Redigerer Karl den store (avsnitt)

=== Rikshovmester ===
[[Fil:Pepin le Bref.jpg|thumb|Kroningen i 751 av Pipin den yngre a Boniface, erkebiskop av Mainz.]]
De mektigste myndighetsperson i Frankerriket var [[Liste over frankiske rikshovmestre|rikshovmestre]] (''[[maior domus]]'') og en eller flere konger (''rex, reges''), som ble utpekt ved folkets valg. Valgene var ikke periodiske, men ble holdt når det var nødvendig for å velge myndighetspersoner ''ad quos summa imperii pertinebat'', «til hvem de høyeste saker til staten angår». Eventuelt kunne foreløpige beslutninger ble gjort av paven, som til sist trengte å bli ratifisert og godkjent av et folkeråd som møttes årlig.<ref>Einhard (1999), 1. ''The Merovingian Family''.</ref>

Før han ble valgt til konge i 750 var Pepin først rikshovmester, en myndighetsposisjon som var arvelig (''velut hereditario fungebatur''). Einhard forklarte at «æren» ble vanligvis «gitt av folket» til fornemme og framstående, men Pepin den store og hans bror Karloman den kloke hadde mottatt posisjonen ved arv. Det samme hadde deres far Karl Martell. Det var imidlertid en viss tvetydighet om kvasi-arv. Posisjonen ble behandlet som en felles besittelse: en posisjon som rikshovmester ble delt mellom to brødre i fellesskap.<ref>Annales benytter betegnelsen maiores domus, en flertallform fulgt av entallsform: et hus (slekt), to rikshovmestre. Jf. Einhard, antatt & 741–829, året 742</ref> Imidlertid hadde hver av dem hver sin geografiske embetsområde. Da Karloman besluttet å gå av og deretter ble en [[Benediktinerordenen|benediktinermunk]] ved [[Monte Cassino]], 130&nbsp;km sør for Roma,<ref>Einhard, antatt & 741–829, årene 745, 746.</ref> ble spørsmålet om fordelingen av kvasi-andel avgjort av paven. Han omgjorde posisjonen som rikshovmester til kongelig posisjon og ga den tidligere todelte besittelsen til Pepin alene som også fikk retten til å la kongeverdigheten bli arvelig.<ref name="Einhard_lombard">Einhard (1999), 6. Lombard War.</ref>

Da Pepin døde den 24. september 768 gikk kongeverdigheten i fellesskap til hans sønner, «med guddommelig samtykke» (''divino nutu'').<ref>Einhard (1999), 3. Charlemagne's Accession.</ref> I henhold til Einhards biografi ''Livet til Karl den store'' (''Vita Karoli Magni'') døde Pepin i Paris. Frankernes «lovgivende forsamling» (''generali conventu'') ga dem begge rangen som en konge (''reges''), men «fordelte posisjonen som konge likt» (''totum regni corpus ex aequo partirentur''). ''Annales regni Francorum'' (De frankiske kongeannaler)<ref>Einhard, antatt & 741–829, året 768.</ref> forteller en noe ulik versjon med kongen døende døende ved [[Saint-Denis (Seine-Saint-Denis)|Saint-Denis]] i nærheten av Paris. De to «herrene» (''domni'') ble «opphøyd til konger» (''elevati sunt in regnum''), Karl den 9. oktober i [[Noyon]], rundt 100&nbsp;km nord for Paris, Karloman på en uspesifisert dato i [[Soissons]], rundt 90&nbsp;km nordøst for Paris. Om Karl ble født i 742 var rundt 26 år gammel, men han hadde drevet krigføring som sin fas høyre hånd i flere år allerede, noe som kan forklare hans militære dyktighet. Karloman var 17 år.

Språkføringen i begges tilfeller antyder at det var ikke to som arvet, noe som ville ha opprettet to adskilte konger som styrte over adskilte kongedømmer, men en enkeltstående arv som ble delt og et felles kongedømme mellom likestilte konger. Som tidligere var adskilte embetsområder, Karl fikk Pepins opprinnelige andel som rikshovmester: de ytre delene av kongedømmet som grenset mot havet, det vil si Neustria, vestlige Aquitaine, og de nordlige delene av Austrasia; mens Karloman fikk tildelt sin onkels tidligere andel, de indre delene: sørlige Austrasia, Septimania, østlige Aquitaine, Burgund, Provence, og Schwaben, og landområder som grenset mot Italia. Spørsmålet om disse embetsområdene var felles som var ment å bli overtatt av den andre om en av brødrene død, var ikke avgjort. Det kom opp i de påfølgende tiårene inntil sønnesønnene av Karl den store opprettet adskilte og uavhengige kongedømmer.