Redigerer John Martyn (avsnitt)

=== 1970-tallet === 
John og Beverly slo seg sammen både privat og musikalsk og duoen ga ut to plater sammen i 1970, ''Stormbringer'' og ''The Road to Ruin'', spilt inn i [[Woodstock]], USA, med amerikanske musikere, inkludert medlemmer av [[The Band]]. På ett av sporene på deres andre album ble [[Pentangle]]-bassisten [[Danny Thompson]] hyrt inn, og han ble en fast samarbeidspartner for John gjennom mesteparten av 70-tallet, men også senere i karrieren, både på scenen og i studio. John planla sitt tredje soloalbum da Beverley trakk seg tilbake for å ta seg av parets barn, noe som angivelig også var etter press fra Island Records for å kunne relansere John som soloartist. 

De neste par årene videreutvikler Martyn sin unike blanding av folkemusikk, blues, rock og jazz samt musikk fra Midtøsten, Sør-Amerika, og Jamaica. Stemmen hans fortsetter å utvikle seg både med hvert album og i konsertsammenheng; den ble røffere, men uten å miste sin myke side. ''Bless the Weather'' (1971) og ''Solid Air'' (1973) var med på å danne grunnlaget for Martyns økende anerkjennelse, og inneholder noen av hans mest avholdte sanger: «Solid Air», skrevet om hans nære venn og kollega, sanger og låtskriver [[Nick Drake]], som døde året etter (1974); «May You Never», senere spilt inn av [[Eric Clapton]]; «Head and Heart», senere spilt inn av [[America]]. Innen neste utgivelse i 1973, ''Inside Out'', hadde Martyns bruk av echoplex tatt stadig mer over, mens hans vokal ble mer av et instrument; dypere og mer bluespreget, med en sløret diksjon hvor ord glir over i hverandre. 

På midten av 70-tallet gikk Martyn inn i en mye omtalt periode med alkoholisme som begynte å påvirke karrieren hans. Han ble en uberegnelig og til tider selvdestruktiv artist. Han kunne servere en kveld med elektroniske gitareksperimenter for et folkemusikkinteressert publikum eller et sett av tradisjonelle akustiske ballader når han spilte for et rock-interessert publikum. Hans konsertprestasjoner varierte fra det tragiske hvor han falt beruset av scenen til ren musikalsk briljans, som fanget på den uavhengig utgivelsen ''Live at Leeds'' (1975). Konserten fra [[Leeds University]] 13. februar 1975 var tenkt som et live album, men Island Records var ikke interessert, så John tok selv ansvar både for produksjon, albumdesign og markedsføring av albumet. Det begrensede opplaget på ti tusen plater ble solgt på postordre fra Johns hjem i [[Hastings]] og er nå et samlerobjekt. Hendelsen bekreftet Martyns skepsis til plateindustrien, noe han ga uttrykk for gjennom hele karrieren. Han likte ikke musikkbransjens båssetting av artister, forståelig nok med tanke på det varierte musikalske uttrykket og den genreoverskridende musikken han selv stod som eksponent for. 

September og november 1975 var Martyn på turne igjen og ved utgangen av året var han helt utmattet. Han bestemte seg for å ta et sabbatsår og brukte alle sine sparepenger på en tur til Jamaica, hvor han møtte [[Lee «Scratch» Perry]]. Oppmuntret av Perry begynte han å spille igjen og dukket opp på [[Burning Spear]]s ''Man In The Hills''. Sabbatsåret fortsatte gjennom mesteparten av 1976. Etter ''Sunday's Child'' (1974), ''Live At Leeds'', og 1977’s best-of samling, forlot Martyn for en stor del sitt akustiske gitaruttrykk til fordel for en slags rock, world og jazz-fusion. [[One World]] utgitt i november 1977 ble kritikerrost, hadde kommersiell appell og solgte relativt godt. Stilistisk og stemningsmessig variert, fra «Big Muff» skrevet sammen med Lee Perry, til den romantiske «Couldn't Love You More», som har blitt omarrangert og spilt inn flere ganger siden og fremdeles er en favoritt blant Martyn-tilhengere. Albumet avsluttes med den fortryllende «Small Hours» – en «live» echoplex-utflukt sammen med en flokk kanadiske gås!