Redigerer Juan Ruiz de Alarcón (avsnitt)

===Litterær karriere===

Etter å ha jobbet som advokat, var det først i 1617 Juan Ruiz de Alarcón ble kjent som forfatter. Noen av de første verkene ble publisert i venners litterære samlinger, deriblant [[Diego Ágreda y Vargas]], [[Gonzalo de Céspedes y Menenes]] og [[Cristóbal Pérez de Herrera]]. I fem år var han en del av det litterære akademiet, styrt av kjente forfattere som [[Lope]], [[Góngora]], [[Quevedo]] sammen med [[Sebastián Francisco de Medrano]]. I løpet av disse årene ble noen av hans mest kjente verk publisert: ''Los favores del mundo'' (1618), ''Las paredes oyen'' (1618, 1625, 1636), ''Ganar amigos'' (1622), ''La cueva de Salamanca'' (1623), ''La verdad sospechosa'' (1623), ''Los pechos privilegiados'' (1625,1627) y ''Examen de maridos'' (1627)<ref>Montero Reguera</ref>. 

Selv om Ruiz de Alarcón ikke var anerkjent som en av de profesjonelle forfatterne fra den spanske gullalderen, kan han likevel vise til en liste med rundt 30 verk. Han er spesielt kjent for ''Primera parte'' (1628) og ''Segunda parte'' (1634), som er samlinger bestående av flere verk<ref>Pedraza Jiménez & Rodríguez Cáceres 2008: 284</ref>.  Flere av disse var preget av hans ønske om å uttrykke farskap<ref>Montero Reguera</ref>.  

I 1623 viste arbeidet han hadde lagt ned å gi resultater. Skuespillene ble solgt og vist frem ved flere anledninger, både ved det kongelige slott og det offentlige teateret<ref>King 1989: 180</ref>. Flere av hans verk ble også vist frem i Madrid med stor begeistring. Dette ga økonomiske resultater i en ellers vanskelig økonomisk tid for dramatikeren<ref>Montero Reguera</ref>.  

I denne tidsperioden var folk blitt vant til regelmessig å ha tilgang til nye skuespill, og var opptatt av å hele tiden oppdatere seg på det nyeste av det nye. Fra 1626 til hans død i 1639 produserte Ruiz de Alarcón aldri noe nytt. Samlingene han ga ut i 1628 og 1634 inneholdt kun de tidligere skuespillene. Dette gikk utover hans popularitet som dramatiker og forfatter. Derfor, etter hans død i 1639, var det lite offentlig blest rundt det. Kun én journalist var interessert i å skrive om det, da hans popularitet hadde visnet flere år tidligere<ref>King 1989: 219</ref>.