Redigerer John McCain (avsnitt)

== Senator == 
Fra 1987 var McCain [[senator]] fra [[Arizona]]. McCain bestemte seg for å stille til valg som senator i 1986, da den konservative veteranen [[Barry Goldwater]] etter mange års tjeneste trakk seg tilbake fra sin Arizona-post i Senatet.<ref name="az-senate">

{{Cite news
|url=http://www.azcentral.com/news/specials/mccain/articles/0301mccainbio-chapter6.html 
|title=John McCain Report: The Senate calls 
|author=Dan Nowicki, Bill Muller 
|publisher=[[The Arizona Republic]] 
|date=2007-03-01 
|accessdate=2007-11-23}}

</ref>  Ingen republikaner ville stille opp mot ham i noen nominasjonskamp. Ifølge hans pressesekretær Torie Clarke var McCains politiske tyngde så overveldende at til og med hans mest formidable potensielle motkandidat fra demokratisk hold, guvernør [[Bruce Babbitt]], avstod fra å stille til valg mot ham.<ref name="az-senate" />

Dermed fikk McCain en svakere motkandidat, Richard Kimball, en ung politiker med en eksentrisk stil, som sov på kontorgulvet sitt<ref>Innes, S. (2006, November 9). [http://www.azstarnet.com/sn/printDS/155158 Candidates on losing end of election cope differently.]   {{Wayback|url=http://www.azstarnet.com/sn/printDS/155158 |date=20080114010118 }} ''The Arizona Daily Star''. Retrieved October 8, 2007.</ref> og som McCains allierte i Arizonas presse karakteriserte som lidende av ''«terminal weirdness.»''<ref name="az-senate" />  Selv om McCains kontakter med en Duke Tully, som det ble kjent hadde fabrikkert sine militære bragder, og det forhold at McCains svigerfar tidligere hadde hatt noen sammenstøt med loven, ble dratt frem under valgkampen, vant McCain valget med stor margin, 60 mot 40 prosent.<ref name="az-senate" />

McCain ble i 1987 medlem av forsvarskomiteen, handelskomiteen og komiteen for indianersaker i Senatet. Han støttet sterkt opp om [[Gramm-Rudman]], en lovgivning som skulle fremtvinge automatiske utgiftskutt i tilfelle det ble budsjettunderskudd.{{tr}} McCain ble lagt merke til på grunn av sin tale om tiden som krigsfange under Republikanernes konvent i 1988.{{tr}} Han ble nevnt i pressen som en mulig visepresidentkandidat sammen med [[George H.W. Bush|George Bush]], som var blitt republikanernes presidentkandidat. I 1989 forsvarte han sin venn [[John Tower]]s nominasjon til forsvarsminister, men uten å lykkes: Tower ble vraket. McCain kom i den forbindelse i motsetning til [[Moral Majority]]-medgrunnlegger [[Paul Weyrich]] — som var motstander av Tower fordi han angivelig drakk og hadde hatt utenomekteskapelige forhold.{{tr}} Dette sammenstøtet var begynnelsen på det som skulle bli et vanskelig forhold mellom McCain og den kristelige høyrefløy.{{tr}}

=== Keating Five-skandalen ===
McCains politiske karriere ble berørt da han ble del av det som ble kalt [[Keating Five-skandalen]] i [[1980-årene]]. Under sparebankkrisen da ble Charles Keating Jrs Lincoln Savings and Loan Association [[insolvens|insolvent]] på grunn av noen uheldige lån. For å gjenvinne betalingsevnen foretok Lincoln noen transaksjoner og disposisjoner som gjorde at den kom i føderale tilsynsmyndigheters søkelys. Det ble hevdet at Keating kontaktet fem senatorer som han hadde støttet økonomisk. McCain var en av dem, og han gjorde noen forsøk på å stagge tilsynsmyndighetene som ville overta Lincoln. Mellom 1982 og 1987 mottok McCain anslagsvis 112&nbsp;000 dollar i politiske bidrag fra Keating og hans kontakter, og hadde også andre fordeler av kontakten med Keating.<ref>[http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9F05E7D9123CF932A15752C1A96F958260 Artikkel om McCain og senatets granskning av affæren benevnt som Keating Five (engelsk)]</ref>

En senatsgranskning i etterkant fant ikke å kunne se at det var skjedd noe ulovlig i forbindelse med senatorenes kontakt med Keating, men mente at de hadde utvist dårlig dømmekraft.{{tr}} Også McCain selv sa at deres engasjement var uheldig, og ikke burde ha funnet sted. McCain overlevde den politiske skandalen, delvis ved sin opptreden overfor massemediene: Hans beredvillighet til åpen og uforblommet tale gjorde at han ofte ble invitert med på nyhetskommentarprogrammer.{{tr}} Dette tiltok særlig under den første Golfkrigen i 1991. McCain begynte å arbeide imot lobbyistpenger fra da av.{{tr}}

=== Perioden 1992–1995 ===
Under gjenvalgskampen i 1992 var opposisjonen mot ham splittet mellom en demokratisk kandidat (borgerrettsaktivisten Claire Sargent), og en uavhengig kandidat (den tidligere guvernør Evan Mecham). McCain vant med 55,8 prosent av stemmene mot Sargents 31,6 prosent og Mechams 10,5 prosent.<ref>http://clerk.house.gov/member_info/electionInfo/1992election.pdf</ref>

Fra 1993 til 2018 var McCain formann for styret for International Republican Institute,<ref>{{Kilde www|url=https://www.iri.org/who-we-are/bod/us-senator-john-mccain|tittel=U.S. Senator John McCain {{!}} IRI|besøksdato=2018-08-27|språk=en|verk=www.iri.org|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180827142341/https://www.iri.org/who-we-are/bod/us-senator-john-mccain|arkivdato=2018-08-27|url-status=død}}</ref> en pro-demokratiorganisasjon med bånd til Det republikanske parti.

McCain samarbeidet også med demokratiske senatorer. Han var fra 1991 til medlem av «Senate Select Committee on POW/MIA Affairs», ledet av demokraten og vietnamkrigsveteranen [[John Kerry]], som skulle granske hva som var skjedd med de soldater som var savnet (engelsk MIA, ''missing in action'') fra Vietnamkrigen. Komiteens arbeid innebar flere reiser til Vietnam og fikk Forsvarsdepartementet til å nedgradere og frigi over en million sider med relevante dokumenter. Komiteens sluttrapport, som fikk bred støtte fra begge partier, sa at man ikke hadde noen sterke grunner til å tro at det lenger var noen amerikanere i fangenskap i Sørøst-Asia.<ref>{{Kilde avis|tittel=The True Nature of John McCain’s Heroism|avis=The New Yorker|url=https://www.newyorker.com/news/news-desk/the-true-nature-of-john-mccains-heroism|besøksdato=2018-08-27|språk=en-US}}</ref>

Etter å ha mislikt Kerry i flere år på grunn av hans samarbeid med Vietnam Veterans Against the War utviklet McCain etter eget utsagn en stor respekt og beundring for Kerry under komitésamarbeidet.<ref>[http://www.boston.com/globe/nation/packages/kerry/062103.shtml Artikkel fra ''Boston Globe Online'' om Kerry og McCains forsoning (engelsk)]</ref>

Komiteens arbeid var viktig som tilrettelegging for forbedrede forbindelser mellom de to statene. McCain presset på for normalisering av de diplomatiske forbindelser med Vietnam, delvis fordi han mente at man måtte hele sårene og komme seg videre, delvis fordi han betraktet det som i pakt med USAs nasjonale interesse – han anså Vietnam blant annet som en verdifull regional motvekt mot [[Folkerepublikken Kina|Kina]].{{tr}}

I 1994 vedtok Senatet en resolusjon, foreslått av Kerry og McCain, som gikk inn for opphevelse av USAs handelsembargo mot Vietnam. Det var ment som et skritt mot normalisering.{{tr}}

I 1995 normaliserte president [[Bill Clinton]] de diplomatiske forbindelser med Vietnam, med synlig støtte fra McCain og Kerry.

Fra 1994 samarbeidet han med den demokratiske Wisconsin-senatoren [[Russ Feingold]] om en reform av valgkampfinansiering. Lovforslaget McCain-Feingold ville stramme inn for «soft money», det vil si bidrag fra selskaper, fagforeninger og andre organisasjoner til politiske partier, og som partiene deretter kunne la tilflyte politiske kandidater og slik omgå beløpsgrensene for «hard money»-donasjoner direkte til valgkampene.<ref>[http://www.azcentral.com/news/specials/mccain/articles/0301mccainbio-chapter9.html Artikkelserie i ''Arizona Central'' om McCain, blant annet hans arbeid for kampanjereform (engelsk)]</ref>

McCains og Feingolds anstrengelser møtte fra første stund motstand både fra pengesterke interessenter og fra sittende politikere innen begge partier som mente at tiltakene innebar begrensninger av ytringsfriheten.{{tr}} Også folk som ville demme opp for massemedienes makt over fremstillingen av de politiske dagsordener var kritisk til forslaget. På den annen side fikk forslaget en god del positiv omtale i nasjonale medier. Det var i denne forbindelse at han fikk tilnavnet «the maverick senator».{{tr}} Han benyttet også ordet «maverick» om seg selv, som i sin bok «Worth the Fighting For» (fra 2002). Første versjon av McCain-Feingold-loven ble fremlagt for Senatet i september 1995. Den ble pratet bort ved [[filibuster]]taktikk og nådde aldri frem til avstemning.

McCain gikk også til angrep på det som kalles «[[pork barrel]] spending», en praksis som han mente ikke tjente den nasjonale interesse.{{tr}} Det han siktet til var blant annet til en bevilgningstaktikk der en rikspolitiker kun stemte for et forslag ved å knytte en egen klausul til forslaget med bevilgning til noe helt annet, gjerne et prosjekt innen politikerens eget valgdistrikt. McCain var med på å få vedtatt en lov som i 1996 gav presidenten anledning til å nedlegge selektive veto mot slike tilleggspunkter ved et vedtatt lovforslag. I 1998 ble loven kjent grunnlovsstridig av [[De forente staters høyesterett|amerikansk høyesterett]].

Et mer symbolsk forsøk på å demme opp for kongressprivilegier var et forslag han presenterte i 1994 som ville fjerne kongressmedlemmenes gratis VIP-parkering ved flyplassene i hovedstadsområdet. Det bare irriterte hans kolleger, som avviste det.{{tr}}

McCain var en av kun fire republikanere i Kongressen som stemte i mot loven ''Private Securities Litigation Reform Act '' i 1995, og den eneste republikanske senator som stemte i mot '' Freedom to Farm Act '' i 1996. Han var en av fem senatorer som stemte mot ''Telecommunications Act'' i 1996.

Ved starten av presidentvalgkampene for 1996 var McCain nasjonal kampanjeleder for den svært mislykkede nominasjonskampanjen til republikaneren [[Phil Gramm]], senator fra [[Texas]]. Etter at Gramm trakk seg, støttet McCain kandidaturet til Senatets majoritetsleder [[Bob Dole]], som også ble republikanernes presidentkandidat. Igjen var McCain blant dem som ble regnet som mulige visepresidentkandidater.{{tr}} McCain utviklet et nært vennskap med Dole, blant annet ettersom de begge hadde nær-døden-opplevelser i krig. Han nominerte Dole under republikanernes nasjonale konvent og var en nær støttespiller og rådgiver under valgkampen, som Dole tapte.

=== Perioden 1997–2001 ===
I 1997 ble McCain formann for handelskomiteen i Senatet. Han ble da kritisert for å motta penger fra konserner og forretninger som lå under komiteens tilsynsområde.{{tr}} Til dem svarte han at så å si hver eneste forretningsvirksomhet i Amerika falt under komiteens tilsyn, og at han avgrenset disse bidragenes størrelse til 1000 dollar slik at det ikke kunne hevdes at donasjonene kunne likestilles med slike som var problematiske i valgkampsammenheng.{{tr}}

[[Fil:McCain in Pentagon.jpg|thumb|McCain i Pentagon i 1997]]

Samme år kåret tidsskriftet ''[[Time (magasin)|Time]]'' McCain som en av Amerikas 25 mest innflytelsesrike personer.

McCain benyttet sitt formannskap i handelskomiteen til å ta for seg tobakksindustrien i 1998. Han foreslo lovgivning som ville øke prisen på sigaretter for å redusere antallet røkere blant tenåringene.<ref name="Tobacco01">{{Kilde avis|tittel=THE TOBACCO BILL: THE OVERVIEW; SENATE DROPS TOBACCO BILL WITH '98 REVIVAL UNLIKELY; CLINTON LASHES OUT AT G.O.P.|url=https://www.nytimes.com/1998/06/18/us/tobacco-bill-overview-senate-drops-tobacco-bill-with-98-revival-unlikely-clinton.html|besøksdato=2018-08-26|etternavn=Rosenbaum|fornavn=David E.|språk=en}}</ref>

Tobakksindustrien svarte med en landsomfattende annonsekampanje verdt 40 millioner dollar.<ref name="Tobacco02">{{Kilde avis|tittel=SENATE GOP KILLS MCCAIN TOBACCO BILL|avis=Washington Post|url=https://www.washingtonpost.com/archive/politics/1998/06/18/senate-gop-kills-mccain-tobacco-bill/084c2008-b308-4321-8574-205d37bacc22/|besøksdato=2018-08-26|dato=1998-06-18|språk=en-US|issn=0190-8286}}</ref> Selv om McCains lovforslag hadde tilslutning fra Clinton-administrasjonen og mange helseorganisasjoner var de fleste republikanere motstandere av den, da de mente at den ville skape et nytt og tungt byråkrati.<ref name="Tobacco02"/> Forslaget kom opp for Senatet to ganger, men nådde aldri frem til avstemning. Saken ble betraktet som et politisk nederlag for McCain.

McCain ble gjenvalgt til en tredje termin i Senatet i november 1998, med 69 prosent mot 27 prosent – hans demokratiske konkurrent var advokaten og miljøvernforkjemperen Ed Ranger. Ranger var en motorsykkelentusiast som var relativt ny innen politikken, og som bare kort tid før hadde vendt tilbake til USA fra Mexico. McCain aksepterte ikke noe «soft money» under kampanjen, men klarte likevel å skaffe til veie 4,4 millioner dollar for sin valgkamp.{{tr}} Han sa at han trengte det i tilfelle i tilfelle tobakkselskaper eller andre særinteresser i Washington skulle ha prøvd seg på en kampanje mot ham.{{tr}} Ett av Rangers kampanjeargumenter var at McCain bare var halvhjertet interessert i Senatet fordi han heller ville bli president. McCain tok også skritt for å tilrettelegge for en presidentvalgkamp måneden etter.

I 1998 og 1999 ble McCain-Feingold-forslaget igjen presentert for Senatet, men det led også da samme skjebne som i 1995.

McCain drev i 1999-2000 valgkamp for å bli den republikanske presidentkandidaten for valgene i 2000.  Han hadde opprinnelig planlagt å kunngjøre sitt kandidatur og starte aktiv valgkamp i april 1999, men på grunn av [[Kosovokrigen]] la han om planene. Han kunngjorde uten stor fanfare at han ville stille, og gjorde det formelt i september i en tale i [[Nashua]] i [[New Hampshire]]. Det var mange republikanere som kjempet om nominasjonen, men den ledende hva gjaldt partistøtte og valgkampmidler var presidentsønnen og Texas-guvernøren [[George W. Bush]]. Da McCain begynte sin valgkamp, var andre republikanske kandidater som [[Lamar Alexander]], [[John Kasich]] og [[Dan Quayle]] i ferd med å trekke seg.

McCain hoppet over nominasjonsvalgene i [[Iowa]] og satset på den påfølgende, i [[New Hampshire]]. Etter en aktiv valgkamp der vant han i februar 2000 hele 49 prosent av stemmene mot Bush' 30 prosent. Ettersom andre republikanere var i ferd med å falle fra, stod det raskt mellom ham og Bush. I [[Sør-Carolina|South Carolina]] ble valgkampen meget brutal, og McCain fikk smake både negativ valgreklame, rykter og beskyldninger.<ref>[http://www.nytimes.com/2007/10/19/us/politics/19mccain.html?_r=1&adxnnl=1&oref=slogin&adxnnlx=1206882797-FD/1ZTrsF3sftOZAMxVM6w Artikkel i ''New York Times'' om kampen mellom Bush og McCain i South Carolina (engelsk)]</ref> Meningsmålingene hadde vist at McCain ville vinne der, men det snudde og Bush vant delstaten. McCains kampanje kom seg aldri helt, og etter en del svake resultater trakk han sitt kandidatur tidlig i mars.

McCain begynte 2001 med å gå på tvers av den nye George W. Bush-administrasjonen på en rekke områder. I januar 2001 kom den ferskeste versjonen av McCain-Feingold for Senatet. Det møtte motstand fra Bush og storparten av det republikanske establishment, men hjulpet av valgresultatene fra 2000 fikk loven først gjennomslag i Senatet inntil den ble nedbremset igjen av prosedyremessige hindre. I løpet av disse få månedene gikk McCain også imot Bush i saker som ''HMO''-reform, klimatiltak og våpenlovgivning. I mai stemte McCain mot '' Economic Growth and Tax Relief Reconciliation Act'', der Bush gikk inn på skatteletter over 11 år på 350 milliarder dollar. Han var den ene av to republikanere som stemte imot, og begrunnet det med at han ikke med god samvittighet kunne gå inn for å redusere skatten til landets bedrestilte, på bekostning av middelklassen som trengte skattelette sårest.{{tr}}

Det var på denne tid at den republikanske senatoren [[Jim Jeffords]] brøt med partiet og ble partiuavhengig, med den følge at Senatet kom under demokratenes kontroll. McCain forsvarte ham. Det oppstod spekulasjon om også han ville vende republikanerne ryggen, men dette var noe han hele tiden benektet at han vurderte.{{tr}}

=== 11. september 2001 ===
Etter [[terrorangrepet 11. september 2001|terrorangrepene 11. september 2001]] ble McCain en sterk støttespiller for president Bush og talsmann for kraftige militære tiltak. Han støttet sterkt opp om den amerikanskledede krigen i Afghanistan, og gikk i oktober 2001 offentlig inn for at man ikke gikk frem med gradvis sterkere engasjement, men slo til med massiv kraft mot [[Taliban]], også med bakkestyrker.{{tr}}

Sammen med den demokratiske senator [[Joe Lieberman]] forfattet McCain den lovgivning som frembragte [[9/11-kommisjonen]], og sammen med den demokratiske senator [[Fritz Hollings]] stod han bak den nye og skjerpede lovgivning om flyplassikkerhet.{{tr}}

Under diskusjonene om den foreslåtte amerikanske militæraksjon mot [[Irak]] gav McCain sterk støtte til Bush, og kalte [[Saddam Hussein]] for en stormannsgal tyrann hvis grusomhet og krenkelser av sivilisasjonens normer er beryktede.{{tr}}

McCain-Feingold ble ytterligere holdt tilbake av fokusskiftene etter 11. september-angrepene. Til slutt ble lovforslaget vedtatt i mars 2002 både i Representantenes hus og i Senatet. Ettervirkningene etter [[Enron-skandalen]] gav viktig drahjelp.{{tr}} Prosessen hadde brukt syv år frem til vedtak og presidentens signatur. Loven er blitt karakterisert som ikke bare McCains fremste bragd som politiker, men som noe av det mest skjellsettende innen amerikansk politisk historie.{{tr}}

McCain ble gjenvalgt til Senatet i 2004 med den største margin han hadde oppnådd så langt, med 77 prosent av stemmene.{{tr}}

I desember 2004 sa McCain helt åpent at han hadde tapt all tillit til daværende forsvarsminister [[Donald Rumsfeld]].{{tr}}

I Senatet var han blant annet medlem i forsvarskomiteen og i komiteen for handel, vitenskap og transport.

=== McCain Detainee Amendment ===
[[Fil:John McCain.jpg|thumb|McCain i 2005]]
Den 3. oktober 2005 introduserte McCain lovendringsforslaget ''McCain Detainee Amendment'', og det ble raskt vedtatt i Senatet med stemmetallet 90 mot 9. Det forbød inhuman behandling av fanger, inklusive de i [[Guantanamo Bay Naval Station|Guantanamo Bay]], ved å foreskrive at man ikke kunne gå ut over de teknikker som var beskrevet i ''[[FM 34-52 Intelligence Interrogation]]''. Selv om president Bush hadde truet med å nedlegge veto dersom McCains formuleringer var med i lovteksten, bekjentgjorde han den 15. desember at han gikk med på McCains opplegg og ville gjøre det klart at «denne regjeringen ikke torturerer, og at vi vil holde oss til den internasjonale konvensjon om tortur, både ute og hjemme».{{tr}}

Vedrørende dommerutnevnelser var McCain overbevist om at dommere skulle holde seg til strikt til å tolke konstitusjonen og han støttet av den grunn gjennom årene nominasjonene til USAs høyesterett av [[Robert Bork]], [[Clarence Thomas]], [[John Roberts]] og [[Samuel Alito]].{{tr}}