Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

===Folkeavstemning og forberedelser===
[[Fil:En politisk telegramveksling.jpg|thumb|left|Vitsetegning i [[Vikingen (tidsskrift)|Vikingen]] om en tenkt telegramveksling mellom Michelsen og [[Bjørnstjerne Bjørnson]]. Tegningen ble så populær at flere trodde i lang tid at historien var sann, og Bjørnson måtte selv dementere den.<ref>[http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970505/idag.htm Øystein Sørensen: Apokryft om å holde kjeft]  {{Wayback|url=http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970505/idag.htm |date=20150212024545 }}, Aftenposten 5. mai 1997, hentet 21. januar 2013</ref>]]

Norge aksepterte kravet om folkeavstemning og forhandlinger, om enn folkeavstemningen ble igangsatt av Stortinget før kravet offisielt kom, men etter at det var presentert Riksdagen. [[Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige|Folkeavstemningen]] 13. august viste nok en gang forskjellen mellom norsk og svensk innstilling. Svenskene ba om folkeavstemning for oppløsning av unionen, mens folkeavstemningen i Norge handlet om godkjennelse av «den stedfundne Opløsning af Unionen». Resultatet ble uansett et overveldende «Ja».

Selve avstemningsprosessen var ikke ukontroversiell. Flere steder lå det ikke Nei-stemmer, og andre steder lå det blanke ark der man måtte skrive «Nei» selv. Det var også et tungt ja-miljø, og vanskelig å stemme nei. Ettersom avstemningen angikk den «stedfunde» oppløsningen, og ikke angikk en avstemning om unionsoppløsning, og siden den heller ikke var en kommentar om framgangsmåten 7. juni, var det heller ikke like stort engasjement blant de som mente at framgangsmåten var feil.<ref>[http://www.farmann.no/arkiv/2005/08/gjestekommentar.html Gjestekommentar: Eidsvolds endelikt] {{Wayback|url=http://www.farmann.no/arkiv/2005/08/gjestekommentar.html |date=20210113051330 }} av J.K. Baltzersen, 28. august 2005, hentet 25. juli 2012</ref>

Den 21. august behandlet Stortinget regjeringens forslag om å be Sverige medvirke til unionsoppløsningen ved å oppheve Riksakten. Den ba også om fullmakt til å forhandle om vilkårene. Med 11 motstemmer fra de radikale deler av den politiske venstresiden fikk regjeringen godkjent vedtaket. Sverige svarte raskt med å foreslå forhandlinger mellom fire representanter for hvert land, derav minst to statsråder. Karlstad ble foreslått fordi byen lå midtveis mellom de to hovedstedene.