Redigerer Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (avsnitt)

===Kjemi===
[[Fil:Hahn Meitner 1912.jpg|thumb|upright|[[Lise Meitner]] med forskerkollega [[Otto Hahn]] i 1912, samme år som Meitner og von Bahr første gang traff hverandre]]
På samme dag som KWG-instituttet for [[fysikalsk kjemi]] og [[elektrokjemi]] ble innviet i [[1912]], ble også ''KWI für Chemie'' innviet. Det fikk [[Ernst Otto Beckmann]] som direktør og samtidig leder for en avdeling for [[uorganisk kjemi]]. Sammen med syv assistenter ledet [[Richard Willstätter]] en annen avdeling i [[organisk kjemi]], mens [[Otto Hahn]] ble satt til å ledet den minste avdelingen med bare en assistent som arbeidet med [[radioaktivitet]]. Det var [[Lise Meitner]] som tidligere hadde vært assistent for [[Max Planck]]. Med utbruddet av [[første verdenskrig]] ble instituttet trukket inn i forskning relevant for krigføringen.

Willstätter fikk i 1915 nobelprisen i kjemi for sin forskning på fargestoffer i planter og spesielt [[klorofyll]]. Året etter forlot han instituttet. Da Beckmann i 1921 gikk av som direktør, ble han etterfulgt av [[Alfred Stock]].<ref name = Chronik-MPIC>''Max-Planck-Institutt für Chemie'', [http://www.mpic.de/fileadmin/user_upload/pdf/Presse/Chronik_kompl_kl.pdf Chronik des Kaiser-Wilhelm-Instituts für Chemie.] {{Wayback|url=http://www.mpic.de/fileadmin/user_upload/pdf/Presse/Chronik_kompl_kl.pdf |date=20160304190310 }}</ref> Han led under en alvorlig forgiftning som sannsynligvis skyldtes [[kvikksølv]]. Derfor ble dette et viktig forskningstema i årene som fulgte med tanke spesielt på bruk av [[amalgam]] i tannfyllinger.<ref name=Stock>Berlin Story Verlag, [http://www.berlinstory-verlag.de/programm/leseprobe/333-KWI_Kaiser_Wilhelm_Institut_fuer_Chemie.html  ''Chemie in Berlin'',] {{Wayback|url=http://www.berlinstory-verlag.de/programm/leseprobe/333-KWI_Kaiser_Wilhelm_Institut_fuer_Chemie.html |date=20160116140219 }} KWI Kaiser Wilhelm Institut für Chemie.</ref> I 1926 forlot han stillingen som direktør.

I gruppen til [[Otto Hahn]] og [[Lise Meitner]] kunne man i 1917 påvise den langtlevende isotopen protaktinium <sup>231</sup>Pa oppdaget og resultatet ble publisert året etter da krigen gikk mot slutten. I 1924 fikk Hahn opprykk til visedirektør for hele instituttet og overtok som direktør da Stock gikk av. I 1928 ble han formelt utnevnt til direktør og innehadde stillingen frem til [[1945]]. Han fortsatte som daglig leder for den [[kjernekjemi]]ske avdelingen, mens Meitner nå ledet en avdelingen [[kjernefysikk]]. For å unngå farlig stråling ble et spesielt «Radiumhaus» satt opp utenfor instituttbygningen.<ref name = Stock />

Etterhvert var det vanskelighetene rundt forståelsen av [[betastråling]] som opptok Meitner mest.<ref name="Sime-book">R. L. Sime, ''A Life in Physics'', University of California Press, Berkeley (1996). ISBN  0-5200-8906-5.</ref> I [[1930]] mottok hun et brev fra [[Wolfgang Pauli]] hvor han foreslo at problemene kunne forklares ved at det i prosessen ble sendt ut en ekstra partikkel, [[nøytrino]]et.<ref name="Winter">K. Winter, ''Neutrino Physics'', Cambridge University Press, Cambridge (1991). ISBN 0-521-65003-8.</ref> For å hjelpe til med de teoretiske problemene som oppsto i forbindelse med eksperimentene, ble [[fysiker]]en [[Max Delbrück]] ansatt i 1932. En av hans første oppgaver var å undersøke anomalier i spredning av [[gammastråling]].<ref name = Delbrück-oral>[http://oralhistories.library.caltech.edu/16/1/OH_Delbruck_M.pdf ''Max Delbrück, 1906 - 1976''.] Caltech Oral Histories.</ref> Knapt et år senere ble det klart at disse skyldes det ny-oppdagede [[positron]]et. Omtrent samtidig oppdaget [[James Chadwick]] [[nøytron]]et i [[England]]. Meitner og Delbrück skrev på dette tidspunktet en av de første lærebøker om kjernefysikk, ''Der Aufbau der Atomkerne: Natürliche und künstliche Kernumwandlungen''.

[[Fil:Nuclear Fission Experimental Apparatus 1938 - Deutsches Museum - Munich.jpg|thumb|Utstyret som Hahn og Strassmann brukte i 1938 til å påvise [[kjernefysisk fisjon]]. Det finnes i dag ved [[Deutsches Museum]].]]
Våren [[1933]] kom [[Adolf Hitler]] til makten, og Meitner begynte å frykte for sin stilling ved instituttet. [[Albert Einstein]] søkte da tilflukt i [[USA]]. På dette tidspunktet besto avdelingen til Hahn og Meitner av 25 vitenskapelige medarbeidere og var ledende på sitt felt. [[Max Planck]] nominerte dem begge for nobelprisen i kjemi.<ref name = Planck-bio />  Året etter mente [[Enrico Fermi]] i [[Roma]] å ha produsert [[transuran]]er ved bestråling av [[uran]] med nøytroner. Hahn og Meitner bestemte seg for å konsentrere arbeidet i begge sine avdelinger om denne oppdagelsen. [[Fysiker]]en [[Carl Friedrich von Weizsäcker]], som i [[1936]] hadde funnet en enkel formel for [[atomkjerne]]nes masser,<ref name = Weiz>C.F. von Weizsäcker,  ''Zur Theorie der Kernmassen'',  Zeitschrift für Physik. '''96''', 431-458 (1935).</ref> ble ansatt da [[Max Delbrück]] hadde begynt å arbeide med biologiske problemstillinger og hadde fått et stipend for å reise til USA.<ref name = Delbrück-oral/> Likedan fikk den unge [[Fritz Strassmann]] en stilling for å arbeide med den kjemiske analysen. Tross det ga eksperimentene de neste årene ingen klarhet om produksjonen av transuraniske element.<ref name="Hahn">O. Hahn, ''Vom Radiothor zur Uranspaltung: Eine wissenschaftliche Selbstbiographie'', Friedrich Vieweg & Sohn Verlag, Braunschweig (1962). ISBN 978-3-322-98325-1.</ref>

Meitner måtte flykte til [[Sverige]] sommeren 1938 etter at hun begynte å frykte for sitt liv i Berlin, men hun forble i jevn brevkontakt med Hahn.<ref name = Sime-book/> I juleferien samme år konkluderte hun og hennes nevø [[Otto Frisch]] at de siste målingene til Hahn og Strassmann kunne forklares ved at uranatomet ble spaltet i to mindre [[atomkjerne]]r ved innfangning av et [[nøytron]]. De kalte prosessen for [[kjernefysisk fisjon|fisjon]].

I Berlin april 1939 ble det dannet en ''Uranverein'' (uranforening) av fysikere som skulle koordinere videre forskning. Otto Hahn var ikke til stede.<ref name = Hahn/> Snart ble den tyske  uranforskningen konsentrert ved det nye KWG-instituttet for fysikk og lagt direkte under den tyske hærens kommando, ''Heerenswaffenamt'' (HWA) på samme måte som Habers institutt hadde blitt lagt under den militære ledelse i [[første verdenskrig]].  En mye større og mer systematisk forskning med tanke på [[atomreaktor]]er og [[atombombe|bomber]] ble på samme tid startet opp i [[USA]].<ref name="Rhodes">R. Rhodes, ''The Making of the Atomic Bomb'', Simon & Schuster, New York (1986). ISBN 0-671-44133-7.</ref>  Den 1. september 1939 begynte den [[andre verdenskrig]]. De neste årene fortsatte Hahn og Strassmann å studere fisjonsprosessen ved instituttet. På begynnelsen av 1944 ble bygningen så mye ødelagt ved et bombeangrep at Hahn flyttet hele gruppen sin til [[Württemberg]] i Syd-Tyskland. Ved krigens slutt vel et år senere ble han tatt til fange av [[Alsos Mission]] og ført til England. Høsten 1945 kunne han ta imot nobelprisen i kjemi som var tildelt han året før.<ref name=Hahn/>