Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Offiserstiden ===

{{Utdypende artikkel|Revolusjonskrigene}}

{{Sitat|Jeg ropte til dem, forbannet dem, bønnfalt dem, befalte dem... Det ble hørt tusentalls geværskudd, av hvilke en del unngår meg kun gjennom at jeg slår unna geværpipene med min sabel. Min hest snublet, men jeg holdt meg fast i sadelen... 'Soldater, samles her. Trekk dere ikke lenger tilbake... Deres bajonetter og deres mot, hva mer behøver dere til forsvar. Om døden kommer til oss, la oss da dø med ropet «Leve republikken! Leve nasjonen!» på leppene. Om vi sammen rykker frem mot disse leiesoldatene, blir det ikke lett for dem å beseire oss.' Jeg stilte dem opp til strid. Jeg stoppet en panikk som kunne ha spredd seg til seks [[bataljon]]er... Alle offiserene berømmet min pliktfølelse og gratulerte meg med min triumf. Soldatene snakker om meg med henførelse.|Jean Baptiste Bernadotte i et brev til sin eldre bror i 1793.<ref name="AlanPalmer42-43" />|right}}

I slutten av mars 1792, etter 12 års tjeneste i regimentet Royal-La Marine, ble Bernadotte utnevnt til [[løytnant]] og beordret til 36. regiment, stasjonert i Saint-Servan i [[Bretagne]].<ref name="AlanPalmer36-38" /> Kort etter ble hans regiment beordret til den franske Rhin-arméen ved fronten i øst. Mens regimentet marsjerte østover gikk revolusjonen over i en ny fase, og [[Politisk kommissær|politiske kommissærer]] ble utnevnt for å kontrollere armeen.<ref name="AlanPalmer40-41">Alan Palmer 1992, s. 40-41</ref> Etter den franske seieren i [[slaget ved Valmy]] ble Bernadottes regiment stasjonert vinteren over i [[Bingen am Rhein]].<ref name="AlanPalmer40-41" /> Våren 1793 gikk prøyssiske styrker på offensiven og krysset [[Rhinen]], og de franske styrkene var hardt presset.<ref name="AlanPalmer42-43">Alan Palmer 1992, s. 42-43</ref> Med Spanias inntreden i krigen fryktet Bernadotte for Pau og prøvde forgjeves gjennom broren å bli overflyttet til den franske Pyrené-armeen.<ref name="AlanPalmer42-43" /> I et brev til broren beskriver Bernadotte hvordan han avverget panikk blant frivillige ved et [[Det tysk-romerske rike|østerriksk]] motangrep ved Rülzheim, sør for [[Speyer]] i mai 1793.

Dette var den første av en rekke situasjoner hvor Bernadotte klarte å hindre panikk og oppildne troppene.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 19</ref> Han utmerket seg i kampene og steg raskt i gradene.<ref group="note">Årene 1793–1794 var kritiske for den franske revolusjonen, ettersom en rekke erfarne offiserer flyktet, mens landet ble angrepet fra flere sider. Det var svært gode avansementsmuligheter for de offiserer som utmerket seg på slagmarken, som Bernadotte. Se: Torvald T:son Höjer 1939, s. 27</ref> Etter kampene ved Speyer og [[Mainz]] ble han i juli 1793 utnevnt til [[Kaptein (grad)|kaptein]],<ref name="AlanPalmer44-45">Alan Palmer 1992, s. 44-45</ref> og i august tre uker senere ble han av soldatene i regimentet stemt frem til graden [[oberstløytnant]]. Avansementet ble først bekreftet av krigsministeriet året etter, og den 8. februar 1794 ble han bataljonssjef.<ref name="AlanPalmer44-45" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 22</ref> Forfremmelsen skjedde mens Bernadottes 36. regiment var på marsj fra Rhinen mot kysten av Belgia. De kjempet mot britiske styrker ved [[Wervik]] og [[Menen]] og truet med å avskjære britene fra deres base ved [[Oostende]].<ref name="AlanPalmer44-45" />

Bernadotte avanserte til [[oberst]] den 4. april 1794<ref name="AlanPalmer44-45" /> og fikk kommando over 71. halvbrigade (fransk: demibrigade, en sammensatt brigade hvor halvparten var profesjonelle og halvparten frivillige), et resultat av krigsminister [[Lazare Carnot]]s reformer.<ref name="AlanPalmer44-45" /> Bernadottes styrke ble overført til [[Sambre]]- og [[Meuse]]-arméen. De første trefningene gikk dårlig, og Bernadotte måtte oppildne sine menn da de begynte å flykte for fienden.<ref name="AlanPalmer44-45" />

[[Fil:Strategic Situation of Europe 1796.jpg|miniatyr|Den strategiske situasjonen i Europa i mars 1796, Bernadottes styrker var underlagt Sambre- og Meuse-arméen ved [[Jean-Baptiste Jourdan]] og forlagt i [[Boppard]].<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 62</ref> {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

Bernadottes styrker utmerket seg særlig ved det avgjørende [[Slaget ved Fleurus (1794)|slaget ved Fleurus]] den 26. juni 1794, hvorpå han «for tapperhet og lysende bragder» på general [[Jean-Baptiste Kléber]]s begjæring ble utnevnt til [[brigadegeneral]].<ref name="AlanPalmer48-49">Alan Palmer 1992, s. 48-49</ref> Etter beleiringen av [[Maastricht]] i oktober samme år og slaget ved Aldenhoven<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 39</ref> ble Bernadotte den 22. oktober 1794 utnevnt til [[generalmajor|divisjonsgeneral]],<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 42</ref> den høyeste permanente grad i revolusjonsarméen.<ref name="AlanPalmer50-51">Alan Palmer 1992, s. 50-51</ref> I motsetning til de fleste av datidens hærførere utmerket Bernadotte seg ved sin respekt og omtanke for sivilbefolkningen. Han holdt streng disiplin med sine styrker for å hindre plyndring.

Bernadottes korrespondanse fra felttoget i 1795 viser hans omsorg for soldatenes velferd, spesielt for matforsyningen, som tidvis var problematisk, men også for pleien av syke og sårede. Han ga blant annet detaljerte anvisninger for hvordan militærsykehusene skulle drives og hvordan pasientene skulle pleies – noe som var svært uvanlig for den tidens generaler.<ref group="note">«Særskilt interessant er den inngående oppmerksomhet og omtanke, som han ved flere tilfelle viste pleien av arméens sårede og syke. Sterkest kom dette til uttrykk i de instruksjoner han utferdiget da han på nyåret 1795 forlot Liége. Hans etterfølger ble her personlig oppfordret til å forvisse seg om at [[lasarett]]ene var godt forsynt med medisin og mat av god kvalitet, at lokaler og sengetøy ble holdt rene, og at sengene var utstyrt med laken og madrasser. Den nye kommandanten måtte sørge for at tilstrekkelig mange sykepleiere fantes i hver sal, og for at skjorter og laken for de syke ble byttet ofte nok. Kommandanten eller inspiserende offiser burde ved sine besøk selv tale vennlig med de syke, oppmuntre dem og høre hvordan de hadde det. Han burde også tale med sykehuspersonalet og være høflig mot dem, da dette var i de sykes interesse.» Fra ''Carl XIV Johan: Den franska tiden'', Torvald T:son Höjer 1939, s. 59</ref>

I 1795 deltok han i fortsatte operasjoner med Sambre- og Meuse-arméen.<ref name="AlanPalmer52-58">Alan Palmer 1992, s. 52-58</ref> I desember 1795 inntok hans styrker [[Bad Kreuznach]]. Noen av soldatene forsøkte å plyndre, men Bernadotte holdt streng justis og sørget for at skyldige ble straffet og at hushold som ble plyndret fikk erstatning.<ref name="AlanPalmer52-58" />

Etter vinteropphold i [[Boppard]] gikk Bernadottes styrker den 11. juni 1796 over Rhinen ved Neuwied.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 64</ref> Etter innledende østerriksk motstand rykket han frem til [[Darmstadt]] og [[Nürnberg]]. Ordren fra [[Jean-Baptiste Jourdan]] var å innta [[Regensburg]].<ref name="AlanPalmer52-58" /> Styrkene befant seg ved Deining i Landkreis Neumarkt i [[Oberpfalz]] da de 22. august 1796 ble angrepet av overlegne østerrikske styrker og måtte trekke seg tilbake.<ref name="AlanPalmer52-58" /> Retretten med en opptil fire ganger så stor østerriksk styrke i hælene var Bernadottes første store strategiske utfordring, og han løste den med ubetydelige tap.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 76</ref> Sammen med andre generaler var Bernadotte oppgitt over Jourdans mislykkede strategi. Da Jourdan presset frem et slag mot østerrikske styrker ved [[Würzburg]] 3. september 1796, meldte Bernadotte seg syk.<ref name="AlanPalmer52-58" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 79</ref>