Redigerer Jernbanetog (avsnitt)

==Historikk==
[[Fil:SQM GE 289A Boxcab Carmelita - Reverso.jpg|miniatyr|Jernbane i [[Chile]]]]
Historisk var de første jernbanetogene sammensatt av passive vogner som ble trukket av et aktiv trekkaggeregat. De første trekkaggregatene var hester eller til og med mennesker. I noen få tilfeller var det også stasjonære trekkilder som via tau/wire/kjetting trakk vogner opp en kort stigning. Disse primitive togene kunne man finne på korte banestumper i den europeiske gruveindustrien o.l.

De første lokomotivene ble konstruert på starten av 1800-tallet ved å ta bruk dampmaskinteknologien som hadde vært kjent noen tiår som stasjonære maskiner. [[Richard Trevithick]] bygget det første kjørbare lokomotivet i 1804, men skinnene var for svake for denne tunge konstruksjonen og ble av samtiden ansett som en fiasko.<ref>Burton, A. (2000). ''Richard Trevithick. Giant of steam''. London: Aurum Press Ltd. Kap. 8.</ref> Andre gjorde forsøk med å bygge brukbare lokomotiver i årene som fulgte, med mer eller mindre hell. Generelt hadde disse første lokomotivene lav ytelse i forhold til vekten. I 1825 åpnet verdens første egentlige jernbane, den 40&nbsp;km lange banen mellom Stockton og Darlington, med lokomotivet «Locomotion». Lokomotivet var bygget av [[George Stephenson (ingeniør)|George Stephenson]] og sønnen [[Robert Stephenson]].<ref>Rolt, L.T.C. (1960/1978) ''George and Robert Stephenson. The Railway Revolution''. Harmondsworth: Penguin Books Ltd. Se særlig side 80-81 som gir sønnen mye større deltaktighet i byggingen av disse første lokene enn man tradisjonelt gjør, der kun faren nevnes.</ref> Det klassiske toget var dermed et faktum. Det er imidlertid først med lokomotivet «[[The Rocket]]» i 1829 på Liverpool & Manchester Railway at [[damplokomotiv]]et fikk en tilstrekkelig vellykket teknisk utforming slik at ordinær jernbanedrift i stor skala ble mulig.

Etter hvert skjønte samfunnsplanleggere og investorer i England at lokomotivjernbanen var tidens viktigste oppfinnelse på transportfronten. Jernbanetoget ble synonymt med modernisering og industrialisering. Toget ble en viktig forutsetning for den industrielle revolusjon fordi man med dette middelet kunne transportere store og tunge gjenstander over store avstander og på en brøkdel av tiden i forhold til eldre transportmetoder.

Jernbanetoget gjør bruk av en viten om [[Isaac Newton|Newton]]s klassiske fysikks bevegelseslover og er slik sett en naturlig følge av sin tid. Stål mot stål gir minimalt med rullemotstand og særlig de første jernbanene ble bygget med svært liten stigning på grunn av svake lokomotiver. Dermed er energien som skal til for å framføre et tog svært liten i forhold til forflyttet masse. Et tog bruker energi først og fremst til akselerasjon, og dernest skal kun eventuell stigning, luftmotstand og friksjon overvinnes, men den siste er på grunn av skinnenes jevnhet og hardhet svært liten. Allerede på 1920-tallet begynte man å forsøke å nyttiggjøre seg den store bevegelsesenergien som normalt ville gå til spille ved oppbremsing. Ved elektrisk jernbanedrift kan man anvende motorene som generatorer og sende strøm tilbake på ledningsnettet ved oppbremsing (rekuperasjon). Dette systemet var på barnestadiet på 1920-tallet da man forsøkte dette på bl.a. [[Ofotbanen]], men er i dag standard teknologi. Energien som frigjøres av et tog som kjører ned et fall, kan benyttes av et annet tog som skal oppover et annet sted.

Ved sporveisdrift betegnet "tog" tidligere at det var flere vogner sammenkoblet og ikke en enkelt motorvogn. Et slikt sporvogntog kan bestå av en motorvogn og én eller to tilhenger(e) (bivogn(er)), eller to motorvogner. Ved [[tunnelbane]]drift kjøres gjerne T-banetog med 3-8 vogner, enkelte steder opptil 18. I dag regnes også enkeltvogner, f.eks. leddtrikker, som "tog" i drift- og  ruteplanlegging.