Redigerer Károly Kerényi (avsnitt)

== Vitenskapelige arbeid og filosofi ==
=== Filologisk basis ===
I sine første år var Károly Kerényi hovedsakelig påvirket av filosofer som [[Arthur Schopenhauer|Schopenhauer]], [[Johann Jakob Bachofen|Bachofen]] og [[Friedrich Nietzsche|Nietzsche]], forfattere som [[Friedrich Hölderlin|Hölderlin]] og [[Rainer Maria Rilke|Rilke]] og forskere som [[Wilhelm von Humboldt]].<ref>Jamme, C. (2006) i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): ''Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts'', s. 33</ref> På den tiden da han studerte klassisk filologi var [[Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff]] internasjonalt den mest innflytelsesrike filolog, men for Kerényi var [[Erwin Rohde]]s tankelinjer om den skjønnlitterære litteraturen i antikken langt viktigere. Det førte til hans første bok, ''Die griechisch-orientalische Romanliteratur in religionsgeschichtlicher Beleuchtung. Ein Versuch'' («De gresk-orientalske romanser i lyset av religionshistorien») som kvalifiserte ham til hans første professorat.

Kort tid etter, i [[1929]], ble Kerényi i økende grad trett av den offisielle filologiske forskerlinjen. Stadig mer vurderte han filologien objektivt i analysen av antikkens skriftlige nedtegnelser som kritiske representasjoner av det virkelige liv, akkurat som [[arkeologi]]en er dedikert til nedtegnelsen av antikken via faktisk berøring.<ref>Mann, T. & Kerényi, K. (1960): ''Gespräch in Briefen'', s. 20</ref> De første skrittene vekk fra den offisielle linjen var hans tidligste bøker, ''[[Apollon]]'' (en samling essayer) og ''Die antike Religion''.<ref name="Kerényi, M. 1976">Kerényi, M. (1976): ''A bibliography of C. Kerényi''</ref> I sitt yrkesaktive liv undersøkte Kerényi hvert eneste klassiske sted i [[Middelhavet|middelhavsregionen]], og i [[Hellas]] møtte han i 1929 for første gang [[Walter Friedrich Otto|Walter F. Otto]], som kom i stor grad til å påvirke ham. Otto inspirerte Kerényi til å fokusere på det religiøse element i hverdagslivet i antikken som et kjerneelement, således kombinere det historiske med det teologiske fokus. Det er framhevet i hans verker ''Mythologie der Griechen'' og ''Mysterien der Eleusis'' som også har kommet ut på engelsk som ''Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter''.<ref>Kerényi, Karl (1991 ): [http://books.google.no/books/about/Eleusis.html?id=ds1Wg01wzeYC&redir_esc=y ''Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter''], Google Books</ref>

=== Atskillelse fra Wilamowitz og den tyske ide om myte ===
Deretter begynte Károly Kerényi bevisst å distansere seg selv fra Wilamowitz’ filologiske tanker.<ref>Mann, T. & Kerényi, K.(1960): ''Gespräch in Briefen'', s. 102</ref> I Kerényis forståelse av Wilamowitz’ tilnærming, som han oppfattet å stå for en autoritære holdning som lå underliggende for framveksten av [[nasjonalsosialisme]]n i [[Tyskland]] og som det var umulig for Kerényi å støtte.<ref>Graf F. (2006), i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): ''Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts'', s. 82</ref> Kerényi utviklet i økende grad en fiendtlig posisjon mot den tyske ideen om [[myte]]n slik den ble benyttet som referanse av [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]].<ref>Mann, T. & Kerényi, K. (1960): ''Gespräch in Briefen'', s. 21</ref> Så tidlig som [[1934]] uttrykte han framsynt forskrekkelse over den radikaliserende utviklingen i Tyskland.<ref>Mann, T. & Kerényi, K. (1960): ''Gespräch in Briefen'', s. 59</ref> Det ble et vedvarende mål for Kerényi å etablere en liberal og menneskelig-psykologisk ide om myten som ikke kunne bli misbrukt i [[Nasjonalisme|nasjonalistisk]] [[ideologi]]. Det påvirket også hans posisjon overfor flere av hans vitenskapelige [[mentor]]er.<ref name="NZZ">Graf F. (18.-19. januar 1997), i: ''Neue Zürcher Zeitung: ''Philologe, Mythologe, Humanist – Vor hundert Jahren wurde Karl Kerényi geboren''</ref> Overfor for Wilamowitz ble dette mest uttalt, men senere begynte Kerényi også å distansere seg selv fra disse aspektene i Ottos og Manns forståelse av myten, hvor Kerényi mente reflekterte tysk nasjonalisme.<ref>Angående Wilamowitz: Mann, T. & Kerényi, K. (1960): ''Gespräch in Briefen'', s. 59 og s. 102. Angående Otto: Graf, F. (2006), i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): ''Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts'', s. 77.  Angående Mann: Edler, M. (2006), i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): ''Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts'', s. 46</ref>

=== Psykologisk utvidelse av mytologien ===
Károly Kerényis [[vitenskap]]elige fortolkning av figurer i [[gresk mytologi]] som arketyper av menneskelig sjel var på linje med tilnærmingen til den sveitsiske psykologen [[Carl Gustav Jung]]. Sammen med Jung bestrebet han på å etablere mytologien som en vitenskap i sin egen rett.<ref name="NZZ" /> Jung beskrev Kerényi som å ha «gitt slik en rikdom av forbindelser [av psykologi] med gresk mytologi at kryssbefruktningen av de to vitenskapelige grenene ikke lenger kan bli betvilt».<ref name="McGuire">McGuire, William (1989): [http://books.google.no/books?id=QwiOjrjB48oC&pg=PA149&lpg=PA149&dq=%22supplied+such+a+wealth+of+connections+%5Bof+psychology%5D+with+Greek+mythology+that+the+cross-fertilization+of+the+two+branches+of+science+can+no+longer+be+doubted.%22&source=bl&ots=Hlu_iRmIBB&sig=gpaVUL5FcdNihWpb--JYFNcxBXY&hl=no&sa=X&ei=lCpPUonYGOf64QSV4IHQDg&ved=0CE4Q6AEwBA#v=onepage&q=%22supplied%20such%20a%20wealth%20of%20connections%20%5Bof%20psychology%5D%20with%20Greek%20mythology%20that%20the%20cross-fertilization%20of%20the%20two%20branches%20of%20science%20can%20no%20longer%20be%20doubted.%22&f=false ''Bollingen: An Adventure in Collecting the Past''], Princeton University Press, s. 149</ref> Kerényis forsikret dog at selv om han og Jung arbeidet langs parallelle stier, og han selv underviste ved Jung-instituttet og var en av dens grunnleggere, markerte han avstand fra Jung ved å slå fast at for ham var begrepet «arketype» eldre enn psykologien, i den forstand at «transcendente prototyper av virkelighetene til den menneskelige eksistens» var definert ham ikke benyttet som i [[Eksistensialisme|eksistensialistisk filosofi]], men eksistens «i sin ekleste og mest direkte mening».<ref name="McGuire" />

Kerényi sammensatte i samarbeid med Jung to utgaver av ''Das göttliche Kind in mythologischer und psychologischer Beleuchtung'' (engelsk: ''The Myths of the Divine Child'') og ''Das göttliche Mädchen'' (engelsk: ''The Divine Maiden''), som ble utgitt sammen under tittelen ''Einführung in das Wesen der Mythologie'' (engelsk: ''Essays on a Science of Mythology'') i 1941.<ref name="NZZ" /> Kerényi så på religionsteorien som et menneskelig og humanistisk emne, noe som understøttet hans omdømme som en [[Humanisme|humanist]].<ref>Mann, T. & Kerényi, K. (1960): ''Gespräch in Briefen'', s. 43</ref> For ham hadde hvert eneste oppfatning av mytologi vært en oppfatning av mennesket – og i forlengelsen hadde teologi alltid på samme tid vært antropologi.<ref name="Kerényi, M. 1976" /> I denne humanistiske ånd definerte Kerényi seg selv som filologisk-historisk foruten som en psykologisk forsker.<ref>Mann, T. & Kerényi, K. (1960): ''Gespräch in Briefen'', s. 29</ref> I senere år utviklet Kerényi sin psykologiske fortolkning ytterligere og erstattet konseptet om arketyper med et som han betegnet som «urbildet». Det ble særlig klart i en del av hans viktigste utgivelser: ''[[Prometheus]]'', og særlig i ''[[Dionysos]]'', som antagelig er hans viktigste verk, og som han hadde påbegynt som en ide allerede i [[1931]] og ferdigstilt først i [[1969]].<ref>Kerényi, K. (1976): ''Dionysos – Urbild des unzerstörbaren Lebens'' (engelsk: ''Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life''), omslagstekst</ref> Kerényi så på framtoninger i gresk religion ikke kun som merkverdigheter, men som uttrykk på faktisk menneskelig erfaring. Som historiker på myter som er innesluttet i detaljene i den greske kultur, dens «karakteristiske sosiale eksistens», som han uttrykte det, motsatte han seg «den differensierte tenkingen om konkrete virkeligheter av menneskelig liv» med summarisk eller «kortfattet tenking», noe i studiet av antikkens mennesker og gresk religion i særdeleshet representerte påvirkningen fra [[James Frazer]].<ref>Kerényi, K. (1976): ''Dionysos – Urbild des unzerstörbaren Lebens'', forordet, s. xxvii</ref>

=== Kerényi som kulturantropolog ===
Ikke minst som et resultat av hans egen personlige erfaring, framhevet Károly Kerényi filologens rolle som fortolker, «jo bedre han fortolker, jo mer blir han selv emnet, både som mottaker og som budskap. Hans hele vesen og være, hans struktur og egne erfaringer, blir en faktor som ikke kan bli oversett i fortolkningen.»<ref>Mann, T. & Kerényi, K. (1960): ''Gespräch in Briefen'', s. 31</ref> I denne meningen var Kerényis forståelse av vitenskap meget i moderne i 1944. På en tid da de humanetiske vitenskapene forsøkte å etablere seg selv som objektiv-vitenskapelige, anerkjente han at de eneste måtene å oppnå [[objektivitet]] på var å avdekke den enkelte forskers egen individuelle subjektivtet.<ref name="NZZ" /> Kerényi foregrep også et paradigmeskifte på andre halvpart av 1900-tallet ved å bidra til en flerfaglig tilnæmning som kombinerte ulike humanistiske fag, inkludert litteratur, kunst, historie, filosofi og religion.<ref>Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.) (2006): ''Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts'', s. 11</ref> Å ta til seg skjønnlitterære skrifter i sine studier av mytologi og humanisme er dokumentert i hans korrespondanse med [[Thomas Mann]] og [[Hermann Hesse]]. Kerényi utga en serie av hans tanker om europeisk humanisme i 1955 under tittelen ''Geistiger Weg Europas'' («Europas intellektuelle reise»). Blant mange personligheter som Kerényi opprettholdt betydningsfull og faglig samhandling med var de ungarske poetene [[László Németh]], [[Antal Szerb]] og [[Pál Gulyás]], psykologen [[Leopold Szondi]], forfatteren [[Otto Heuschele]] og historikeren [[Carl Jacob Burckhardt]]. Takket være hans essaypregende skrivestil var Kerényi i stand til å formidle seg på et språk som var tilgjengelig for mange utenfor den akademiske verden, men det betydde samtidig at han isolerte seg fra den samme verden.

I Ungarn forble Károly Kerényis vitenskapelige forfatterskap i hans levetid kun kjent for en liten sirkel av intellektuelle. Av alle hans utgivelser er det kun en liten håndfull som har blitt utgitt på ungarsk. Som et framtredende medlem av det tidligere ungarske establishmentet og bærer av et aristokratisk navn, var han bannlyst fra det ungarske kulturlivet siden [[1940-tallet]] for å ha vært altfor liberal, først av de høyreorienterte pro-nazistiske regjeringene, senere av det kommunistiske regimet. Selv om Kerényi ble forsvart av kjente ungarske forfattere som de nevnte Laszlo Németh og Antal Szerb, var det ikke før på [[1980-tallet]] før hans rehabilitering som menneske og som forsker fant sted.<ref>Monostori, I. (2006), i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): ''Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts'', s. 161</ref> Den ungarske forfatteren Antal Szerb har modellert en del trekk av Károly Kerényi i sin skjønnlitterære figur Rudi Waldheim i romanen ''Reise im Mondlicht («Reise i månelys»)''.