Redigerer Kannibalisme (avsnitt)

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Russian Ribs - Winter War.jpg|miniatyr|Lokket på en messekjele og ribbein fra en russisk [[soldat]] fotografert i [[Finland]] under andre verdenskrig, [[1942]].]]
Kannibalisme forekom i organiserte former på [[Ny-Guinea]] under andre verdenskrig, forteller den japanske historikeren professor Yuki Tanaka,<ref>[https://apjjf.org/-Yuki-TANAKA Yuki Tanaka]</ref> etter at han på 1990-tallet fikk frigitt hemmeligstemplede rapporter fra den australske hæren. Her fant han historien til Hatam Ali, en indisk soldat som kjempet i den britiske hær og ble tatt til fange i begynnelsen av 1942. Han bevitnet hvordan de japanske soldatene, etter at forsyningene slapp opp, valgte ut én fange daglig som ble drept og spist. Det var sendt {{formatnum: 160000}} japanske soldater til Ny-Guinea; 93 prosent av dem døde. Etter hvert som matmangelen forverret seg, skar de også kjøtt av levende fanger og slengte resten av liket i en grøft. Selv klarte Ali å flykte og vandret rundt i jungelen i to uker før han traff på australske soldater. Hans historie bekreftes av en ordre utsendt av generalmajor Aozu som ila dødsstraff for kannibalisme, vel å merke med unntak for dem som hadde spist «fiendtlig kjøtt». Det må da ha vært kjent at dette forekom.<ref>Laurence Rees: ''I keiserens navn'', forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5</ref>

Enda mer skremmende er rapport fra korporal Bill Hedges, som ledet en australsk enhet på førti mann i en trefning ved Templeton's Crossing<ref>[https://www.kokodawalkway.com.au/the-walkway/templetons-crossing/ Templeton's Crossing]</ref> på Ny-Guinea. Da australierne gjenerobret stillingen dagen etter, ble de forferdet over å oppdage at japanerne hadde spist de døde og sårede som australierne hadde måttet etterlate. «''Jeg følte dyp avsky og sorg over å se min gode kamerat ligge der med kjøtt fjernet fra armene og bena.'' (...) ''Han var en glad landsens gutt, i likhet med 90% av bataljonen vår(...) Vi fant hauger med ris og [[hermetikk]]. Så de sultet ikke, det var ikke på grunn av matmangel.''» Professor Tanaka foreslår at denne kannibalismen, som var helt rituell, «''ble gjort for å befeste solidaritet mellom mennene.''» Å bryte tabuer sammen, gjør alle til medskyldige. Kannibalisme er også kjent fra [[østfronten]], der [[sovjetisk]]e soldater spiste medfanger; men motivet der var desperat matmangel.<ref>Laurence Rees: ''I keiserens navn''</ref>