Redigerer Karl Wolff (avsnitt)

===Etterkrigstiden===
[[Fil:Karl Wolff, prosecution witness in the Pohl Trial.jpg|thumb|Wolff som vitne i [[Pohlprosessen]] i [[Nürnberg]], 1947. {{byline|OMGUS Military Tribunal}}]]
Etter krigen ble han internert og jevnlig forhørt av de allierte. I 1946 ble Wolff innlagt med [[diagnose]]n [[paranoid]] (han mente seg angivelig forfulgt av jødiske [[demon]]er), men var i 1947 frisk nok til å vitne i [[Pohlprosessen]]. Han vitnet i saken mot [[Oswald Pohl]] som avslørte hans kjennskap til ''holocaust'', men Wolff avviste noe ansvar og slapp straff under [[Nürnbergprosessen]], på grunn av sin deltagelse i ''Operation Sunrise''. Dommerne kom til at det ikke var tilstrekkelig bevis til å tiltale Wolff for medvirkning til Aksjon Reinhard. En av dommerne uttalte senere at Wolffs forhandlinger med de allierte om kapitulasjon var en vesentlig faktor i domstolens vurderinger. ''Operation Sunrise'' var hemmelige forhandlinger fra februar 1945 om lokal tysk kapitulasjon i Nord-Italia. Forhandlingene ble ført i [[Bern]] og ble ledet av Wolff på tysk side og [[Allen Dulles]] på amerikansk side. I utgangspunktet hadde de allierte (møtet i [[Casablanca]] i 1943) avtalt at bare en fullstendig og betingelsesløs tysk kapitulasjon var aktuelt, og at det ikke var aktuelt å innlede kontakt med SS for kapitulasjonen. 

I 1964 i [[Vest-Tyskland]] ble Wolff dømt for [[Krigsforbrytelse|krigsforbrytelser]] og medvirkning til [[folkemord]]. Han ble løslatt av medisinske grunner i 1969.<ref name="Lingen" /> 

''Holocaust''-forskeren Lawrence Langer<Ref>[https://www.jewishvirtuallibrary.org/langer-lawrence-l Lawrence Langer, f. 1929]</ref> var til stede ved [[rettergang]]en mot Wolff i [[München]] i 1964, der en av anklagene lød på at Wolff arrangerte jernbanetransporten fra [[Warszawagettoen|Warszawa-ghettoen]] til [[Treblinka]]. Den unge tyske [[aktor]]en spurte den aldrende Wolff om han noen gang hadde besøkt Warszawa-ghettoen. Svaret kom straks: «Nei.» Aktor leste da opp fra en [[dagbok]] ført av en funksjonær som hadde tjenestegjort i Warszawa. Her bekreftes at Himmler og Wolff besøkte ghettoen, med angivelse av nøyaktig tid og dato for ankomst. Konfrontert med dette beviset, innrømmet Wolff at han kunne ha besøkt ghettoen ved en anledning. Da han ble spurt hvorfor han ikke straks hadde innrømmet dette, svarte han: «''Jeg er en gammel mann og kan ikke huske alt.''» Da lente dommeren seg frem, pekte på Wolff og utbrøt:  «''Herr vitne, hvis jeg noen gang hadde besøkt Warszawa-ghettoen, ville jeg aldri ha glemt det.''» Lawrence Langer tilføyde: «Det hadde neppe Wolff heller, men dette understreker den lettheten de anklagede benektet sin deltakelse med, inntil de ble konfrontert med bevis.»<ref>Lawrence Langer: ''The Missing Voices of the Killers: What Could They Tell Us?'', en kommentar til [[Claude Lanzmann]]s [[dokumentarfilm]] ''[[Shoah (film)|Shoah]]</ref>

Da Wolff ble tiltalt, ba han Dulles om støtte. Dulles, som akkurat hadde gått av som CIA-sjef, avviste forespørselen fordi han var pensjonist og dermed privatperson. [[Telford Taylor]] og andre amerikanske tjenestemenn talte Wolffs sak mens han sonet dommen, og medvirket til at han ble løslatt i 1969.<ref name="Lingen">{{Kilde artikkel|tittel=Conspiracy of Silence: How the «Old Boys» of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcn004|url=https://academic.oup.com/hgs/article/22/1/74/567888|dato=2008-03-01|forfattere=|fornavn=Kerstin|etternavn=von Lingen|via=|serie=1|språk=en|bind=22|hefte=|sider=74–109|issn=8756-6583|besøksdato=2020-02-26|sitat=Key to his evasion of justice was his role in “Operation Sunrise”—negotiations conducted by high-ranking American, Swiss, and British officials in violation of the Western Allies' agreements with the Soviet Union—for the surrender of German forces in Italy. After 1945, these officials, including most notably Allen W. Dulles, shielded Wolff from prosecution in order to prevent information about the negotiations from coming out. The details had to be kept secret, they believed, in order to avoid a confrontation with Stalin as the Cold War took shape. New evidence suggests that the Western Allies not only failed to ensure cooperation between their respective national war crimes prosecution organizations, but in certain cases even obstructed justice by withholding evidence.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Contrasting Strategies within the War Crimes Trials of Kesselring and Wolff|publikasjon=Liverpool Law Review|doi=10.1007/s10991-005-1599-y|url=https://doi.org/10.1007/s10991-005-1599-y|dato=2005-01-01|forfattere=|fornavn=Kerstin|etternavn=von Lingen|etternavn2=Salter|fornavn2=Michael|via=|serie=3|språk=en|bind=26|hefte=|sider=225–266|issn=1572-8625|besøksdato=2020-02-26|sitat=It explores the question of why Wolff, whose complicity was arguably much greater than that of Kesselring, received more favourable treatment, and the role of various political and geo-political factors, including those influencing the interventions of US intelligence officials, as explanations for this apparent legal discrepancy.}}</ref><ref name="Breitman">{{Kilde artikkel|tittel=New Sources on the Holocaust in Italy|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/16.3.402|url=https://academic.oup.com/hgs/article/16/3/402/664749|dato=2002-01-01|forfattere=|fornavn=Richard|etternavn=Breitman|via=|serie=3|språk=en|bind=16|hefte=|sider=402–414|issn=8756-6583|besøksdato=2020-02-26|sitat=In 2000 the United States National Archives opened a collection of intelligence documents containing new evidence about the October 1943 roundup and deportation of more than 1,000 Jews in Rome. This article draws upon British decodes of radio messages exchanged between SS and SD officials in Rome and Berlin to identify key participants in the decisions to deport and murder Italian Jews, and to revise the chronology of these decisions. It also shows that this evidence could have been useful in post‐World War II trials of a number of Nazi officials, such as Ernst Kaltenbrunner, Karl Wolff, and Wilhelm Harster. Finally, it suggests that the attitudes of the Italian public represented a significant obstacle for Nazi officials seeking to carry out the Final Solution in Italy.}}</ref>