.<ref>Andenæs, Johs.: ''Det vanskelige oppgjøret : rettsoppgjøret etter okkupasjonen'', Tano Aschehoug, 1998, s. 238</ref> Justitiarius [[Paal Berg|Berg]], som voterte sist, tilføyde: «Fiender som bryter inn i landet vårt og overfaller folket, står utenfor det norske rettssamfunnet. Vi har ingen andre rettsplikter mot dem enn de som følger av folkeretten.»