Redigerer Jurist (avsnitt)

===Utenlandske jurister i Norge===
Etter advokatloven av 2022 (§ 67, annet ledd) er det mulig for den som har yrkeskvalifikasjon som «jurist» fra en annen [[EØS]]-stat eller Sveits som tilsvarer den norske regulerte profesjonen og gir adgang til yrker som f.eks. advokat og dommer å søke norsk godkjenning som jurist fra Advokattilsynet på grunnlag av yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Godkjenning fra Advokattilsynet er et krav for å bruke tittelen «jurist» i Norge. Kravene er de samme som kreves for å autoriseres som advokatfullmektig på grunnlag av utenlandsk utdanning og eventuelt siden oppnå advokatbevilling, og de to prosessene er dermed nært knyttet sammen. Gradene cand.jur. fra Danmark, juristexamen (jur.kand.) fra Sverige og et fullført juridisk profesjonsstudium med både 1. og 2. juridiske statseksamen fra Tyskland (uformelt betegnet ''Volljurist'', «fulljurist»), er blant gradene som oppfyller disse kravene. Kortere juridiske utdannelser, f.eks. LL.M.-grader som bygger på noe annet enn en juridisk profesjonsutdanning fra et EØS-land, oppfyller ikke kravene. Heller ikke forskningsgrader (som ph.d., uansett om graden er tatt i Norge) som ikke bygger på juridisk profesjonsutdanning fra et EØS-land oppfyller kravene; slike grader gir vitenskapelig kompetanse innen et spesialisert tema, men ikke kompetanse til å være juridisk profesjonsutøver, dvs. arbeide som f.eks. advokat eller dommer. 

Personer med utdanning fra utenfor EØS kan etter advokatloven § 67, tredje ledd benytte sin utenlandske tittel og det skal ved all tittelbruk fremgå at tittelen ikke er norsk; dette betyr at tittelen må brukes i originalformen, med et tillegg om land dersom tittelen kan forveksles med norske titler. Det er i § 67, tredje ledd åpnet for at departementet kan gi forskrift om at andre kan benytte tittelen jurist. Ved jevngodhetsvurderinger i andre fag som utgjør regulerte profesjoner, som medisin og psykologi, legges det da stor vekt på at utdanningen må tilsvare den norske utdanningen i innhold, omfang og nivå, og godkjenningspraksisen er svært restriktiv for dem som ikke kommer under yrkeskvalifikasjonsdirektivet i EØS, og fjerde ledd må derfor regnes som en snever unntaksbestemmelse.