Redigerer Jernalderen i Britannia (avsnitt)

== Folkene i jernalderens Britannia ==
[[Fil:Nebra Schwerter.jpg|thumb|Tungesverd.]]
Den romerske historikeren [[Tacitus]] beskrev britonerne som etterkommere fra folk som hadde kommet til De britiske øyer fra kontinentet. Han sammenlignet [[Caledonere|caledonerne]] (i dagens Skottland) med deres [[Germanere|germanske]] naboer; [[Silurere|silurerne]] i sørlige Wales til [[Iberere|iberiske]] bosettere; og beboerne i sørøstlige Britannia til [[Gallia|galliske]] stammer. Denne oppfatningen om innvandrende stammer påvirket lenge senere syn på opprinnelsen til jernalderens folk i Britannia og faktisk i opprettelsen av dagens moderne nasjoner Skottland, England og Wales. Lingvistiske bevis sluttet fra de overlevende keltiske språkene i nordlige og vestlige Storbritannia synes å støtte opp om denne oppfatningen og endringer i den materielle kulturen som arkeologene observerte i senere forhistorie ble rutinemessig tilskrevet en ny bølge med invaderende folk og stammer.

På [[1960-tallet]] hadde denne oppfatningen sprukket opp da det ble åpenbart at endringer i språk og typer kulturgjenstander ikke nødvendigvis kunne bli tilskrevet omfattende folkevandringer over store distanser. Ideer og kunnskap kan bli transportert langt lettere enn folk og kan redegjøre for mange av endringene i de arkeologiske nedtegnelsene, og for tilstedeværelsen av keltiske språk i Britannia.<ref>Dominansen av keltiske eller gælisk språk er en langvarig og kompleks prosess. Det er indikasjoner på at gælisk hadde den fordelen av være et handelsspråk, et ''lingua franca'' rundt Irskesjøen og med kontinentet, som folk uansett opprinnelse i Skottland, Irland, Wales og England måtte forholde seg til, først som andrespråk og sannsynligvis etter et par generasjoner også som førstespråk i en variant eller dialekt. Watson, W.J. (2004): ''The History of the Celtic Place-names of Scotland''. Birlinn Ltd, ISBN 1-841583235, sidene 225–233. For keltisk som handelsspråk, se Armit, Ian (1997): ''Celtic Scotland''. Batsford Ltd, side 23.</ref> Tallrike funn av [[sverd]] og andre typer våpen ble opprinnelig tilskrevet et krigersamfunn, men er i dag tolket som gjenstander for sosial status, kanskje også gitt som diplomatiske gaver mellom stammene og handelskontakter.

Det var ganske sikkert en større migrasjon av folk fra sentrale Europa og vestover i løpet av den tidlige jernalder, men om disse folkene fra denne folkevandringen faktisk nådde De britiske øyer i betydelig nok antall til å kunne utgjøre en «invasjon» er omdiskutert. Det er dog antydninger i Kent for at det var en innvandring av den galliske stammen belgiere, ''belgae'', på 100-tallet f.Kr. krever fortsatt forklaring, både av mengden av folk og av eventuell kulturell innflytelse og betydning (se nedenfor). Tilsvarende også med [[Arras-kulturen]] i [[Yorkshire]].<ref>Cunliffe, Barry W. (2005): [http://books.google.no/books?id=3lkEgdtOvGEC&pg=PA583&lpg=PA583&dq=population+of+Britain+%2B+iron+age&source=bl&ots=G9lPlmIkR4&sig=40p0iVbitLtJZshlTC_z50W-C1I&hl=no&ei=zpZaTbm2A8GAOuaTuMwL&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=3&ved=0CCcQ6AEwAjgK#v=onepage&q=population%20of%20Britain%20%2B%20iron%20age&f=false ''Iron Age communities in Britain: an account of England, Scotland and Wales from the seventh century BC until the Roman conquest''], Routledge, ss. 582: «...except possible in the case of the Arras culture of Yorkshire where the archaeological evidence for external influence seems quite strong, and the Belgae of southern Britain about whose coming Caesar was explicit. But if 'invations' in the traditional sense are no longer accepted as a major cause of change if is abundantly clear that much of south and east Britain was in contact with the Continent throughout the Iron Age...»</ref>

Beregninger av befolkningen varierer, men antallet kan på 100-tallet f.Kr. ha vært et sted mellom 1 og 2 millioner mennesker,<ref>[http://www.channel4.com/history/microsites/T/timeteam/snapshot_hillforts.html Iron Age c700-43 AD], ''Channel 4'': «...the population increased fivefold, from about 200,000 to more than a million».</ref> noen forskere strekker seg så høyt som til 4 millioner,<ref>Temple, Mary: Iron Age Hill Forts in Britain, ''EzineArticles.com'': «The population of Britain at the time of the Roman invasion would be around the four million mark. Sparsely populated by today's standards.» Se også: [http://www.martinfrost.ws/htmlfiles/scottish_anatomy/settlement_britain_ireland.html Settlement of Great Britain and Ireland] {{Wayback|url=http://www.martinfrost.ws/htmlfiles/scottish_anatomy/settlement_britain_ireland.html |date=20110520010210 }}: «In the late Iron Age Pryor estimates that the population of Britain and Ireland was between 1 and 1.5 million.»</ref> og den største andelen var i jordbruksområdene i sør. Bosetningstetthet og mangel på landområder kan ha bidratt til økende spenninger mellom folk og grupper i løpet av denne perioden. Det var en økende ekspansjon bosetningen i sen jernalder og med skjerpet bruk av landskapet som er ganske sikkert knyttet til en betydelig økning i befolkningen.<ref>Haselgrove, C. C. (1982): «Wealth, prestige and power: the dynamics of late Iron Age centralisation in south eastern England» i: Renfrew, C. & Shennan, S. (red): ''Ranking, resource and exchange'', Cambridge. ss.79-88. Se også: Hill, J. D. (1995): ''Ritual and Rubbish in the Iron Age of Wessex''. Oxford: BAR British Series 242. {{doi|10.30861/9780860547846}}</ref> Ved årtusenskiftet ble tidligere sparsommelige områder også bosatt, og på 100-tallet e.Kr. var de store deler av lavlandets tilgjengelige jordområder hovedsakelig besatt og kultivert.<ref>Hill, J. D. (1999): «Settlement, landscape and regionality: Norfolk and Suffolk in the pre-Roman Iron Age of Britain and beyond», i: Davis, J. A. & Williamson, T. (red.): ''Land of the Iceni: the Iron Age in northern East Anglia'', Norwich: ''Studies in East Anglia History 4''. ss. 185-207.</ref> Det synes som forut denne perioden med befolkningsvekst var det mange områder som var sparsommelig besatt og utnyttet, en grunn kan være at tung leirjord hadde tidligere vært vanskelig å utnytte, men ved økende tilgang på jordbruksredskaper av jern, som plog med jerntipp, ble det mulig. Forbedringer i [[klima]]et etter 400 f.Kr. spilte antagelig også en rolle.

Den utbredte keramikken fra Wessex i sørlige England fra tidlig jernalder, som steingods i stilen «All Cannings Cross», kan antyde en betydelig sosial og økonomisk gruppedannelse i denne regionen. Ved 600 f.Kr. synes denne å ha blitt brutt ned til adskilte undergrupper med deres egne keramiske stiler. Mellom rundt 400 og 100 f.Kr. er det åpenbare antydninger på at regionale identiteter oppstår og samtidig en betydelig befolkningsvekst.

Befolkningsundersøkelser av dagens befolkning ved hjelp av [[DNA]] ble mulig på [[1990-tallet]]. Flere studier har blitt gjort, blant annet av [[Bryan Sykes]] og [[Stephen Oppenheimer]], men disse undersøkelsene er fortsatt begrenset i omfang og det er behov for ytterligere forskning.<ref>[http://www.martinfrost.ws/htmlfiles/scottish_anatomy/settlement_britain_ireland.html ''Settlement of Great Britain and Ireland''] {{Wayback|url=http://www.martinfrost.ws/htmlfiles/scottish_anatomy/settlement_britain_ireland.html |date=20110520010210 }}</ref> Det er fortsatt store utfordringer å gjøre DNA-analyser av levninger fra gravanlegg fra jernalderens Britannia. Slike analyser fra gravanlegg, som ved Danebury, og som kan bli sammenlignet med tilsvarende undersøkelser fra kontinentet gjenstår fortsatt. Å skaffe DNA fra britonske graver med galliske graver kan gi genetiske data som er relevante for nåværende spørsmål om den etniske identitet til jernalderfolkene på De britiske øyer, og således avgjøre faglige diskusjoner om innvandring og kontinuerlig befolkning.<ref>[http://www.personal.rdg.ac.uk/~lascretn/IAAgenda.htm#C «C. Settlements, Landscapes and People»] {{Wayback|url=http://www.personal.rdg.ac.uk/~lascretn/IAAgenda.htm#C |date=20110212052224 }}, i ''Understanding the British Iron Age, An agenda for action''</ref>