Redigerer Justinian I den store (avsnitt)

== Krigføring ==
Et av de mest framtredende trekkene ved Justinians styre var gjenerobringen av store landområder rundt den vestlige delen av [[Middelhavet]], landområder  som hadde gått tapt på 400-tallet.<ref>For en redegjørelse av Justinians kriger, se Moorhead (1994), ss. 22–24, 63–98, og 101–109.</ref> Som en kristen, romersk keiser betraktet Justinian det som hans guddommelige plikt å gjenopprette Romerriket med dets gamle grenser. Selv om han aldri personlig tok del i militære kampanjer,  skrøt han av sin suksess i krig i forordene til sine lovverk.<ref>Se Lee, A.D. (2005): «The Empire at War», i: Michael Maas (red.): ''The Cambridge Companion to the Age of Justinian'', Cambridge, ss. 113–33 (ss. 113–14). For Justinians personlige syn, se tekstene til ''Codex Justinianus'' 1.27.1 og ''Novellæ'' 8.10.2 og 30.11.2.</ref> Erobringene ble for det meste utført av hans dyktige general Belisarius.<ref>Justinian dro personlig i felten kun en gang, i løpet av krigen mot hunerne i 559 da han allerede var en gammel mann. Hans deltagelse var symbolsk og selv om det ikke ble utkjempet noe slag hadde keiseren triumftog gjennom hovedstaden etterpå. Se Browning, R. (1971): ''Justinian and Theodora''. London, ss. 193.</ref>

=== Krig med Sasanideriket, 527–532 ===
Fra sin onkel arvet Justinian de vedvarende fiendtlighetene med det persiske [[Sasanide-dynastiet|Sasanideriket]].<ref>Greatrex, Geoffrey: «Byzantium and the East in the Sixth Century» i: Michael Maas (red.). ''Age of Justinian'' (2005), ss. 477–509.</ref> I 503 ble en persisk hær beseiret ved [[Dara (Mesopotamia)|Dara]], men det neste året ble en romersk styrke under Belisarius [[slaget ved Callinicum|beseiret]] ved [[Callinicum]]. Da kong [[Kavadh I av Persia]] døde i september 531 inngikk Justinian  en «evig fred» med dennes etterfølger Khosrau i 532, men det kostet ham 11 000 pund med gull.<ref name="gold">Norwich, J.: ''Byzantium: The Early Centuries'', ss. 195.</ref> Etter å ha sikret den østlige fronten på denne måten vendte Justinian sin oppmerksomhet mot vest, hvor [[Arianisme|arianske]], [[germanere|germanske]] kongedømmer hadde blitt etablert på områdene til det tidligere Vestromerriket.

=== Erobringen av Nord-Afrika, 533–534 ===
[[Fil:Mosaic of Justinian I - Sant'Apoilinare Nuovo - Ravenna 2016.png|thumb|En eldre Justinian; mosaikk i Sant'Apollinare Nuovo-basilikaen, Ravenna (muligens et modifisert portrett av [[Teodorik store|Teodorik]]).]]
Det første av de vestlige kongedømmene som Justinian angrep var [[vandalene]]s kongedømme i [[Nord-Afrika]]. Kong [[Hilderik]], som hadde hatt gode forbindelser med Justinian og den nordafrikanske katolske kirke, hadde blitt styrtet fra tronen av sin fetter [[Gelimer]] i 530. Den avsatte kongen sendte fra sitt fangenskap en appell til Justinian om hjelp.

I 533 dro [[Belisarius]] med en flåte på 92 [[dromon]]ere, som eskorterte hele 500 transportskip, og  gjorde landgang ved Caput Vada (dagens [[Ras Kaboudia]]) i [[Tunisia]]. Hæren besto av rundt 15 000 mann og et ukjent antall barbarer. De beseiret vandalene, som ble helt overrumplet av angrepet, ved [[Ad Decimum]] den 14. september 533,  og endelig ved [[slaget ved Tricamarum|Tricamarum]] i desember. Belisarius erobret [[Kartago]]. Kong Gelimer flyktet til fjellet Pappua i [[Numidia]], men overga seg våren etter. Han ble fraktet til Konstantinopel,hvor han ble ført gjennom byen som fange i et triumfopptog. [[Sardinia]] og [[Korsika]], øyene [[Balearene]], og borgen [[Septem]] i nærheten av [[Gibraltar]] ble også erobret i den samme militærkampanjen.<ref>Moorhead (1994), s. 68.</ref>

Et afrikansk prefektur, sentrert i Kartago, ble etablert i april 534,<ref>Moorhead (1994), s. 70.</ref> men var på sammenbruddets rand de neste 15 årene, stadig i krig med [[maurere]] og opprørere. Området var ikke fullstendig pasifisert før i [[548]],<ref>Procopios: «II.XXVIII», ''De Bello Vandalico''</ref> men opplevde deretter en fredelig tid, og området fikk en oppblomstring. Gjenerobringen av Afrika kostet Østromerriket rundt 100 000 pund med gull.<ref name="tulane.edu">[http://www.tulane.edu/~august/H303/handouts/Finances.htm ''Early Medieval and Byzantine Civilization: Constantine to Crusades, Tulane'']   {{Wayback|url=http://www.tulane.edu/~august/H303/handouts/Finances.htm |date=20080309095541 }}</ref>

=== Krig i Italia, første fase, 535–540 ===
Som i Afrika var det dynastiske stridigheter i det østgotiske Italia som ga muligheter for innblanding. Den unge kong [[Atalarik]] hadde dødd den 2. oktober 534, og en tronraner, [[Teodahad]], hadde fengslet dronning Amalasuntha, datter av [[Teodorik den store|Teodorik]] og mor til den døde Atalarik. Hun ble holdt innesperret på øya Martana i [[Bolsenasjøen]] til 535,  da Teodahad fikk henne henrettet.

Belisarius svarte på henrettelsen ved å  invadere Sicilia i 535 med 7 500 mann<ref>Norwich, J.: ''Byzantium: The Early Centuries'', s. 215</ref> og avanserte derfra inn i Italia, herjet [[Napoli]] og erobret Roma den 9. desember 536. På denne tiden hadde Teodahad blitt avsatt av den østgotiske hæren, som hadde valgt [[Witiges]] som sin nye konge. Han samlet en stor hær og beleiret Roma fra februar 537 til mars 538, men greide ikke å ta byen.

Justinian sendte en annen general, [[Narses]], til Italia, men det oppsto motsetninger mellom ham og Belisarius, og konfliktene mellom dem forsinket krigens gang. [[Milano]] ble erobret, men snart tapt igjen og rasert av østgoterne. Justinian kalte Narses tilbake i 539. På den tiden hadde den militære situasjonen bedret seg for romerne, og i 540 nådde Belisarius den østgotiske hovedstaden [[Ravenna]]. Der ble han tilbudt tittelen som vestromersk keiser av østgoterne samtidig som utsendinger fra Justinian ankom for å forhandle fram en fredsavtale som ville etterlate regionen nord for elven [[Po]] på gotiske hender. Belisarius lot som han tok imot tilbudet, gikk inn i byen i mai 540, og krevde den for Østromerriket.<ref>Moorhead (1994), ss. 84–86.</ref> Deretter, etter å ha blitt tilbakekalt av Justinian, reiste Belisarius tilbake til Konstantinopel og med seg førte han Vitigis og dennes hustru Matasunta som sine krigsfanger.

=== Krig med Sasanide-riket, 540–562 ===
[[Fil:Justinian Multiple Solidi.jpg|thumb|left|300px|En tegning av en medaljong som feiret gjenerobringen av Afrika, ca. 535]]
Belisarius hadde blitt hjemkalt for å møte nye angrep fra [[Sasanide-dynastiet|perserne]]. Etter et opprør mot Østromerriket i Armenia på slutten av 530-tallet og muligens motivert av oppfordringer fra østgotiske agenter, brøt kong [[Khosrau I av Persia]] den «evige freden» og angrep østromersk territorium våren 540.<ref>Se denne seksjonen i Moorhead (1994), s. 89 ff., Greatrex (2005), s. 488 ff., og H. Boerm, "Der Perserkoenig im Imperium Romanum", i: ''Chiron'' 36, 2006, p. 299ff.</ref> Først angrep og herjet han [[Aleppo|Beroea]] og deretter [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] (men tillot den militære garnisonen på 6 000 menn å forlate byen),<ref name="gold2">Norwich, J.: ''Byzantium: The Early Centuries'', 229</ref> beleiret [[Daras]], og dro deretter for å angripe  det lille, men strategisk viktige satellittkongedømmet [[Lazica]] i nærheten av [[Svartehavet]]. Truet av persernes framgang ble  Justinian tvunget til å betale persernes konge 5 000 pund med gull, foruten å avgi et løfte om ytterligere 500 pund årlig.<ref name="gold2"/>

Belisarius nådde Østen i 541, men på tross av militær suksess ble han igjen tilbakekalt til Konstantinopel i 542. Grunnen for dette er ikke kjent, men det kan ha vært  rykter om illojalitet som hadde nådd hoffet.<ref>Procopios nevner denne hendelsen både i sitt verk ''Krigene'' som i hans andre tekst ''Hemmelig historie'', men han gir like godt to ytterst forskjellige forklaringer for det. Bevisene for tilbakekallelsen er kort diskutert hos Moorhead (1994), ss. 97–98.</ref> Utbruddet av pesten førte til pause i kampene  året 543. Det påfølgende året beseiret Khosrau I en bysantinsk hær på hele 30 000 mann,<ref>Norwich, J.: ''Byzantium: The Early Centuries'', s. 235</ref> men lyktes ikke med beleiringen av  den betydelige byen [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]].  Krigen kom til en stillstand, og i 545 ble det enighet om en fredsavtale for den sørlige delen av den østromerske-persiske fronten. Etter at [[den laziske krigen]] i nord ble det inngått en andre fredsavtale i 557, fulgt av en endelig fredsavtale i 562. Som fredsbetingelse gikk perserne med på å forlate Lazica i bytte for en årlig tributt på  500 pund med gull (30 000 ''solidi'').<ref>Moorhead ((1994), s. 164) gir den laveste summer, Greatrex ((2005), s. 489) gir den høyeste summen.</ref>

=== Krigen i Italia, andre fase, 541–554 ===
Mens de militære anstrengelsene ble rettet mot Østen endret situasjonen i Italia seg til det verre. Under deres  konger [[Ildibad]] og [[Erarik]] (begge myrdet i 541) og deretter [[Totila]], lyktes  østgoterne med en rekke gjenerobringer. Etter en seier ved [[Faenza]] i 542 gjenerobret de viktigste byene i det sørlige Italia og hadde snart kontrollen over nesten hele Den italienske halvøya. Belisarius ble sendt tilbake til Italia sent i 544, men hadde utilstrekkelig med soldater. Uten noen framgang ble han avløst fra sin kommando i 548. I løpet av  denne perioden skiftet Roma eier tre ganger, først erobret og avfolket av østgoterne i desember 546, deretter gjenerobret av østromerne i 547, og deretter tatt på nytt av østgoterne i januar 550. Totila plyndret også [[Sicilia]] og angrep den greske kysten.

Til sist stilte Justinian en styrke på rundt 35 000 mann (2000 ble skilt ut for å angripe vestgotiske Spania) under kommando av Narses.<ref>Norwich, J.: ''Byzantium: The Early Centuries'', s. 251</ref> Hæren nådde Ravenna i juni 552 og beseiret østgoterne avgjørende i [[slaget ved Busta Gallorum]] i fjellkjeden [[Appenninene]].  Under slaget ble østgoternes konge Totila drept. Etter et andre slag ved Mons Lactarius i oktober samme året ble motstanden til østgoterne endelig knekt. I 554 ble en storstilt [[Frankere|frankisk]] invasjon beseiret ved [[Casilinum]], og Italia var sikret for imperiet, selv om det tok Narses ytterligere flere år å erobre de gjenværende gotiske borgene. Mot slutten av krigen var Italia besatt av en hær på 16 000 mann.<ref>Norwich, J.: ''Byzantium: The Early Centuries'', ss. 233</ref> Gjenerobringen av Italia kostet imperiet rundt 300 000 pund med gull.<ref>Se Lee (2005), s. 125 ff.</ref>