Redigerer Kirkestriden (avsnitt)

==Professorstriden==

===Petersen dør===
[[9. januar]] [[1903]] døde Fredrik Petersen, og med det ble det ledig et professorat i [[systematisk teologi]] på Det teologiske fakultet. Dette ble begynnelsen på en ny fase i kirkestriden.

Det kom fire søknader på stillingen. Søkerne var dr.theol. [[August Bugge]], stipendiat [[Christian Ihlen]], pastor [[Johannes Ording]] og amtsskolebestyrer cand.theol. [[Torleif Homme]]. Av disse fire, ble de tre første plukket ut til å konkurrere om stillingen. I denne konkurransen trakk Ihlen seg, og Bugge leverte et arbeid som ikke ble bedømt som godt nok. Ording derimot hadde levert et meget godt arbeid. Samtidig fant flertallet i ansettelseskomiteen at Ordings [[sakrament]]syn stod utenfor [[Den evangelisk-lutherske kirke|luthersk lære]], noe de mente gjorde han diskvalifisert til jobben. 

Flertallet av kollegiet på det teologiske fakultet, alle bortsett fra Odland, mente derimot at Ording befant seg innenfor luthersk lære, og gikk inn for å ansette ham.

Stillingen skulle besettes i et regjeringsmøte, og før statsrådene ble samlet, pågikk det en protestaksjon i avisene. Aksjonen var organisert av [[Det norske lutherske Indremissionsselskab]], og man tok til ordet for at Ording ikke måtte ansettes i stillingen. 

Da regjeringen samlet seg for å ta avgjørelsen, [[29. februar]], falt den ned på at stillingen ikke skulle besettes på dette tidspunktet. Den var for delt i synet på Ording til å kunne ansette ham.

===Hvem skal være vikar?===
Neste stridstema i professorstriden var hvordan man skulle organisere vikarundervisning for den ledige stillingen. Regjeringen tok dette i egne hender, og overkjørte kollegiet på det teologiske fakultet. Kirkeminister [[Hans Nilsen Hauge]] mente at den beste måten å løse problemet på, var å la Odland undervise i dogmatikk og Ording i [[etikk]]. Dette ble det stor debatt om, både i avisene og i [[Stortinget]]. Under stortingsbehandlingen av saken, gjorde Hauge saken til et [[Tillitsvotum|kabinettsspørsmål]], og fikk saken vedtatt med 71 mot 45 stemmer. Ording fikk så spørsmål om å undervise i etikk, og svarte umiddelbart nei. Dette grunngav han med «at det Standpunkt, den Retning som jeg i dogmatisk Henseende repræsenterer, officielt stemples som ikke berettiget i vor Kirke og Theologi.»<ref>Molland, II. Side 288.</ref>

Både Hauge, fakultetet og Odland kom nå med flere forslag til aktuelle kandidater til å ta undervisningen. Odland ville dele den mellom seg og sogneprest [[Jens Frølich Tandberg|Jens Tandberg]], mens flertallet av fakultetets professorer ville dele undervisningen mellom Odland og den liberale pastor [[Jens Gleditsch]]. Odland så på Gleditsch på linje med Orland, og nektet å godta ham. 

På dette tidspunktet holdt regjeringen på å gå i oppløsning på grunn av professorsaken og uenighet om Hauges behandling av denne. Fire statsråder truet med å gå av om Odland skulle få eneansvaret for dogmatikk, samtidig som Odland truet med å gå av om Orland ble ansatt.

[[25. juli]] la Hauge fram et løsningsforslag for kollegiet på TF. Han foreslo at Ording og Tandberg stod ansvarlige for undervisningen i systematisk teologi, og at begge hadde ansvar både for etikk og dogmatikk. På grunn av sommerferien fikk ikke kollegiet beskjeden før i august, og flertallet sa da at de kunne gå med på dette. Odland var igjen i mindretall, og sa at om dette ble resultatet, kunne ikke han bli i sin stilling på fakultetet. 

[[2. september]] trakk Tandberg tilbudet sitt om å undervise. Hauge så seg dermed nødt til å lyse ut stillingen på nytt. Som en nødløsning gikk nå Odland med på at Gleditsch stod for undervisningen ut semesteret. Dette vikariatet skulle vise seg å vare ut 1904 og hele [[1905]]. Ording skulle også få deler av lønnen som var tilgjengelig. Dette var ment som en forskningsstøtte, og skulle ikke brukes til undervisning. I praksis ble derimot dogmatikkforelesningenen holdt av Ording. Odland fant seg i dette på grunn av omstendighetene.

===Professoratet blir besatt===
[[Fil:Den norske Regjering 1905 - no-nb digifoto 20160225 00007 bldsa PK14852.jpg|thumb|300px|Regjeringen som til slutt avgjorde professorstriden.]]
17. september ble det besluttet å lyse ut stillingen en gang til. Denne gangen kom det hele åtte søkere. Blant disse var også denne gangen Ording, og Hauge forsøkte å få regjeringen med på å utelate ham fra vurderingen, uten å lykkes. Det ble denne gangen ikke utlyst en konkurranse, men man bad seks sakkyndige, som bestod av tre [[Sverige|svenske]] professorer i teologi, to [[Danmark|danske]] teologer og en [[Finland|finsk]] professor, om å uttale seg om søkernes vitenskapelige produksjon. Før disse vurderingene kom inn til regjeringen, hadde landet gjennomlevd [[unionsoppløsningen]] i [[1905]], og fått en ny regjering og med det også ny kirkeminister. Den nye kirkeministeren var den konservative prosten [[Christoffer Knudsen]].

I desember 1905 var vurderingene fra de sakkyndige klare. Av seks sakkyndige satte fem Ording som den best kvalifiserte, og av disse var det tre som framhevet ham som en med et betydelig fortrinn. De samme tre vurderte ham også spesielt med tanke på konfesjonelle standpunkt, og fant ham klart innenfor luthersk lære. Cand. theol [[Christian Ihlen]] kom ut som en klar nummer to, også han med mange rosende ord. 

Kollegiet på Det teologiske fakultet innstilte igjen Ording til jobben, også denne gang uten Odlands samtykke. Odland gikk inn for Ihlen. 21. desember sluttet så hele det akademiske kollegium seg til flertallet på Det teologiske fakultet, og anbefalte Ording til stillingen.

Også nå vakte saken stor debatt i avisene, og også blant Stortingsrepresentantene, og det ble igjen satt igang aksjoner fra konservativt lekmannshold i kirken. Det ble innkalt til et møte i Kristiania for å drøfte saken. Formannen ved Det akademiske kollegium, gikk til det skritt å be de tre sakkyndige som ikke hadde uttalt seg om Ordings konfesjonelle sider om å uttale seg om dette. Han håpet med dette å komme med uangripelige argumenter for Ording. Av de tre gjenværende sakkyndige, sa to at Ording ikke hadde noen problemer med å kunne kalles en luthersk teolog, mens den siste var med avventende. En annen av de markante debattantene på Ordings side, var Bjørnstjerne Bjørnson.

Saken skulle ikke opp i statsråd før mot slutten av januar [[1906]], men kirkeministeren, Christoffer Knudsen, gjorde seg opp sin mening allerede 23. desember. Han informerte da resten av regjeringen om at han mente Ording og Ihlen stod omtrent likt, vitenskapelig sett. Han ville ikke vektlegge uttalelsene fra Det teologiske fakultet eller Det akademiske kollegium. Han mente at Ording stod i strid med luthersk bekjennelse, og derfor ikke kunne ansettes, og gikk derfor for Ihlen, selv om han mente at han var en dårlig foreleser. 

27. januar kom saken opp i statsråd. Knudsen innstilte Ihlen til stillingen, men ble nedstemt av seks av de andre statsrådene, deriblant statsministeren. Kongen fulgte så flertallet i regjeringen, og utnevnte Johannes Ording til professor i teologi. Flertallet i regjeringen sa og at de var villige til å ansette Ihling, om begge professorene stod helt likt. Nederlaget førte til at Christoffer Knudsen gikk av som minister i det samme møtet, og [[Otto Jensen]] ble ny kirkeminister.