Redigerer Jugoslavia (avsnitt)

== Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia ==
{{Utdypende artikkel|Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia}}

31. januar 1946 ble den nye grunnloven for [[Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia|Den føderale folkerepublikken Jugoslavia]] vedtatt. Den var bygd opp etter mønster av den [[sovjetunionen|sovjetiske]] grunnloven, og etablerte '''seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser'''. Republikkene var: [[Bosnia-Hercegovina]], [[Kroatia]], [[Nord-Makedonia|Makedonia]], [[Montenegro]], [[Serbia]] og [[Slovenia]].

Innenfor Serbias reduserte grenser ble det etablert to ''[[provins]]er'', som fikk begrensede autonome rettigheter: [[Vojvodina]] og [[Kosovo]].<ref>Provinsen Kosovos offisielle navn i Serbia er [[Kosovo|Kosovo og Metohija]]</ref>

Landet tok etter hvert avstand fra Sovjet (Tito brøt offisielt med [[Josef Stalin|Stalin]] i juni [[1948]]) og bygde sin egen [[sosialisme]] under Titos sterke politiske ledelse. Bruddet mellom Stalin og Tito kom overraskende på omverdenen. Konflikten mellom de to var lite kjent på forhånd. Titos regime holdt fast ved sosialismen, men ønsket ikke å være en vasall under Stalin.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Halvorsen, Dag  | utgivelsesår = 1979 | tittel = Øst-Europa - idé og virkelighet | isbn = 8205120129 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900041 | side = }}</ref> En annen viktig person i denne sammenhengen var [[Milovan Đilas]]. Han var en fremtredende person for partisanene under andre verdenskrig og ble sendt til Moskva for å møte Stalin og diskutere den kløften som hadde oppstått mellom Jugoslavia og Sovjet. Men han ble en av de fremste kritikerne av Stalins forsøk på å legge Jugoslavia under Sovjet. Jugoslavia kritiserte også åpent de andre [[østblokken|østblokk]]landene. Samtidig var man like kritisk overfor [[NATO]]. Sammen med flere andre land startet man i 1961 [[Organisasjonen av alliansefrie nasjoner]]; dette forble landets offisielle tilhørighet til landet opphørte. 

7. april 1969 byttet nasjonen navn til ''Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (SFRJ)'', og Tito ble utnevnt til «President for livet». 

I 1974 fikk de to provinsene Vojvodina og Kosovo utvidet indre selvstyre og flere statsrettslige rettigheter innenfor føderasjonen. Det samme fikk republikkene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Samtidig ble albansk og ungarsk anerkjent som offisielle minoritetsspråk, og språket i Bosnia og Montenegro ble endret til en variant basert på det lokale språket og ikke på standardene fra Zagreb og Beograd. 

I SFRJ hadde hver republikk og provins sin egen [[konstitusjon|grunnlov]], [[høyesterett]], [[parlament]], [[president]] og [[statsminister]]. På toppen av den jugoslaviske regjeringen satt president Tito, den føderale statsministeren og det føderale parlamentet. Kommunistpartiet var også en viktig maktfaktor. Presidentene for hver republikk og provins, og presidenten for sentralkomiteen hadde innflytelse.

Tito var den viktigste og mektigste personen i landet, deretter kom statsministrene og presidentene i republikkene og provinsene, og deretter presidentene for kommunistpartiene. Mange mennesker led under hans mistillit til dem. Slobodan Penezić Krcun, sjef for det hemmelige politiet i Serbia, døde i en omstridt bilulykke etter han hadde begynt å klage på politikken til Tito. Innenriksminister Aleksandar Ranković mistet alle sine titler og rettigheter etter en større uenighet med Tito angående statens politikk. Milovan Đilas ble sett på som en mulig etterfølger av Tito og var høyt respektert i miljøet rundt Tito. Men en serie med artikler i avisen ''Borba'' fra oktober 1953 til januar 1954 hvor han kritiserte det politiske partiet og landet og krevde mer demokrati førte til at han ble fjernet fra regjeringen og fratatt alle sine politiske rettigheter. Ikke lenge etterpå meldte han seg ut av det kommunistiske partiet. Han uttalte senere til ''New York Times'' at regjeringen i Jugoslavia var reaksjonær. Dette ble han tiltalt og dømt for.

Undertrykkingen av nasjonale identiteter eskalerte etter den såkalte «Kroatiske våren» i [[1970]]–[[1971]], da studenter i Zagreb arrangerte demonstrasjoner for større sivile rettigheter og friheter og for større kroatisk selvstyre. Regimet dempet de offentlige protestene og fengslet lederne, men mange viktige kroatiske representanter støttet i stillhet denne saken. Derfor ble en ny grunnlov vedtatt i 1974, og denne ga flere rettigheter til de individuelle republikkene og provinser. Ifølge denne grunnloven kunne republikkene ta flere avgjørelser selv, deriblant løsrivelse fra føderasjonen.

=== Oppløsningen ===
{{Utdypende artikkel|Jugoslaviakrigene}}
Etter Titos død i 1980 økte de etniske spenningene innenfor Jugoslavias grenser. Problemene mellom republikkene kom fram til overflaten etter å ha blitt undertrykt av Tito i mange år. Den nye grunnloven fra 1974 skapte mer kaos enn orden med tanke på avgjørelser som skulle tas, og konfliktene mellom republikkene ble uforsonlige. Ikke en eneste avgjørelse som kunne lettet på problemene ble tatt. Den konstitusjonelle krisen som ubønnhørlig fulgte var til fordel for Slovenia og Kroatia og deres sterkere krav om løsere bånd innen føderasjonen. Den økonomiske krisen som oppstod på samme tid forverret situasjonen. 

Det serbiske akademiet for vitenskap og kunst gjorde et utkast til et memorandum som tok opp disse temaene i [[1986]].<ref>[http://www.balkan-archive.org.yu/kosta/memorandum/title.html SANU Memorandum av 1986]                                                  {{Wayback|url=http://www.balkan-archive.org.yu/kosta/memorandum/title.html |date=20061009120424 }}</ref> Det erklærte at hvis man ikke kom fram til noen tiltak, ville sakene utvikle seg katastrofalt for hele landet. Det tok også opp spørsmålet om Serbias stilling som den største og mest folkerike republikken i Jugoslavia. Til tross for at den var størst hadde Serbia mistet mye makt i den nye grunnloven fra 1974. Fordi de to provinsene innenfor Serbia, Vojvodina og Kosovo, også hadde fått en status med tilnærmet like rettigheter som en republikk følte Serbia at dets hender var bundet, ettersom den føderale regjeringen ikke lenger kunne ta avgjørelser som også ville gjelde for provinsene. Siden provinsene hadde en stemme hver i det føderale presidentrådet (som ble etablert etter Titos død) kunne de gå i koalisjon med andre republikker, og dermed kunne de stemme ned Serbias interesser. 

Serbias politiske avmakt gjorde det mulig for andre å legge press på de ca. to millioner serbere (20&nbsp;prosent av den totale serbiske befolkningen) som bodde utenfor Serbias grenser. Den serbiske kommunistlederen [[Slobodan Milošević]] kom inn i politikken for alvor i april [[1987]] og han ønsket å gjenopprette den serbiske suvereniteten de hadde før 1974. Dette motsatte republikkene Slovenia og Kroatia seg kraftig og kalte det en gjenopplivelse av serbisk hegemoni. Som et ledd i denne planen reduserte han autonomirettighetene til Vojvodina og Kosovo [[28. mars]] [[1989]], men begge beholdt sin stemme i det føderale presidentrådet.
[[Fil:Breakup of Yugoslavia.gif|thumb|Grafisk fremstilling av den gradvise oppløsningen av Jugoslavia.]]
Som en følge av dette streiket de etnisk albanske gruvearbeiderne i Kosovo i november 1989; en streik som føyde seg inn i rekken av etniske konflikter mellom albanere og ikke-albanere i provinsen. 90&nbsp;prosent av Kosovos befolkning på 1980-tallet var etniske albanere. 

Både Slovenia, under ledelse av [[Milan Kučan]], og Kroatia støttet åpent de albanske gruvearbeiderne, og streikene utviklet seg til demonstrasjoner hvor det ble krevet status som republikk for Kosovo. Dette irriterte den serbiske ledelsen, og de tok i bruk politiet for å roe gemyttene. Da det viste seg at dette ikke var nok, ble den føderale hæren satt inn for å gjenopprette orden. De arresterte flere ledere, bla. [[Azem Vllasi]] som var leder for det kosovoalbanske kommunistpartiet.

I januar 1990 ble den ekstraordinære 14. kongressen til Forbundet for kommunister i Jugoslavia holdt. Kongressen ble dominert av krangel mellom slovenerne og serberne om framtiden til Forbundet og Jugoslavia. Den serbiske delegasjonen, ledet av Milošević insisterte på en «en person, en stemme»-policy som ville styrke makten til majoriteten, serberne.  Slovenerne, støttet av kroatene, ville på sin side reformere Jugoslavia og delegere makten enda mer til republikkene, men dette ble nedstemt. Den slovenske, og etter hvert også den kroatiske delegasjonen forlot deretter kongressen, og Det jugoslaviske kommunistpartiet ble oppløst.

Etter [[Sovjetunionen]]s fall, og østblokkens oppløsning, hadde hver av de seks republikkene flerpartivalg i 1990. De uløste problemene forble uløste. Slovenia og Kroatia valgte regjeringer som var orientert mot uavhengighet, mens Serbia og Montenegro valgte kandidater som var for en jugoslavisk enhet. I Kroatia var det en økende virksomhet for «kroatisk stat og historiske rettigheter», og serberne ble fratatt sine nasjonale og konstitusjonelle rettigheter, og ble degradert til en nasjonal minoritet. Følgen av dette var at serberne erklærte en uavhengig republikk kjent som [[Den serbiske republikken Krajina|Krajina]] i Kroatia.

Over hele Jugoslavia økte spenningen mellom de etniske grupperingene. Kroatia satte på dette tidspunktet igang illegal import av våpen, stort sett fra Ungarn. Dette ble avslørt i januar [[1991]], og den jugoslaviske etterretningen (KOS, ''Kontra-obavjestajna Sluzba'') kunne vise fram en video der den kroatiske forsvarsministeren [[Martin Špegelj]] hadde et hemmelig møte med to menn. Špegelj erklærte i møtet at den kroatiske regjeringen var i krig med [[den jugoslaviske folkehæren|den føderale hæren JNA]], og ga instruksjoner om våpensmuglingen og opplysninger om hvordan våpenhandlerne skulle takle den jugoslaviske hæren som var stasjonert i kroatiske byer. 

Etter det første flerpartivalgets resultater, foreslo Slovenia og Kroatia at Jugoslavia skulle omformes til en løs konføderasjon av seks republikker høsten [[1990]]. Milošević motsatte seg alle slike forslag og argumenterte med at serberne, i likhet med slovenere og kroater, måtte ha rettigheter til å bestemme. [[9. mars]] [[1991]] ble det holdt demonstrasjoner mot Milošević i Beograd, men politiet og militæret ble satt inn i gatene for å gjenopprette orden, og drepte to personer. Sent i mars la flere hendelser grunnlaget for [[Kroatia-krigen|krigen i Kroatia]]. [[Den jugoslaviske folkehæren|JNA]] gav inntrykket av å være nøytrale, men etter hvert ble de mer og mer involvert i statens politikk.

25. juni 1991 ble Slovenia og Kroatia de første republikkene som erklærte uavhengighet fra Jugoslavia. I Slovenia tok det [[Territorialt Forsvar (Jugoslavia)|territoriale forsvaret]] til Slovenia over de jugoslaviske grensene til Østerrike og Italia, der de tok ned det jugoslaviske flagget og heiste det slovenske. Den jugoslaviske hæren fikk ordre om å ta tilbake kontrollen over alle de internasjonalt anerkjente landegrensene og gjennomførte dette innen 48 timer. Dette og andre hendelser er kjent som [[slovenia-krigen|Tidagerskrigen]] i Slovenia. Etter disse ti dagene ble en våpenhvile underskrevet. 
[[Fil:Krajina.png|thumb|Plasseringen av Krajina]]
I månedene som fulgte trakk hæren seg ut, men i Kroatia brøt det ut en blodig krig høsten 1991. Etniske serbere som hadde opprettet [[Den serbiske republikken Krajina]] kjempet mot kroatiske styrker som forsøkte å få denne utbryterregionen tilbake under Kroatias kontroll. I noen områder var JNA en nøytral part og fungerte som en buffersone mellom Krajina-serbere og kroatene, i andre områder beskyttet de serbere.

I [[september]] [[1991]], erklærte også [[Nord-Makedonia|daværende Makedonia]] uavhengighet og ble den eneste republikken som fikk uavhengighet uten motstand fra Jugoslavias serbiske ledelse. 500 soldater fra [[USA|USA]] ble satt inn fra [[FN]] for å overvåke Makedonias nordlige grenser med Serbia. Makedonias første president, [[Kiro Gligorov]], opprettholdt gode forhold til Beograd og de andre utbryterrepublikkene, og det oppstod derfor ikke problemer mellom makedonske og serbisk-montenegrinske grensepoliti.

FNs sikkerhetsråd vedtok enstemmig resolusjon 721 den 27. november 1991 som la grunnlaget for fredsbevarende operasjoner i Jugoslavia.<ref>[http://www.nato.int/ifor/un/u911127a.htm www.nato.int]</ref>

I [[Bosnia-Hercegovina]] holdt bosniaserberne en folkeavstemning i november 1991 som resulterte i et overveldende ja i spørsmålet om de fortsatt skulle være med i Jugoslavia. [[9. januar]] [[1992]] erklærte bosniaserberne en separat «Republikk av det serbiske folket i Bosnia og Hercegovina». Folkeavstemningen og opprettelsen av republikken ble erklært ulovlig av regjeringen i Bosnia og Hercegovina. I februar–mars 1992 holdt regjeringen en nasjonal folkeavstemning om bosnisk uavhengighet fra Jugoslavia. Denne avstemningen ble sett på som ulovlig av bosniaserberne, og de boikottet den. Ett overveldende flertall på 99,7&nbsp;prosent stemte for uavhengighet. 

Republikkens regjering erklærte uavhengighet [[5. april]], og siden denne avgjørelsen ble tatt uten samtykke fra alle de tre nasjonalitetene som bodde i Bosnia, erklærte serberne umiddelbart uavhengighet med [[Republika Srpska]] for å beskytte sine rettigheter. [[Bosnia-krigen]] fulgte like etter.

Den såkalte Badinter-kommisjonen etablert av [[Den europeiske union|EU]] erklærte tidlig i 1992 at den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia hadde blitt oppløst. 

<div class="toccolours">
De følgende datoene er milepæler i prosessen som førte til slutten på den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia:
* [[25. juni]] [[1991]]: Kroatia og Slovenia erklærte seg uavhengige
* [[8. oktober]] [[1991]]: Moratoriet om Slovenias og Kroatias løsrivelse avsluttes. Kroatias parlament bekreftet sin uavhengighet. (Dagen feires som Kroatias uavhengighetsdag)
* [[15. januar]] [[1992]]: Slovenia og Kroatia ble internasjonalt anerkjent
* [[28. april]] [[1992]]: Den føderale republikken Jugoslavia opprettes
</div>