Redigerer Kjernevåpenets historie (avsnitt)

== De første termonukleære våpnene ==
[[Fil:EdwardTeller1958.jpg|right|thumb|200px|Den [[Ungarn|ungarske]] fysikeren [[Edward Teller]] slet i årevis i sitt forsøk på å lage en fusjonsbombe.]]
{{Utdypende artikkel|Teller–Ulam-teknologis historie}}
Tanken om å bruke et fisjonsvåpen for å tenne en prosess med [[kjernefysisk fusjon]] kan dateres tilbake til [[1942]]. På den første store teoretiske konferanse om utvikling av en atombombe arrangert av [[J. Robert Oppenheimer]] ved [[University of California]], [[Berkeley]], rettet deltaker [[Edward Teller]] mesteparten av diskusjonen mot [[Enrico Fermi]]s idé om en «super-bomb«» som skulle bruke samme reaksjoner som driver [[solen]].

Det ble antatt den gang at et fisjonsvåpen ville være ganske enkelt å utvikle, og at kanskje arbeidene med å bygge en hydrogenbombe ville være mulig å fullføre før slutten av [[andre verdenskrig]]. Imidlertid var det i realiteten store nok problemer med en «vanlig» atombombe til å holde forskerne oppdatt de neste årene Bare Teller fortsatte å jobbe på prosjektet &ndash; mot prosjektlederne Oppenheimer og [[Hans Bethe]]s vilje.

Etter bombingen av Japan, gjorde mange forskere ved [[Los Alamos National Laboratory|Los Alamos]] opprør mot tanken om å lage et våpen tusen ganger kraftigere enn de første atombombene. For forskerne var det delvis et teknisk spørsmål &ndash; våpenteknologien var fortsatt ganske usikker og ubrukelig &ndash; og dels moralsk: et slikt våpen, hevdet de, kunne bare bli brukt mot store sivilbefolkninger, og kunne derfor bare brukes som et folkemordvåpen.

Mange forskere som Bethe, oppfordret USA til ikke  å utvikle slike våpen og sette et eksempel ovenfor Sovjetunionen. Promotører av våpenet, inkludert Teller, [[Ernest Lawrence]] og [[Luis Alvarez]], hevdet at en slik utvikling var uunngåelig, og å nekte en slik beskyttelse til USAs befolkning &ndash; særlig når Sovjetunionen trolig ville opprette et slikt våpen selv &ndash; i seg selv var en umoralsk og uklok handling.

Oppenheimer, som nå var leder av rådgivningskomitéen for etterfølgeren til Manhattanprosjektet, [[Atomic Energy Commission]], presiderte over en anbefaling mot utviklingen av våpen. Årsakene var blant annet fordi teknologiens suksess virket begrenset på den tiden (og ikke verdt investering av ressurser å bekrefte om det var slik), og fordi Oppenheimer trodde at atom-krefter i USA vil være mer effektive hvis de bestod av mange store fisjonsvåpen (hvorav flere bomber kunne droppes på samme mål) heller enn de store og uhåndterlige spådommer om massive superbomber, som det var en relativt begrensede mengder mål av størrelse til å rettferdiggjøre en slik utvikling.

Videre ble slike våpen utviklet av både USA og Sovjetunionen, ville de være mer effektivt brukt mot USA enn av dem, ettersom USA hadde langt flere regioner med tett industriell og sivil aktivitet som ville tjene som ideelle mål for de store våpen enn Sovjetunionen hadde.

[[Fil:Ivy Mike H Bomb.jpg|left|200px|thumb|Detoneringen av «[[Ivy Mike]]» i [[1952]] innviet en alder av fusjonsvåpen.]]
Til slutt gjorde president Truman den endelige beslutningen, på utkikk etter et skikkelig svar på den første sovjetiske atombombetesten i [[1949]]. [[31. januar]] [[1950]] annonserte Truman et program for å utvikle hydrogenbomben. På dette tidspunktet var imidlertid den eksakte mekanismen ennå ikke kjent: den «klassiske» hydrogenbombe, der varmen av fisjonsbomben skulle brukes til å tenne fusionsmaterialet, virket svært ubrukelig. Imidlertid viste et innblikk av Los Alamos [[matematiker]]en [[Stanislaw Ulam]] at fisjonsbombe og fusionsdrivstoff kunne være i separate deler av bomben, og at ''[[stråling]]'' fra fisjonsbomben først kunne fungere som en måte ''komprimere'' fusionsmateriale før det ble tent.

Teller skjøv tanken videre, og brukte resultatene av ladde fisjonstesten «George» (en ladd fisjon ved hjelp av en liten mengde fusionsdrivstoff for å øke utbyttet av en fisjonsbombe) for å bekrefte blanding av tunge [[hydrogen]] [[grunnstoff]]er før de forberedte seg for sin første ekte flertrinns test av [[Teller–Ulam-teknologi|Teller-Ulam hydrogenbombe]]. Mange forskere som i utgangspunktet var i mot våpenet, som f.eks. Oppenheimer og Bethe, endret sine tidligere meninger, siden de så utviklingen som ustoppelig.

Den første fusjonsbomben ble testet av USA i ''[[Operation Ivy]]'' den [[1. november]] 1952, på Elugelab Island i Enewetak (eller Eniwetok) atoll på [[Marshalløyene]], og hadde kodenavnet «[[Ivy Mike|Mike]]». «Mike» brukte flytende [[deuterium]] som sin fusjonsdrivstoff, og et stort fisjonsvåpen som utløser. Enheten var en prototype, og ikke et våpen skunne leveres noe sted: med en høyde på over 20 [[Fot (måleenhet)|ft]] (6 [[meter|m]]) og en vekt på minimum 140&nbsp;000 [[Pund (vekt)|pund]] (64 [[Tonn|t]]) (ikke medregnet kjøleutstyret på 24&nbsp;000 pund), kunne den ikke ha blitt sluppet fra selv de største flyene.

Den eksplosjonen gav 10,4 [[megatonn]] med [[energi]] &ndash; over 450 ganger kraften til bomben falt på [[Nagasaki]] &ndash; utslettet Elugelab, og etterlot seg et undervanns[[krater]] som var 6240&nbsp;ft (1.9 [[Kilometer|km]]) bredt og 164&nbsp;ft (50 m) dypt, der øya en gang hadde vært. Truman hadde først forsøkt å lage en mediablackout om testen &ndash; i et håp om at det ikke ville bli et problem i det kommende [[Presidentvalget i USA 1952|presidentvalget]] &ndash; men den [[7. januar]] [[1953]] annonserte Truman utviklingen av hydrogenbomben til verden, ettersom antydninger og spekulasjoner om den alt hadde begynt å dukke opp i pressen.

[[Fil:Teller-Ulam device 3D.svg|right|150px|thumb|Det grunnleggende i [[Teller-Ulam teknologien]] for en [[hydrogenbombe]]: en fisjonsbombe bruker [[stråling]] for å komprimere og varme en egen seksjon med fusjonsdrivstoff.]]
For ikke å være dårligere, eksploderte Sovjetunionen sin første termonukleære enhet, designet av fysikeren [[Andrej Sakharov]], [[12. august]] [[1953]], som fikk tittelen «[[Joe-4]]» av vesten. Dette skapte bekymring i den amerikanske regjeringen og det militære, fordi, i motsetning til «Mike», var den sovjetiske bomben et våpen som kunne leveres, noe USA enda ikke hadde. Denne første enheten var trolig ikke en «ekte» hydrogenbombe, og kunne bare nå en eksplosiv rangering på hundrevis av [[kilotonn]] (aldri nå spekteret av megatonn for et «arrangert» våpen). Men det var et kraftig [[propaganda]]verktøy for Sovjetunionen, og de tekniske forskjellene var ganske skjeve for den amerikanske offentlighet og politikere.

Ved å etterfølge eksplosjonen av «Mike», mindre enn et år senere, sier syntes «Joe-4» å bekrefte påstander om at bombene var uunngåelig og forsvarte dem som hadde støttet utviklingen av fusjonsprogrammet. Ved å komme mens mccarthyismen var på topp, var effekten mest uttalt av sikkerhetshøringene tidlig i [[1954]], som fratok tidligere direktør ved Los Alamos, Robert Oppenheimer hans sikkerhetsklarering på grunnlag av at han ikke var pålitelig, ikke hadde støttet programmet for den amerikanske hydrogenbomben, og hadde lange venstre-bånd i [[1930-årene]]. Edward Teller deltok i høringen som eneste viktige vitenskapelige vitne mot Oppenheimer, en rolle som resulterte i hans virtuelle utvisning av fysikksamfunnet.

Den [[28. februar]] 1954, detonerte USA sin første [[termonukleær]]e bombe som kunne leveres (ved å bruke [[litium]]isotoper som fusionsdrivstoff), kjent som «Reke»-enheten i «[[Castle Bravo]]»-testen i [[Bikiniatollen]], [[Marshalløyene]]. Enheten ga 15 megatonn av energi, mer enn dobbelte av de forventede resultater, og ble den verste radiologiske ulykken i amerikansk historie. Kombinasjonen av en uventet stor eksplosjon og værforhold førte til en sky av radioaktivt nedfall som forurenset over 7000 kvadratkilometer, inkludert de innfødte av Marshalløyene og mannskapet på en japansk fiskebåt, med en snølignende tåke. De forurensede øyene ble evakuert, og er fortsatt ubeboelige.

Mannskapet på den japanske fiskebåten, ''[[Daigo Fukuryū Maru]]'', returnerte til havnebyen lidende av [[Strålingssyke|radioaktiv forgiftning]] og brannsår på huden. Lasten deres, bestående av mange tonn forurenset fisk, klarte å komme inn på markedet før årsaken til sykdommen ble kjent. Når et medlem av besetningen døde av sykdommen og de fullstendige resultatene av forurensning ble offentliggjort av USA, ble de japanske bekymringer om farene ved stråling tent igjen, og resulterte i en boikott av fisk (en av hovednæringen på øyen) i noen uker.

[[Fil:Fallout map USA (FEMA).jpg|left|thumb|250px|[[Radioaktivt nedfall|Nedfall]] fra en stort kjernefysisk utveksling ville potensielt ødelagt et land &ndash; kanskje hele verden &ndash; med radioaktive fisjonsprodukter. Merk: Dette bildet viser kjølvannet av et gjengjeldelsesanagrep, basert på rakett-angrepene på amerikanske baser, med bare ICBM baner]]

[[Hydrogenbombe]]alderen hadde en stor effekt på tankene om [[atomkrig]] i det offentlige og militære sinn. Med bare fisjonsbomber, kunne en atomkrig anses som noe som lett kunne «begrenses». Sluppet fra fly, og bare i stand til å ødelegge de mest bebygde områdene i større byer, var det mulig å vurdere fisjonsbomber som bare en teknologisk videreføring av tidligere krigstidsbombing (for eksempel omfattende [[brannbombe|brannbombing]] som fant sted mot [[Japan]] og [[Tyskland]] under andre verdenskrig), og hevdelser om at slike våpen kunne føre til en verdensomspennende død eller skade ble enkelt feid til side.

Selv i tiåret før utviklingen av fisjonsvåpenet hadde det vært spekulasjoner om muligheten for mennesket å avslutte alt liv på planeten, enten ved uhell eller målrettet ondskap, men teknologien hadde aldri tillatt en slik mulighet. Den langt større kraften i hydrogenbombene gjorde at dette synes stadig nærmere.

«Castle Bravo»-hendelsen reiste en rekke spørsmål om overlevelsesevne i en atomkrig. Regjeringens forskere, i både [[USA]] og [[Sovjetunionen]], hadde insistert på at fusionsvåpen, i motsetning fisjonsvåpen, var «renere» ettersom fusjonsreaksjonene ikke føre til farlige radioaktive biprodukter som fisjonsreaksjoner gjorde. Selv om det teknisk sett var sant, gjemte dette en mer grusom punkt: den siste fasen av en multi-faset hydrogenbombe brukte ofte nøytroner som produseres av fusjonsreaksjonene til å indusere fisjon i en mantel av naturlig uran, og forsynte rundt halvparten av utbyttet av enheten selv.

Denne fisjonsfasen gjorde fusjonsvåpen betydelig mer «skittent» enn de var laget for å være, et faktum som ble synliggjort ved de høye skyene av dødelig nedfall som fulgte «Castle Bravo»-testen. Da Sovjetunionen testet sin første megatonn-enhet i [[1955]], var muligheten for en begrenset atomkrig enda mer fjern i den offentlige og politiske sinn: selv om en by eller et land ikke var det direkte målet for et kjernefysisk angrep, ville skyene av nedfall og skadeligee fisjonsprodukter spre seg sammen med normalt værmønster og legge seg i jord og vann på ikke-målrettede områder av kloden også.

Spekulasjon begynte å se mot hva som ville skje ettersom nedfall og støv skapt av en fullskala kjernefysisk utveksling vil påvirke verden som helhet, i stedet for bare de byer og land som var direkte involvert. På denne måten ble skjebnen til verden nå bundet til skjebnen til bombe-supermaktene.