Redigerer Katarina II av Russland (avsnitt)

==== Innenrikspolitikk ====
[[Fil:Buberel Coronation coach Catherine the Great.jpg|thumb|Katarina den stores kroningsvogn er utstilt i [[St. Petersburg]].{{Byline|Jason L. Buberal}}]]

Inspirert av bøkene til [[Cesare Beccaria|Beccaria]] og [[Charles Montesquieu|Montesquieu]] satte Katarina opp et dokument som skulle reformere lovverket. Det ble nedsatt en lovgivningskommisjon som skulle utforme lovdokumentet. Kommisjonen hadde representanter fra alle klasser bortsett fra [[leilending]]ene (husmennene). Men Katarina oppløste kommisjonen før den fikk gjort ferdig arbeidet, muligens fordi hun ble mer konservativ etter [[Pugatsjov-opprøret]] (et bondeopprør ledet av [[Jemeljan Pugatsjov]] i [[1773]]&ndash;[[1774]] og som truet Øst-Russland).

På grunn av bondeopprøret omorganiserte Katarina den russiske provinsadministrasjonen og ga dermed regjeringen større kontroll over de landlige distriktene. Denne reformprosessen var ferdig i [[1775]] og skapte provinser og distrikter som var enklere å håndtere for regjeringen. Katarina innførte flere drastiske reformer innen det russiske samfunnet. For det første etablerte hun ''det frie økonomiske samfunnet'' som oppfordret til modernisering av landbruk og industri. For det andre oppfordret hun til utenlandske investeringer i russiske økonomisk underutviklede områder. Hun løsnet også på sensurloven og oppfordret adelen og middelklassen til å ta utdanning. Et annet resultat av opprøret var imidlertid at Katarina og hoffet hennes ble mistenksomme og redde for bøndene og hva de kunne finne på om de fikk frihet og muligheter. Dette førte igjen til at mange av de lovene som bandt bøndene strammere til landet sitt ble innført under Katarinas styre. 

I [[1785]] utstedte Katarina et privilegiedokument som tillot lavadelen å henvende seg direkte til tronen som juridisk enhet, gjorde adelstitler arvelige, fritok adelen fra statlige krav og skatter og ga dem full kontroll over sine leilendinger og landeiendommer. I tillegg ga Katarina landområder i [[Ukraina]] til utvalgte adelige og bevilget dem også leilendinger. Hun oppfordret også til [[kolonialisme|kolonisering]] av [[Alaska]] og andre erobrede områder.

Katarina fortsatte å «vestliggjøre» Russland. Men til forskjell fra [[Peter I av Russland|Peter den store]] holdt hun seg for god til å bruke makt. Hun fokuserte heller på individuell innsats. For eksempel bestemte Katarina at Russland skulle være blant de første landene som [[vaksine]]rte befolkningen, da [[kopper (sykdom)|kopper]]vaksinen ble oppfunnet. Bøndene, som var mistenksomme overfor alt nytt eller utenlandsk, var livredde for vaksinen. For å dempe frykten hos folket, lot Katarina seg vaksinere først av alle i hele Russland. Etter å ha ventet to uker på en eventuell reaksjon, viste Katarina ingen tegn til sykdom. Denne historien spredte seg rundt i landet, og fikk bøndene til å la seg vaksinere frivillig. Historien spredte seg også i Europa, noe som var med på å overbevise folk om at det var trygt å underkaste seg «den skrekkelige lansetten» (sprøyten).

Keiserinne Katarinas bestrebelser for å styrke utdannelsessystemet førte til at hennes religionspolitikk på en helt bakvendt måte kom på kant med pavedømmet. I [[1773]] hadde pave [[Klemens XIV]] etter betydelig press oppløst [[jesuittordenen]], den katolske kirkes fremste presteorden blant annet på det akademiske området. Etter hvert som det pavelige oppløsningsdekretet høytidelig ble forkynt i de forskjellige landene, måtte jesuittene legge ned sin virksomhet og eksmedlemmene gå over i annen prestetjeneste. Men i Russland forhindret Katarina resolutt at dette skulle skje: Hun forbød de [[den katolske kirke|katolske]] [[biskop]]ene å være tro mot paven på dette punktet. Tvert imot fikk hun biskopene til å beordre jesuittene til å bli på sine poster, og til å utvide sin virksomhet i landet.