Redigerer Kārlis Ulmanis (avsnitt)

== Autoritært regime ==
=== Statskuppet ===
{{Utdypende artikkel|Statskuppet i Latvia 1934}}

Den [[15. mai]] [[1934]] oppløste Ulmanis som statsminister [[Saeima]] (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske "Legionen" under oberstløytnant Voldemārs Ozols.

Påskuddet for å erklære unntakstilstand var den anspente situasjonen i landet og antatt fare for borgerkrig,<ref name=":2" /> og for å avverge et fascistisk kupp. Ulmanis gjennomførte kuppet med støtte fra hæren og halvmilitære grupper i Ulmanis' parti.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Seim, Jardar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Øst-Europas historie | isbn = 8203171699 | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020804045 | side = }}</ref>

Adskillige offiserer fra hæren og enheter fra hjemmevernet ''(Aizsargi)'' lojale mot Ulmanis okkuperte de viktigste regjeringskontorene og kommunikasjons- og transportknutepunkter. Mange av de valgte embetsmennene og militæroffiserer som var imot kuppet ble arrestert.

Alle de politiske partiene, inkludert hans eget parti ''Den latviske bondeunionen'', ble erklært ulovlige. De politiske partiene ble oppløst og pressen ble sensurert av myndighetene.<ref name=":0" /> Deler av den latviske grunnloven og de borgerlige rettighetene ble suspendert. Alle aviser eid av politiske partier og organisasjoner ble stoppet. Omkring 2000 sosialdemokrater ble til å begynne med holdt i forvaring av myndighetene, inkludert de fleste av de sosialdemokratiske medlemmene av det oppløste [[Saeima]] og diverse medlemmer av høyre-ekstreme radikale organisasjoner som ''Pērkonkrusts''. I alt ble 369 sosialdemokrater, 95 medlemmer av ''Pērkonkrusts'', pro-nazistiske aktivister fra det baltisk-tyske samfunnet og en rekke politikere fra andre partier internert i en [[konsentrasjonsleir]] etablert i [[Liepāja]]s Karosta-distrikt. 

Etter at flere av sosialdemokratene, blant annet Bruno Kalniņš var blitt frikjent av domstolene for beskyldninger om brudd på våpenlovene, ble de fleste av disse internerte løslatt over tid. De som ble kjent skyldig i forræderi, som Gustavs Celmiņš, måtte sone de straffene de ble idømt.

=== Ulmanis' regime ===
[[Fil:Karlis Ulmanis 1934.jpg|thumb|Ulmanis en 1934]]
{{Utdypende artikkel|Kārlis Ulmanis' fjerde regjering}}
{{Objektivitet-seksjon}}
Den sittende presidenten, Alberts Kviesis, fikk lov til å sitte i sitt embete ut sin embetstid som endte i [[1936]]. Deretter slo Ulmanis sammen presidentembetet og statsministerembetet på tross av bestemmelsene i grunnloven. Kārlis Ulmanis innførte det han kalte et "nasjonalistisk diktatur" og ga seg selv tittelen «Tautas Vadonis»<ref name=":0">Plakans, A. (1995). ''The Latvians: a short history.'' Hoover Press.</ref> (lederen av nasjonen) og «nasjonens fader». Ulmanis regjerte nå landet eneveldig og fattet beslutninger med ubegrenset makt.

Han innskrenket minoritetenes rettigheter og ville skape et «Latvia for latviere».<ref>Batelaan, P. (2002). Bilingual education: The case of Latvia from a comparative perspective. ''Intercultural Education,'' 13(4), 359-374.</ref> Ulmanis styreform var kopiert fra [[Mussolini]]s Italia. Statskontrollerte bedrifter fikk visse privilegier. Flere politiske motstandere på både høyre- og venstresiden ble arrestert.<ref name=":1">Berend, I. T. (2001). ''Decades of crisis: Central and Eastern Europe before world war II.'' University of California Press.</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Baalsrud, Terje | utgivelsesår = 1979 | tittel = 40 år i lenker | isbn = 8250502035 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Nå forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062004015 | side = }}</ref>

Ulmanis var en populær leder, særlig på landsbygda. For de yngre fremsto Ulmanis som den som hadde gitt landet stabilitet.<ref name=":0" /> Under hans styre gjorde Latvia store fremskritt på en rekke områder.{{tr|Begeistret fremstilling}} Da han ikke hadde egen familie eller arvinger, hadde han ingen egne økonomiske eller materielle interesser, og derfor kunne han vie hele sitt liv for sitt land og dets velstand. Takket være den betydelige lønnen han fikk som leder av nasjonen (som han hadde selv fastsatt) strødde han om seg med pengene til diverse gode formål, skoler, kultur og sportsbegivenheter.{{tr}} 

Under Ulmanis' styre ble det lagt stor vekt på utdannelse, og analfabetismen i Latvia var blant de laveste i Europa. På grunn av komparative fordeler økonomisk sett ble [[Storbritannia]] og [[Tyskland]] Latvias største handelspartnere, mens handel med [[Sovjetunionen]] ble redusert. Latviske varer ble solgt til [[Storbritannia]], og britiske pund ble brukt til kjøp av varer fra [[Tyskland]].

Han innførte tradisjonen ''Draudzīgais aicinājums'', som gikk ut på å donere bøker til ens gamle skole med like stor gavmildhet som lederen selv gjorde. Denne tradisjonen blir fulgt den dag i dag som en gestus av velvilje og kjærlighet.

Økonomien, spesielt landbruket og industrien, ble kontrollert av regjeringen i en ekstremt høy grad. Ulmanis nasjonaliserte mange industriområder, og dette medførte en rask økonomisk vekst, og Latvia oppnådde en meget høy levestandard. I en tid hvor de fleste av verdens økonomier led, nøt Latvia av en økning både i bruttonasjonalproduktet ([[BNP]]) og i eksporten av latviske varer til utlandet.

Ulmanis var også ansvarlig for oppføringen av bygninger og forbedring av infrastrukturen. På seks år hadde Ulmanis-regjeringen bygget et stort (ved Ķegums) og mange små vannkraftverk, broer, motorveier, administrative bygninger, kommunale sentre og bygninger og hundrevis av skoler. Industrien ble utvidet, og under Ulmanis var suksessene blant annet produksjonen av radiosett, telefoner og Minox-kameraer, Roberts Hirss prestasjoner innenfor tekstil, det VEF-produserte flyet og Ford-Vairogs motorkjøretøy.

Ulmanis var en latvisk nasjonalist, som gikk inn for slagordet "Latvia for latviere" og gikk inn for at ethvert etnisk samfunn i Latvia skulle utvikle sin egen autentiske nasjonale kultur, i stedet for at de skulle assimilere seg.

Ulmanis' politikk (også før han tok makten i landet) gikk inn for elimineringen av minoritetenes ledelse av økonomiske områder og å gi latviere kontrollen over alle områder i Latvias økonomi – dette blir noen ganger henvise som latviasering. Noen kilder angir at omkring 90% av bankene og kredittvirksomhetene var i latviske hender i 1939 i motsetning var dette tallet kun omkring 20% in 1933. Landbruksminister [[Jānis Birznieks]] sa i en tale i [[Ventspils]] den [[26. januar]] [[1936]] at:

<blockquote>«''Det latviske folket er de eneste herrene over dette landet; latviere vil for dem selv kunngjøre lovene og dømme for dem selv hva rettferdighet er.''»</blockquote>

Som følge av dette ble andelene eid av minoritetene – [[tyskere]], [[jøder]], [[russere]] og [[litauere]] – forminsket, og dermed ble deres rettigheter også begrenset. Men Ulmanis kultiverte ikke nasjonalt hat og [[antisemittisme]], og han var imot fysisk vold og ulovlige handlinger mot minoritetene, og slo hardt ned på høyre- og venstreorienterte ekstremister, og mot både nazi- og kommunistsympatisører. Mellom 1920 og 1938 flykter mange jøder fra [[Sovjetunionen]] og [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] fra forfølgelse og søkte tilflukt i Latvia.

Latvias diplomatiske forbindelser ble også forbedret under Ulmanis, og i 1940 hadde Latvia forbindelser til [[Argentina]], [[USA]], [[Belgia]], [[Brasil]], [[Bulgaria]], [[Danmark]], [[Estland]], [[Frankrike]], [[Hellas]], [[Italia]], [[Litauen]], [[Luxembourg]], [[Nederland]], [[Norge]], [[Portugal]], [[Romania]], [[Finland]], [[Sovjetunionen]], [[Spania]], [[Storbritannia]], [[Sveits]], [[Sverige]], [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]], [[Ungarn]] og [[Vatikanet]].
Mellom 1936 og 1939 var Latvia også blant hovedmedlemmene av [[Folkeforbundet]].

=== Slutten på selvstendigheten ===
Den [[23. august]] [[1939]] undertegnet [[Adolf Hitler]]s [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] og [[Josef Stalin]]s [[Sovjetunionen]] en ikke-angrepspakt, også kjent som [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]. Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll, der partene delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble delt mellom landene; Tyskland fikk de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen fikk områdene øst for Curzon-linjen som hadde vært russiske før krigen. Da de øvrige allierte landene mer eller mindre stilltiende aksepterte Sovjets okkupasjon av de tre baltiske landene, ble traktaten i grove trekk en realitet.

Den 27. september 1939 ble den estiske utenriksministeren Karl Selter innkalt til et møte i [[Moskva]] og beordret til å undertegne en felles assistanseavtale. Den nedverdigende avtalen krevde at Estland skulle utføre en rekke krav levert i form av et ultimatum, blant annet å tillate stasjoneringen av sovjetiske tropper på sitt territorium. Den 5. oktober ble også Latvia tvunget til å undertegne avtalen, og den 10. oktober ga Litauen etter.<ref name=":0" /> 

Som følge av dette ble det opprettet sovjetiske militærbaser i Piltene, Ēdole, Kuldīga, Cīrava, Priekule og Vainode.

Natt til 17. juni 1940 kl. 05.00 om morgenen [[Sovjetunionens okkupasjon av Latvia 1940|krysset]] sovjetiske styrker den latvisk-sovjetiske grensen, og formiddag 17. juni sto sovjetiske stridsvogner oppstilt i gatekryssene i Riga. Omkring tolv infanteridivisjoner og en stridsvogndivisjon, til sammen 200000 sovjetiske soldater deltok i operasjonen.<ref name=":0" /> Innen for et par dager hadde Sovjetunionen okkupert Latvia i likhet med Estland og Litauen. Ulmanis beordret latviere til ikke å gjøre motstand mot de sovjetiske styrkene fordi det ville være nytteløst.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Küng, Andres | utgivelsesår = 1982 | tittel = lange veien til frihet | isbn = 8253173717 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Luther | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121007020 | side = }}</ref> Uttrykket «Jeg forblir på min plass og dere forblir på deres plasser» fra hans radiotale er stadig berømt, og kan ha reddet liv, men Ulmanis blir noen ganger i moderne tid anklaget for ikke å ha inngått i en militær allianse med [[Litauen]] og [[Estland]], og ikke å gjort nok for å forsvare Latvia imot det sovjetiske overfallet som [[Finland]] hadde gjort under [[vinterkrigen]].