Redigerer Kay Starr (avsnitt)

===Voksenkarriere===
Etter eksamen fra highschool arbeidet Starr atter for Venuti. Men hans band opphørte i 1941.

I 1939 kom hennes første opptak for  [[Bluebird Records]] (''Babe Me'' og ''Love with a Capital You''); i 1943 sang hun i ''[[Wingy Manone]]’s New Orleans Jazz Band'', og spilte da inn ''If I Could Be with You''. Senere overtok hun etter [[Lena Horne]] i [[Charlie Barnet]]s orkester. Men dette var tiden med [[Recording ban|grammofonplatestreik]], så det var ikke før i mars 1944 at hun igjen spilte inn noen titler for [[Decca Records]] (deriblant ''Share Croppin’ Blues'').

I 1945 fikk hun en stemmesykdom og måtte ta en pause på flere måneder. Men sent på året kunne hun forsiktig begynne igjen som solist. Gun opptrådte i ''Strees of Paris'', en jazzclub i [[Los Angeles]]. Det ble også noen plateopptak, som ''[[Honeysuckle Rose]]'', ''All of Me'' eller ''There’s a Lull in My Life'' for mindre merker med viktige jazzmusikere som Joe Venuti, [[Barney Bigard]], [[Willie Smith]], [[Vic Dickenson]] og [[Zutty Singleton]].

I 1947 var stemmen atter helt tilbake, men med en varmere klang. Hun tegnet kontrakt med [[Capitol Records]]; så fulgte hits som ''I’m the Lonesomest Girl in Town'' og ''So Tired''. Med [[Red Nichols]] kom også jazzstykker som ''Too Busy'' eller [[Irving Berlin]]s spiritual ''Waiting at the End of the Road''. I begynnelsen av 1948 var hennes popularitet stor nok til at hun fikk engasjement ved Sherman Hotel i [[Chicago]], fra mai til juni opptrådte hun i New Yorks [[Café Society]], og deretter i Paramount.

Hennes repertoar fikk nå mer og mer innslag av Country-musikk. I 1950 hadde hun fremgang med [[Pee Wee King|Pee-Wee-King]]-nummeret ''Bonaparte’s Retreat'' med en blanding av [[Dixieland (jazz)|Dixieland]] og ''Western Music''. Deretter kom Capitol på den idé å gi henne gags som [[doo-wop]]-aktige bakgrunnskor, som i singelen ''I Waited a Little Too Long'', og i hele albumer, selv i jazz-LP-ene ''Rockin’ with Kay'', ''Blue Starr'' og ''The Jazz Singer''. Med ''Wheel Of Fortune'' (1952), som [[Johnny Hartman]] før hadde spilt inn for Victor, og ''The Rock And Roll Waltz'' (1956, på [[RCA Victor]]) dikk hun to nummer-én-hits, og fikk to gullplater.

Sangerinnen var mellom 1948 og 1962 representert på hitlistene med hele 40 bestselgende singler.

I 1955 gikk hun til [[RCA Records|RCA-Victor]], hvor hun hadde en hit med ''The Rock’n'Roll Waltz''; i 1957 stod hun med ''My Heart Reminds Me'' nok en gang blant topp-ti. I 1959 vendte hun tilbake til Capitol og utgav fire utmerkede<ref>zit. nach Friedwald, s. 156.</ref> jazzalbum, ''Movin’, Movin’ on Broadway'' (med veteranen [[Van Alexander]]), ''The Jazz Singer'' og ''I Cry by Night'', der Starr sang under ledsagelse av [[Ben Webster]] klassikere som ''[[Baby Won’t You Please Come Home]]'', ''[[More Than You Know]]'' og ''[[Lover Man]]''.

Etter 1962 gikk hennes stil litt om litt av moten. ''Capitol Records'' lot henne fare, og som så mange andre gamle storstjerner fant Kay Starr et takknemlig poublikum i fornøyelsestemplene i [[Las Vegas]].

I 1968 gikk hun tilbake til jazzen, og var med på et album med [[Count Basie]]. Selv inn i 1990-årene var hun aktiv på scenen og spilte av og til inn grammofonplater.

[[Fil:Fryingpainkaystarr.jpg|miniatyr|Kay-Starr-single ''Frying Pan'']]