Redigerer Jens Westly (avsnitt)

=== Utviklingen av søderbergelektroden ===
Ved Fiskaa verk var en samtidig som i Sulitjelma opptatt med å utvikle en elektrisk smelteovn. Også her fikk en erfare at det var vanskelig eller umulig å skaffe ferdige elektroder, dermed ble en henvist til å forsøke å lage sine egne elektroder.<ref name="EP87">[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 87.]]</ref>

Det en ønsket å få til var at smelteprosessen kunne foregå kontinuerlig; dette fordi et avbrudd for å skifte elektrodene var uheldig for smeltebadet.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 81.]]</ref> En ønsket også større elektroder, men som samtidig skulle være billige.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 89.]]</ref> Til dette så en for seg et konsept med en såkalt ''kontinuerlig elektrode'',<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 90.]]</ref> altså at en ikke skulle være være nødt til å skifte den ut ettersom den blir fortært i den enden som utsettes for høy temperatur.

[[Carl Wilhelm Søderberg]] (1876–1955) var ingeniør ved Elektrokemisk og hadde tidlig tenkt tanken om at en kontinuerlig elektrode ville gi store fordeler. De første eksperimentene med en slik elektrode ble utført på Lysaker utenfor  Kristiania (dagens Oslo), men ble deretter flyttet til Arendal Smelteverk, hvor videre tester ble utført vinteren 1916–1917. Ideen gikk ut på at den tyktflytende elektrodemassen ble stampet ned i et hylster (sylinder) av metall. I dette hylsteret skulle så elektrodemassen stivne og bli hard i den nedre delen som er i kontakt med det flytende badet i ovnen. Etter hvert som elektroden ble fortært, kunne en gradvis senke elektroden.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 83.]]</ref> Rett før senkingen skulle en så skjøte på et nytt hylseelement, der ny masse stampes inn. Problemene som fulgte med dette var å få elektrodemassen til å sette seg fast i hylsen. Fullskalaforsøkene mislyktes fordi elektrodemassen skled ut av hylstret og ned i ovnene.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 84.]]</ref> Noe av problemet var at stålhylsen som ble brukt, utvidet seg mer enn kullet i møte med ovnsvarmen.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 88.]]</ref> 

I februar 1918 ble Fiskå Verk kjøpt av Elektrokemisk. En besluttet at dette verket var best egnet for å fortsette eksperimentene.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 86.]]</ref> Westly var driftsbestyrer ved verket vinteren 1918, da videre forsøk ble fortsatt med stort pågangsmot. Forsøkene var kostbare og mange vanskeligheter måtte overkommes, men det viste seg også at gevinsten ville bli meget stor, ikke bare for Elektrokemisk, men for hele smelteindustrien.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 87.]]</ref> 

Westly kom opp med en ide med å lage ribber på innsiden av hylsen. Disse skulle sørge for større kontaktflate, og dermed også bedre feste, mellom elektrodemassen og hylsen. Det ble også slått hull i ribbene som et ytterligere tiltak for bedre feste. Den første elektroden av dette slaget ble testet ut i tidsrommet 17.–25. november 1918. Forsøket viste seg å bli meget vellykket, og etter flere forbedringer ble en elektrode med diameter på hele 850 mm testet ut i en ovn for ferrosilisium. Denne var da den største elektroden noen gang benyttet i en elektrisk smelteovn. Elektrodene viste seg å fungere godt over et lengre tidsrom, og det ble dermed konkludert med at utfordringene med en selvbrennende kontinuerlig elektrode var løst.<ref name="EP87" />

{{Sitat|Med innførelsen av de kontinuerlige søderbergelektroder begynner et nytt tidsavsnitt i den elektriske smelteindustri.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 80.]]</ref> | ''Dr. R. Taussig'' | right}}

Søderbergelektroden, som den fikk som navn, var billig, kunne fremstilles i ønsket størrelse og kunne lages lokalt. Konstruksjonen av elektroden kunne tilpasses ovnen, i motsetning til tidligere, da ovnen måtte være tilpasset ferdigkjøpte elektroder. Formingen av elektroden, altså at den stivner og brenner til en fast stav, skjer mens den sakte beveger seg ned i ovnen, dels ved ovnsvarmen og dels ved strømgjennomgangens varmeutvikling.<ref>[[#EP|Erling Petersen: ''Elektrokemisk A/S'' side 89.]]</ref> Mens en tidligere betraktet en elektrisk smelteovn på rundt 3 MW ([[Watt|MegaWatt]]) som en meget stor ovn, ble det senere utviklet ovner med søderbergelektroder på opptil 50 MW (1975).<ref name="AB" />